Reidar Bringedal Weblog

Engång skall du vara en av dem som levat för längesen.
Jorden skall minnas dig så som den minns gräset och skogarna,
det multnade lövet.
Så som myllan minns
och så som bergen minns vindarna.
Din frid skall vara oändlig så som havet.

Pär Lagerkvist, ur Aftonland

Jeg har forsøkt å samle litt dikt av Gunnar Liknæs fra Karmøy. Litt forsinket kan man si om tematikken - men likevel. Et lite dikt kalt

JULEKVELD

Løft dine øyne fra mørke og muld,
løft dem i håp mot det høye!
Gå under stjernenes funklende gull
trøstig med sorger og møye!
Julen har bud til den søkende sjel.
Herren i himlen deg unne så vel
gledens glimt i ditt øye!
-
Gledens glede og himmelens fred
nu i de julekvelds timer
daler på vinger til fredløse ned
alt imens klokkene kimer.
Julen bær bud om den gryende vår.
Mørket skal vike, og sorger og sår
svinne i sollysets strimer!
-
Kom la oss søke mot lyset i kveld
mens julelysene brenner.
Stjernene under den funklende vell
himmelens fredshilsen sender.
Gammelt er budet, men nytt i sin glød:
fred over jorden og liv og død,
håp over foldede hender!

(Etter de opplysninger jeg har er diktet skrevet i 1941, ett av de tyngste år under krigen.)

Videre har jeg funnet 2 vers av ham, som kanskje passer til adventstid. Kanskje er også disse skrevet i krigstiden:

Fred, det er hvite vinger,
som senker seg stille ned…
Fred, det er håp som ringer
over hvert savn du led…
Fred, det er milde aner
som i ditt hjerte bor…
Fred, det er hvite graner
og jublende klokkekor.
Fred, det er sorg som viker -
tro, som i hjertet gror…
Lys, - ifra lysets riker -
over den mørke jord.

- - - - - - -

Set deg ned i di eiga krå,
der finn du kvila, så trygg og god….
Det legg seg ei STILLA ved stolen din
og smyg seg heilt i ditt hjata inn-….
Den freden du søkt, du finn den her.
Kjenn berre etter - den er deg nær!
Den kysser deg varleg og vil deg vel….
Så fell du i kvila, så gild og sæl.

Alle disse versene finnes på bloggen til Berit Tjøsvoll fra Karmøy.
Så får jeg vel innrømme at jeg benyttet meg av pipl.com.

I mars 1925 skriver Olav H. Hauge i sin kladdebok (dagbok) under rubrikken: (Hvad jeg skal huske å gjøre:)

Den som havde havt noko peng! - I grunnen hatar eg peng, men eg ser no, - kvar kjem du utan peng?

Men me fær tru det vert ei råd, - - seinare - - - Minder tid til lesing no - - våren kjem - - og det er eg glad for. Det er liksom ikkje noko greida på det fyrr. - Arbeid må til, skal folk leva. Utan dei todnar du burt på likam og sjæl. …………..

Denne siste setningen er i Samlagets utgave av dagbøkene fra 2000 Bind 1 side 45 blitt til: Utan det lodnar [??] dei burt på likam og sjæl.

I forordet hevdes det at: Trass i grundig ekstern konsulenthjelp, talrike gjennomlesingar og kontrollar, ser vi ikkje bort frå at materialet framleis kan innehalde feil, og forlaget tek med takksemd imot rettingar eller oppklaring av mistydingar. Hva slags “konsulenthjelp” som har resultert i Samlages uforståelige setning er meg en gåte. Jeg vil tro at mange “hardinger” eller hordalendinger med en smule kontakt med ord og nemninger fra gardsdrifta har forklart Samlaget hva Hauge egentlig har skrevet i dagboka:

Utan dei (pengane) todnar (=turkar) du burt på likam og sjæl. Verbet betyr å tørke.

Hjemme på gården Bringedal i Kvinnherad hørte vi ordet brukt en god del i 1950-årene da vi vokste opp. Det ble brukt om brenneved og om høy-tørk.
Jeg finner riktignok ikke ordet i de lokale ordbøkene: Ordbog over bygdemaalene i Søndhordland og Kvinnherskringlo. Men leter vi litt etter bruk av ordet finner vi at Kari Gloppen på Fitjar skriver om stadnavnet Todnhaugen, ein eksponert haug der høyet alltid tørket godt.

I Sogn har en sagt at knurv er en som har stoppet for tidlig i voksteren og todna til soleis.

Men dersom Samlaget skulle ha behov for ytterligere “konsulenthjelp” i sitt arbeid med Hauges ord og nemninger så kan jeg vise til Oddmund Urheim (1816-1894) fra Kinsarvik. Han var gardruker og bygdedikter. Han skrev om bondens liv og levnet bl.a. i Kvædna-viso.

I et av versene står det:

So beit han i eit kodna
so slet ikkje var todna,
det var kje berre raat,
men baade raatt og vaatt.
“Kom hega skal du kjenna,
kva kodn du kjeme med;
det ferdigt er te renna,
so vatna kodn pla væ.

Todna var sikkert et vanlig ord for Olav H. Hauge, sikkert og kjente han godt til Oddmund Urhaim fra nabokommunen. Men for oss som gjerne har behov for ordbok over ord som vi har mist så er visesamlingene til Oddvar Urheim ei kjelde til opplysning.

