Reidar Bringedal Weblog

Når vi nå skal starte planlegging av “The Chandigarh Sahitya” kan denne portalen være et utgangspunkt. Vi får jo tro at det ikke er en fullkomment vestlig by vi kommer til. For som vi ser Chandigarh is one of the greatest experiments in urban planning and modern architecture of the twentieth century, og dermed får jeg har en mistanke om at det er Vestens arkitekter som fritt? har fått ufolde seg her. Men uansett så er det kun etablert en fysisk byramme, innholdet må inderne etablere og utvikle selv.

Har du sett de alvorlige menn
Som ustanselig kommer igjen
I en tid under ulykkestjernen
Har jeg fått det på hjertet og hjernen
At de er overalt hvor du vender deg hen
Disse meget alvorlige menn

Det er herrer i formiddagsdress
Comme il faut til en verdenskongress
Eller mere lokale figurer
Iført mere lokale mundurer
Men hvor alt blir bestemt går de alltid igjen
Disse meget alvorlige menn

Det var natt det var spøkelsesnatt
Svarte messer og heksesabatt
Alle bortglemte ånder og makter
Banket på hos en enkel betrakter
Det var paradoksalt men man frøs - ja man frøs
Da vårherre slapp helvete løs

Og jeg vandret i helvetes hus
Som i drøm eller opiumsrus
Jeg var jeg samtidig oppe og nede
Jeg så alt jeg var mer enn til stede
Og jeg kom til en dør og jeg leste et ord
På et skilt det var ordet kontor

Jeg gikk inn og der satt de igjen
Disse meget alvorlige menn
Det var endeløst mange kontorer
Og ved nye patentskriveborder
Satt i rekker og rader herr den og herr den
Og var meget alvorlige menn

Har du sett de alvorlige menn
Du skal se dem de kommer igjen
Du skal se deres navn garanterer
Når det hele tross alt cirkulerer
Ja de er der de var
Der de kommer igjen
Det er meget alvorlige menn

Det er faktisk noe symbolsk over illlustrasjonen nedenfor. Natta senker seg over verdens største bilgigant, over den amerikanske drømmen, over vårt vestlige kapitalistiske system.

Vi har en gang i tidligere tider opplevd “The Fall of Rome - And the End of Civilization” . Enkelte husker kanskje historikeren Walter Goffart som mente at de germanske folkeslagene som krysset grensen inn i Romerriket først og fremst burde bli oppfattet som soldater i det godes tjeneste. Fallet var ingen katastrofe - det var kun ledd i en sunn og normal samfunnsutvikling.

Men pendelen svinger som kjent og det nygamle budskapet er at - joda - Romas fall var en katastrofe.

Bryan Ward-Perkins ved Oxford har fått pris for sin bok “The Fall of Rome - And the End of Civilization”. Her sammenfatter han overbevisende at Romerrikets fall var ensbetydende med krig, kaos, radikalt forverrede levevilkår og sosialt sammenbrudd.

Siden som kjent intet er nytt under solen - og det faktum at historien gjentar seg så burde en kanskje som bakgrunnsteppe for dagens krisebilde se på
Nekropolos, i det minste filmen om en ikke orker å ta fatt på boken.

Så dersom dette er begynnelsen til slutten på Vestens samfunnssystem og vår hjemlige sivilisasjons verdensdominans så bør vi kikke oss rundt for å se etter dagens vandaler, kimbrer og teutoner - og ikke minst dagens hunere. Nå som den gang tilhører de første gruppene våre nære naboer - det er mulig at vi klarer å hanskes med dem - for som den gang ønsker ikke de germanske stammer (les våre nære naboer) å ødelegge Vestens sivilisasjon - de lever jo på den. Nei, vi må se opp for hunerhærens ridende ryttere til hest. Som sist - kommer de østfra.

