Reidar Bringedal Weblog

Vi har sett fryktelige tragedier forårsaket av terroristangrep de siste årene. 11. september 2001, terroristangrepet i russiske Beslan i 2004, og en rekke andre sjokkangrep det siste ti-året som det i Japan, i Madrid, Indonesia, Midt-Østen. Alle disse hendelsene demonstrerer tydelig at vi ikke er tilstrekkelig forberedt på å håndtere det nye truselbildet. Men å være tilstrekkelig forberedt betyr ikke å ruste oss som til en tradisjonell krig.
Alt snakket om Ondskapens akse, Den som ikke er med oss er mot oss, Christ the Warrior går med oss i kampen osv, osv kan neppe være det beste teoretiske grunnlag for terrorbekjempelse.

Men vi kan tillate oss å låne et av presidentens begreper og gi det et litt annet innhold. Ondskapens akse kan defineres mellom elementene Fattigdom- Sykdom - Forringelse. En slik definisjon kan en finne i Worldwatch Instituts State of The World 2005. Den globale krigføringen som vi ser rundt om i verden tar fokus bort fra det som er de reelle årsakene til ustabiliteten. Disse elementene må tas på alvor ellers vil disse kreftene ta overhånd og virkelig sette oss på prøve sier Christopher Flavin.

Mikhael S. Gorbachev som er leder i organisasjonens Green Cross International sier i forordet til årsrapporten at verden i dag står overfor tre hovedutfordringer: sikkerhetsproblematikken, og inkludert i denne den risiko som følger med masseødeleggelsesvåpen og terrorisme; fattigdomsutfordringen og problemet med underutvikling; og utfordringene omkring det å skape et bærekraftig miljø. Alle disse tre utfordringene må verdens I-land stå opp mot og søke å besvare.

En desembermorgen i 1997, i Kyoto, hjertelige klemmer og håndtrykk mellom delegater, smil og rungende applaus. Etter dager og netter med utmattende tautrekking ble avtalen underskrevet.

Målene ble definert: Alle I-land skal redusere sine utslipp av de seks klimagassene (CO2, CH4, N2O, HFK, PFK og SF6) med gjennomsnittlig 5,2 %, med utgangspunkt i verdiene fra 1990. Dette skal skje i perioden 2008 - 2012.

Vel 7 år senere, den 16. februar 2005, trer avtalen omsider i kraft - og en hel rekke land sliter alvorlig med å oppfylle kravene. I mellomtiden er det laget en beregning for perioden 1990-2010. Den viser at I-landenes utslipp av klimagasser vil øke med 10% - dersom vi skal stole på GRID-Arendal, infokontoret som er tilknyttet FNs miljøprogram. Beregningene viser at for 22 land var utslippene i 2002 høyere enn de måltall som var satt i Kyoto-avtalen, denne %-andelen vil øke fram mot 2010. For Norge har vi dystre tall, vi må i 2010 redusere med mer enn 20 %. Verstingene i dette utslippsbildet ved siden av Norge er Danmark, Nederland, Belgia, Portugal, Østerrike, USA og Canada.

For Norge er det vesentlig å få fortgang i rensing av gasskraft samt deponering av utslipp fra oljesektoren. Det kreves tøffe politiske krav, langsiktig planlegging og forutsigbarhet i det vi iverksetter. Miljøjournalen viser til at utslippene fra transport har øket med 21 % i perioden 1990-2002. Dette er i stor grad forårsaket av fly- og skipstrafikk. Men veitransporten har også bidratt med sitt.

Vi kan i miljøsammenheng gjerne fordømme USA, men en muskelbunt av en guvernør, Arnold Schwartzenegger, har i det minste ett glimrende innspill i miljødebatten: Alle bensinstasjoner i USA skal innen 10 år ha en hydrogenpumpe. Det er et godt utgangspunkt, det er forutsigbart og det er langsiktig planlegging.