Kanskje en liten kveldstone fra tre voksne damer. To av dem hører vel til mine favoritter innen denne form for musikk: Linda og Emmylou.
Disse tre har opptrådt som trio mange ganger opp gjennom årene. Nett her kaller de seg vel High Sierra Trio. Teksten de synger er omtrent slik:

I’ve been higher than the high sierra
Lower than Death Valley must be
I’ve been right, mostly wrong
Wrong about you, right about me

I’ve been higher than the high sierra
Lower than Death Valley must be
I’ve been right, mostly wrong
Wrong about you, right about me

Her er High Sierra Trio

Første gang jeg hørte Linda Ronstadt sang hun en duett med Hoyt Axton. Det var en av hans viser Lion in the winter”.
Hun er jo blitt litt eldre siden den gang - men stemmen er like fasinerende.

Winter Song by Katherine Mansfield

Rain and wind, and wind and rain.
Will the Summer come again?
Rain on houses, on the street,
Wetting all the people’s feet,
Though they run with might and main.
Rain and wind, and wind and rain.

Snow and sleet, and sleet and snow.
Will the Winter never go?
What do beggar children do
With no fire to cuddle to,
P’raps with nowhere warm to go?
Snow and sleet, and sleet and snow.

Hail and ice, and ice and hail,
Water frozen in the pail.
See the robins, brown and red,
They are waiting to be fed.
Poor dears, battling in the gale!
Hail and ice, and ice and hail.

Lyngblomst du små, -
tindrene bluss over heien den grå - .
Karrig er jorden, der roten din gror,
likefullt er dog din skjønnhet så stor.

Lyngblomster små, -
stjerne-vev inn i det brune, det grå, -
Lysende smil på den øde veg….
Kunne jeg, kunne jeg, likne på deg!

Kunne jeg bære mitt blussende smil
over motgang og tvil!
Bære det slik, at en vandrer det ser,
når han går trett imot motgangens vær.

Dette diktet er skrevet av Gunnar Liknæs, Karmøy
30.7.1948
Det er hentet fra boken: “Landet ved kysten” som er en diktsamling med utvalgte dikt av Gunnar Liknes. Samlingen er tilrettelagt og utgitt av Martin Nag i 1991. Den er vanskelig å skaffe, også fra antikvariater.

Diktet går til Gerd Stoknes (f. Liknæs) i Bringedalsbygda, datter til Gunnar Liknes, med takk for fine sommerhilsener.

If You Forget Me

I want you to know one thing.

You know how this is:
if I look
at the crystal moon, at the red branch
of the slow autumn at my window,
if I touch
near the fire
the impalpable ash
or the wrinkled body of the log,
everything carries me to you,
as if everything that exists,
aromas, light, metals,
were little boats
that sail
toward those isles of yours that wait for me.

Well, now,
if little by little you stop loving me
I shall stop loving you little by little.

If suddenly
you forget me
do not look for me,
for I shall already have forgotten you.

If you think it long and mad,
the wind of banners
that passes through my life,
and you decide
to leave me at the shore
of the heart where I have roots,
remember
that on that day,
at that hour,
I shall lift my arms
and my roots will set off
to seek another land.

But
if each day,
each hour,
you feel that you are destined for me
with implacable sweetness,
if each day a flower
climbs up to your lips to seek me,
ah my love, ah my own,
in me all that fire is repeated,
in me nothing is extinguished or forgotten,
my love feeds on your love, beloved,
and as long as you live it will be in your arms
without leaving mine.

Pablo Neruda

Det er ikke alt en kan knytte et forfatternavn til.
Her er et lite vers, på dialekt, fra vest i havet.
Poeten er altså ukjent - men en sjarmerende
tanke har hen! sendt oss.

Westron winde when will thou blow,
The smalle raine downe can raine?
Christ if my love were in my armes,
And I in my bed againe.

Remember
by Christina Georgina Rossetti

Remember me when I am gone away,
Gone far away into the silent land;
When you can no more hold me by the hand,
Not I half turning to go, yet turning to stay.
Remember me when no more day by day
You tell me of our future that you planned:
Only remember me; you understand
It will be too late to counsel or pray.
Yet if you should forget me for a while
And afterwards remember, do not grieve:
For if the darkness and corruption leave
A vestige of thoughts I once had,
Better by far you should forget and smile
Than that you should remember and be sad.

Dette er kanskje den minst kjente av de berømte engelske poetene på 1800-tallet,
Christina Rossetti (1830-1894). Hele livet hvilte de en skygge av svak helse og sykdom
over henne. Hun var ung og vakker - men det ble nesten ventet at hun ville dø i løpet
av året. Hun lever et stille liv i hustet, med sine egne tanker og sine bøker.
Fra denne ensomme tilværelsen skriver hun ut sin smerte og lengsel.
Diktet ovenfor er “Remember” fra 1849.

IKKE SOM EN CÆSAR GJORDE,
SKAL DU MED ET SVERD BEVÆBNE
DEG MOT VERDEN, MEN MED ORDET:
AMOR FATI - ELSK DIN SKJEBNE.

DENNE FORMEL SKAL DU FATTE
SOM DIN STERKESTE BEFRIER:
DU HAR VALGT DIN STI I KRATTET.
IKKE SKJEL MOT ANDRE STIER!

OGSÅ SMERTEN ER DIN TJENER.
LAMMET. SØNDERKNUST, ELENDIG
SER DU AT DEN GJENFORENER DEG
MED DET SOM ER NØDVENDIG.

OGSÅ FALLET, OGSÅ SVIKET
HJELPER DEG SOM DINE VENNER
DINE NEDERLAG ER RIKE
GAVER, LAGT I DINE HENDER.

ENGANG SKAL DU, TILFREDSTILLET
AV Å BLI DIN SKJEBNE VERDIG
VITE: DETTE HAR JEG VILLET.
ALT SOM SKJER MEG, SKJER RETTFERDIG.

SI DA. NÅR DIN LEVEGLEDES
GRØNNE SKOG ER GJENNOMVANDRET:
INTET VIL JEG ANDERLEDES,
INTET ØNSKER JEG FORANDRET.

- André Bjerke