Mitt håp er jo at de kun skal komme til syne på sin Pegasus, selv om det mentalt sett kan bli en smertefull prosess for de barn av Vesten. Se bare hvordan verden utenfor reagerer på europeernes selvgode Nobelpris i litteratur (USA er også utelatt fra det gode selskap).
Litteraturselskapet i den lille nord-indiske kulturbyen Chandigarh lurer på hvem de er disse forfatterne som vi plent skal opphøye til verdens stemme:

“What happens when Nobel / Booker Prize Winners are announced? Invariably, the first reaction is — Who’s he? Never heard of him!!
So it has been this time, too. Not many had heard of Jean-Marie Gustave Le Clézio before he was awarded the Nobel Prize for Literature. And Aravind Adiga was nobody before he was shortlisted for the Man Booker.

So, who are these writers?

The Chandigarh Sahitya Akademi tries to answer this question on December 13, 2008. The main Speakers on this occasion will be Mr Simar Omkar (of Great Books) and Prof Meera Malik (of Panjab University).

Litteraturselskapet har lagt ut sin kampstrategi på nettet. Vi må regne med at flere i denne hunerhæren vil ha tilsvarende målsetting
* To foster cultural contiaty within the country and also with other countries through exchange of personnel.
* To encourage or to arrange translation of outstanding literary works from English into local language and vice-versa.

Vårt mål må i første omgang være å besøke kulturbyen Chandigarh i Panjab-provinsen i Nord-India, se hvordan en indisk kulturby kan fremstille seg, håpe at elementer fra det gode i Vestens kultur har gitt inspirasjon til noen utenfor vår egen andedam.

Så dermed - neste reisemål er proklamert, - dersom G20 klarer å frigjøre seg fra bushisk tankespinn og don Quichotisk kamp mot vindmøller.

.

Det var jo en malplassert overskrift.

Men noen der ute har kanskje innsett at jeg ikke er verdens største fan disse neo-ateistene, uten at jeg antyder at Tor K. hører trofast hjemme blant dem. Dersom vi ser litt på “teoretikerne” deres så er selvsagt noen verre enn andre. Dawkins, Onfray og Hitchens må vel betraktes som rimelig seriøse sammelignet med Geoff J. Henley og Bill Maher.

Henley har begått en bok ved navn “Beyond Reasonable Doubt: A Lawyer’s Case for Disbelief in God.”
Omtale av denne boken finnes i . . . . .

Bill Maher scorer høyere på elendighetens poeng-skala. Ofte blir han beskylt for dårlig smak og bukselomme-humor. Hovedproblemet hans vil likevel alltid være manglende substans i tenkningen.

Mahers film Religulous er vel nett så kritisk til religionene som en kan vente det. Wall Street Journal forteller at: He talks to Hasidic scholars, Jews for Jesus, Muslims, polygamists, Satanists, creationists, and even Rael — prophet of the Raelians — before telling viewers: “The plain fact is religion must die for man to live.”

Vi har da ytringsfrihet - slikt må han gjerne ytre. Problemet blir kanskje større hvis noen rent praktisk skulle følge hans råd:
— stop taking the pills that the doctor had prescribes…..
— don’t accept Western medicine….
— don’t believe in vaccination…..

Vi må kanskje heller ta inn over oss at han er “stand up”-komiker og ikke seriøs vitenskapsmann, og håpe det beste for verden - og ham selv.

Men siden den franske forskeren Pascale Casanova ser Nobelprisen i litteratur som den fremste forutsetning for at det rommet man kaller verdenslitteraturen overhodet eksisterer. Og - ikke minst - i “La réplubique mondiale des lettres” skriver hun at det finnes en nullmeridian som alle litterære vurderinger forholder seg til, og den løper gjennom Paris. Du verden - det gjelder vel da også for sakprosa? - så la oss låne øre til det franske element i neo-ateismens presteskap: filosofen, forfatteren og forskeren Michel Onfray.