Agenda21-satsingen i Stavanger har ført med seg mye “grønt”, men hvordan er det med “grønne bygninger”? Joda, det finnes nok - men er dette presist nok og tilstrekkelig målrettet? Flere nasjoner har utviklet regelverk for “grønne bygg”. Dette er byggverk som har litt kulere design, er mindre energikrevende og som er mye billigere i drift enn tradisjonelle bygg. Driftskosnadene kan ligge nede på 50 %.
Årsaken til at det gripes fatt i dette er at bygninger står for 30 % av all energibruk og 30 % av klimagassutslippene. Grønne bygg er blitt in både i USA og UK. Det er ikke så rart kanskje for det er stor økonomisk gevinst å hente i opplegget.
En artikkel i The Economist viser til New York som skal bygge sitt “Freedom Tower” på Ground Zero, tomten der World Trade Center sto med sine tvillingtårn. USA har iverksatt LEED-standarden (Leader-ship in Energy and Environtamental Design). Dette er en standard som gir poeng ut fra en serie miljøkriterier. Bygninger som er med på opplegget kan oppnå bronse-, sølv- eller gull-sertifikat. Og selvsagt har byggherren den økonomiske gevinst som er muliggjort i standarden.
I UK har en tilsvarende standard; BREEAM. Et av de virkelig spektakulære byggverk i London, the Gherkin, er bygget etter denne standarden; og da med den økonomiske gevinst som systemet legger til rette for. Flere land er nå i sving med å utvikle tilsvarende standarder; Australia, New Zealand og Canada.

Tilsvarende standarder mangler vi i Norge sier Senter for bærekraftig arkitektur og stedsutvikling (NABU). Der var det kanskje noe for Stavanger å ta et initiativ til- denne byen som har tatt mål av seg til å værende ledende miljøkommune i Norge.

Etter at Kyoto-avtalen er tådt i kraft kan det være grunn til å følge litt med gjennom CICERO Senter for klimaforskning er en stiftelse tilknyttet Universitetet i Oslo. Senteret forsker på internasjonale klimaspørsmål og sprer informasjon om klimaproblemet. Som storeksportør av olje og gass har Norge et spesielt ansvar i det internasjonale miljøsamarbeidet. Med dette som utgangspunkt opprettet den norske regjering CICERO i 1990.

Etter en heller omstendelig og trang fødsel har Kyoto-avtalen om Klima-endringer trådt i kraft med virkning fra 16. februar 2005. George Monbiot, forfatter og spaltist i the Guardian advarer oss litt i sin artikkel i avisen mot å tro at alt dermed skal bli så mye bedre.

Ingen kan egentlig tro på at denne avtalen alene - som forplikter 30 av verdens industriland til å redusere sitt utslipp av drivhusgasser med 4.8% - vil løse problemet. Avtalen løper kun til 2012 og takket være direkte sabotasje fra USA har det så langt vært svært liten framgang i det å finne erstatnings-løsninger. Situasjonen favoriserer de verste miljøsynderne, USA og Australia og forsåvidt Kina, og legger ingen begrensninger på utslipp fra utviklingslandene. De kutt som avtalen fastlegger er i det minste en størrelsesorden for liten til å stabilisere konsentrasjonen av drivhusgasser til noe som kan være i nærheten av et sikkert nivå:

…[One reason we don’t appreciate the problem] is that there is a well-funded industry whose purpose is to reassure us, and it is granted constant access to the media. We flatter its practitioners with the label “sceptics”. If this is what they were, they would be welcome. Scepticism (the Latin word means “inquiring” or “reflective”) is the means by which science advances. Without it we would still be rubbing sticks together. But most of those we call sceptics are nothing of the kind. They are PR people, the loyalists of Exxon Mobil (by whom most of them are paid), commissioned to begin with a conclusion and then devise arguments to justify it. Their presence on outlets such as the BBC’s Today programme might be less objectionable if, every time Aids was discussed, someone was asked to argue that it is not caused by HIV, or, every time a rocket goes into orbit, the Flat Earth Society was invited to explain that it could not possibly have happened. As it is, our most respected media outlets give Exxon Mobil what it has paid for: they create the impression that a significant scientific debate exists when it does not. (Emphasis mine.)
y, this pernicious tactic is used in at least one other case in the public’s eye: the discussion of evolution, and the impression of legitimacy given in most media about so-called alternatives such as the incontrovertibly wrong ideas of creation “science” and intelligent design.

And this, of course, is beyond contemplation. It mocks the dreams of both left and right, of every child and parent and worker. It destroys all notions of progress. If the engines of progress - technology and its amplification of human endeavour - have merely accelerated our rush to the brink, then everything we thought was true is false. Brought up to believe that it is better to light a candle than to curse the darkness, we are now discovering that it is better to curse the darkness than to burn your house down.