I New Statesman for juni 2007 er det tatt inn en debatt mellom Nicolas Sarkozy og ateist-filosofen Michel Onfray
om de store spørsmål i livet. Egentlig en artikkel fra Philosophie magazine, April 2007:

Om religion

Onfray: There is a subject on which we’ll probably fail to agree: religion. You have written that you enjoyed going to Mass with your family because you found it reassuring.

Sarkozy: I am not a practising Catholic as such. But I believe in something, I hope for something, I doubt things. I am someone who thinks that the spiritual issue has been considerably underestimated compared with the social issue. Ever since man became aware of himself, he has been facing these fundamental questions: why are we born? Where are we going?

How can we answer those questions apart from talking about hope? My book La Rép ublique, les religions, ‘espérance explains that the republic isn’t incompatible with religion. Organising life is the role of the republic. Bringing meaning to life is the role of religion. Every time that a loved one passes away, the question of hope rises up again: does life end in nothingness? Can the republic find an answer to this? I don’t agree with fanaticism, but I am convinced that, in the end, religion is more the ally of mankind than its enemy.

O: According to you, religion exists to reassure people, to appease them when confronted by the outrageous fact of death? I agree. Religion is a reassurance - in fact, that’s its only purpose.

S: But that “only purpose” is enormous! The right to hope is a huge thing . . .

O: God is a fiction invented by people so they do not have to face the reality of their condition. Besides, I don’t agree with the idea that religion is the only source of hope. You seem to ignore the role of philosophy. There is hope, meaning, not to mention reason and common sense, in the philosophical quest, where religion builds on the unreasonable.

S:I’m no more able to prove the existence of God than you are to deny it.

O: That’s no good. It’s the person who posits the existence of something who must be able to justify it.

S: I have always looked for happiness and, at times, I have even found it. And so? Should feeling happy encourage us to become idle? Is that your vision of philosophy? Let’s enjoy it now, carpe diem, who cares about what tomorrow will bring?

Onfray foreligger for det meste kun på fransk. Men en av hans bøker finnes på engelsk:In Defence of Atheism, - dersom noen skulle ønske å se litt på dette forsvaret.

Søndag 21. september møtte vi lydhøre opp i Madlamark kirke klokken 1930 for å lytte til en samtale Om Gudstro og Ateisme mellom professor Magnar Kartveit og professor Tor K. Larsen. Disse to professorene hadde hver sine innlegg og disse innleggene dannet grunnlaget for samtalen dem imellom. Spørsmål og debattinlegg fra salen var der heller sparsomt med, tiden ble kanskje litt for knapp for et emne av slikt enormt omfang, og kanskje var det en veloppdragenhetens balanseøvelse å flette inn spørsmål til innlederne fra et publikum som hadde 99 % enighet og velvilje overfor den ene og tilsvarende prosentfordeling av uvilje, mistro og uenighet i forhold til den andre. I det store og hele regner jeg med at forsamlingen var enig i den karakteristikk som debattantene ga hverandre at Tor. K. Larsen fremsto som en meget sympatisk ateist og at Kartveit argumenterte for sin gudstro på meget ærlig og redelig vis.

Professor Tor K. Larsen innledet med å nevne litt om sin ateisme, og som han sa: Det blir vel litt merkelig iom at ellers av prinsipp ikke gå rinn i kirker og fordi salen vel blir full av folk som er uenige med meg. Hvordan skal jeg gripe det an? . Han la til at i kirken gikk han ikke frivillig. Han fortalte at han ville ta utgangspunkt i et innlegg han hadde hatt i Stavanger Aftenblad med tittelen Ateisme er ikke en tro.

Tor K. Larsen har sin egen blogg og innlegget finnes på denne. Her er innlegget

Jeg skal bare ta inn noen få punkter slik jeg oppfattet Larsen:

Ateisten og alle andre som forsøker å forstå den verden vi lever i vil basere seg på modeller om hvordan ting henger sammen. Disse modellene er aldri sanne eller absolutte, men i stadig revisjon og utvikling. Moderne vitenskap anser sin kunnskap som foreløpig og man søker kritiske vurderinger. Påstanden om at det finnes en Gud der ute som skapte verden og som nå ikke bare overvåker den, men også følger med på hva den enkelte tenker og føler, er urimelig fordi det ikke finnes noen bevis i det hele tatt for at påstanden er sann. - - - - -

Dette er ateistens posisjon slik jeg ser det; vi avviser at mennesket er i stand til å utsi noe som overstiger den forskningen og kunnskapen vitenskapen gir oss om jordens og livets tilblivelse. Vi avviser tanken om at en supernaturlig Gud, hvis eksistens per definisjon ikke kan motbevises, skulle være en legitim modell. Det er ingen tro; det er en ærlig og redelig erkjennelse av vår manglende innsikt.

Ellers skisserte han følgende oppgave til publikum:

Tenkt deg følgende scenario; om 3 generasjonen vil en av dine etterkommere en onsdags morgen skrive et ord på en lapp. Hvilket ord tror du det er?

Det kom selvsagt ingen respons fra salen på en slik umulig oppgave. Han fortsatte derfor med dette:

Spørsmålet gir jo ingen mening! Hva kunne der egentlig stå på lappen? Ost? Bildekk? Du aner ikke, og du aner heller ikke hvilket språk ordet er skrevet på. Det kan være på norsk, engelsk eller et hvilken som helst annet språk. Det kan t.om. være på et språk som ikke er utviklet ennå; kanskje står det et helt nytt ord som ikke eksistere i dag. Kanskje noen hevdet at der ville stå “ost” og andre “bildekk”.

Hvordan ville du forholde deg til en slik diskusjon? Enn om de to gruppene, ”konsertistene” og ”bildekkistene”, begynte å krangle om hvem som hadde rett. Enn om de hevdet at deres tro var knyttet opp til evig frelse, enn om det kom et par profeter som påstod at Gud sjøl hadde snakket til dem og avslørt sannheten? Det å avvise ideen om at man kan tro noe om det man ikke kan vite, er ikke en tro; det er en avvisning av selve problemstillingen.

Til slutt ble det fra salen antydet at Larsen minnet mer om en agnostiker enn en ateist. Til det repliserte Larsen at agnostiker hadde han vært, men at

Det er ikke rimelig å kalle seg agnostiker – tviler – når man faktisk ikke gjør det. Derfor bør begrepet ateist brukes oftere og med stolthet; det er en helt legitim posisjon å innta.
Det virker som om Larsen støtter seg til neo-ateisten Richard Dawkins i mye av sin argumentasjon.

Jeg kan ellers ikke fri meg fra den tanken at grunnutsagnet til Tor K. er basert på positivistisk filosofi.

For å utdype dette litt nærmere så innebærer positivisme den filosofiske basis at all sikker kunnskap eller viten er begrenset til sansedata og at denne kunnskapen kun kan nås gjennom metodisk vitenskapelig observasjon av virkeligheten, og at der kun finnes en form for vitenskapelig erkjennelse – nemlig den naturvitenskapelige. Denne grunntone er det jeg finner igjen i Tor K’s innledning.

Nå har vi selvsagt også fått en ”moderne positivisme” som hovedsakelig er knyttet til den såkalte «Wienerkretsen»; en gruppe filosofer som samarbeidet fra slutten av 1920-årene og til krigsutbruddet i 1939
«Wienerkretsen» var innbitte motstandere av all metafysikk, og metafysikk var etter deres oppfatning stort sett det vesentlige av det filosofiske arvegods. Programmet til kretsen var å oppheve den tradisjonelle filosofiske refleksjon over erkjennelser, moral, kunst og religion til fordel for den strengt vitenskapelige utforskning og beskrivelse av verden. «Wienerkretsen» anerkjente kun to typer av meningsfylte problemer: Logiske og empiriske. Høydepunktet i den vitenskapelige utvikling er de moderne naturvitenskaper – og særlig fysikken. Og fortsatt er det altså Tor K’s basis jeg finner igjen i denne fremstillingen.

Nå er det imidlertid slik at positivismen må i dagens samfunn regnes for forlatt og gjendrevet som filosofi og vitenskapsteori. Overført til samfunns- og åndsvitenskapene blir nemlig de positivistiske ideal fullstendig feilslått. Mennesket liv, oppfatning, virkelighetsopplevelse og ytringer er til de grader gjennomsyret av subjektive fenomener som mening, hensikt, intensjon, bevissthet osv. Disse vitenskapene kan dermed ikke ha årsaksforklaringer basert på universelle lover, men mot meningsforståelse av individuelle og subjektive uttrykk.

Den viktigste kritikken av positivismen er i denne forbindelse kommet fra de vesttyske teoretikere Jürgen Habermas og Karl-Otto Apel.
Jeg minnes også den norske filosofen Hans Skjervheim som på 1960-tallet ble kjent som skarp positivismekritiker. Et av hans hovedsynspunkt var at positivismen var et grovt eksempel på det feilresonnement at det kan finnes en instrumentell løsning på alle samhandlings- og kommunikasjonsproblem.

Habermas fremhevet Skjervheim som en av pionerene i hundreårets samfunnsfilosofi og vitenskapsteori.
Så – dermed – Tor K’s basis for å marsjere under ateismens fane må forkastes siden han bygger sitt hus på sandgrunn.

Jeg har hentet fram en litt støvet paperback fra biblioteket. “Animal Farm”, skrevet av George Orwell. Kanskje er han mest kjent for framtidsromanen (!) “1984″, som var en analyse av autoritære og totalitære regimer og hva de kan føre til. Hvem husker ikke “storebror”, som alltid hadde folk under oppsikt.

Orwell kritiserte og harselerte med samme slags regimer i sin allegori “Animal Farm”. I historien om dyrene på gården er det grisen som sitter i førersetet, og som sørger for “flertall” for å få fjernet bonden og innføre “grisestyret”. Det går jo som det må gå! Grunnen til at jeg tar frem boken er standarduttrykket derfra “Alle er like, men noen er likere enn andre”. Dyresamfunnet som skulle fremme likhet, gled sakte og målbevisst inn i et animalsk diktatur, der noen som sagt var så mye likere enn andre, og sikret seg selv alle goder.
Jeg anbefaler “Animal Farm” som trivelig, interessant og nyttig lesing for oss alle - men helst som oppbyggelig lesing for minigruppen som marsjerer under “nøytralitetens” fane, og som “de likeste” på dyrefarmen dikterer oss mer saktmodige i menasjeriet til å innta sine meninger og holdniger.
Visse utsagn i pressen tyder på at det skal være venstrevridde intellektuelle som er opphavet til elendet.
Som kjent er det kun 25 intellektuelle i Norge. Jeg klarer ikke å finne noen av dem i denne lille gjengen av sekulære fundamentalister som under likhetens og nøytralitetens blodstenkede fane skal fjerne alle gjenkjennelsens elementer i vår felles historie og kulturarv. Jeg tenker selvsagt på dette meningsløse tankespinn som har forledet stakkars Cappelen Damm (skal det leses Cappelen Dum?) til å skjule referansenavnet for Vestlig tidsregning fordi det tilfeldigvis har et religiøst tilsnitt. Hvor ekstremt og animalsk likt skal storsamfunnet bli fordi en marginal gruppe av ateister, humanetikere og Human Right Service-mennesker har fått det for seg at det historisk-religiøse element i vår tidsregning må fjernes - fordi det desverre har nett det, et religiøst opphav. For denne gruppen av mer like enn andre betyr muligens toleranse å være enig med dem.

De marginales lydende malm og klingende bjelle kan til tider oppfattes dithen at det dreier seg om “at vi som samfunn skal være så nøytrale at vi ikke støter noen”. Dette er i beste fall en utopi. Slik nøytralitet eksisterer ikke. Ateister hevder selvsagt at ateisme ikke er en tro. gjerne det, men i så fall er ikke-troen deres religion som de gjerne vil argumentere for og utbre for all verden. Hvor nøytralt er så det?

Forlaget erkjenner at de bevisst ønsker å skjule at Kristi fødsel er utgangspunktet for vår tidsregning.

“Det er riktig at de nye betegnelsene er en kamuflering av den kristne bakgrunnen for tidsregningen som er blitt vanlig i store deler av verden, men det at minoritetene selv foretrekker disse, gjør det naturlig å bruke dem likevel”, heter det i et svar de skal ha gitt til undrende lærere.

Argumentasjonen forekommer meg å være både pinlig og patetisk, og hvilken pedagogisk teori kan ligge bak denne fordekthetens undervisning?

I debatten omkring denne saken kommer det mange utsagn omkring tidsregningen vår. Det synes å gå igjen i en del innlegg at vår tidsregning ikke kan brukes fordi årstallet for Jesu fødsel er feil, at tidsregningen blir feil grunnet kalenderrevisjonene osv., osv.
Vi får for det første slå fast at det ikke dreier seg om å innføre ny tidsregning.
Dernest at tid ikke er noe universelt og allmengyldig begrep. Det er menneskeskapt for kun å si noe om sekvensrekkefølge av hendelser. Tid som begrep har da samme svakhet som så mange av de definisjoner vi har forsøkt oss på: Den fungerer ikke i grensetilstanden uendelig.

For å fortelle noe om sekvensrekkefølgen av hendelser trenger vi et referanseår. Historisk og i vestlig kultur har vi kun sagt at vi går ut fra et år som er definert som Jesu fødselsår, deretter referer vi alle hendelsr i relasjon til dette året.

Men vi kunne selvsagt hatt et annet utgangspunkt. I tråd med kinesisk kultur og selvsagt under henvisning til George Orwell kunne vi definert inneværende år som Grisens år. Deretter definerer vi basisåret (år 0) i vår tidsregning som (Grisens år minus 2008).
Jeg ville helst fortsatt å være født i 1939, og snart kunne nyte min pensjon. Men siden jeg ikke kan skrive Anno Domini 1939,
kan jeg kanskje skrive 69 f.Gr., altså i år 69 før Grisen, da har jeg jo alderen direkte.

Utstyret - eller hva er det sekken skal inneholde.

Dersom vi tar utgangspunkt i utstyrslisten til de “forrektige” vandrerne (men kutter ut sovepose) så anbefaler de følgende i sekken:

Regnfrakk av ponchotype - som også dekker ryggsekken.
To par sokker av 100 % ull.
To underbukser, av en type som kroppen tåler under lange marsjer.
Tre T-skjorter, den ene skal benyttes til pen-bruk.
To kortbukser/shorts, dersom den ene ikke er tørr til neste dag.
En tynn bomullsgenser - til kveldsbruk.
Joggedress (det kan hende at den blir liggende i sekken under turen)
Et lite håndkle.
Slippers (lette sandaler som er praktiske både ute og i dusjen).
Tannbørste, tannkrem, såpe, Barbersaker til mannfolkene).
Sunlight (eller lignende).
Nål og tråd og en liten saks.
En femten meters line som kan brukes til tørkesnor.
Seks små klesklyper.
Plaster, Compeed el.l.
Fotoapparat, og godt med filmer.
Bestikk i plast, plastkopp.
Tollekniv (helt nødvendig).
Lommelykt.
Impregnering til støvler/skor.
Skolisser.
Fotsalve.
Vaselin el.l.
Smertestillende tabletter.
fire store sikkerhetsnåler og fire mellomstore.
Solbriller
Hatt, caps el.l.
Dorull.
Jentene må ta med de spesielle jentetingene.
Og sikkert blir jentene glad for å finne en lett og tynn sommerkjole i sekken.

Pilegrimstaven hører selvsagt med.

Dette er grunnutrustningen. Til vår tur har en selvsagt mulighet for litt ekstra tøy dersom en skulle føle behov for det. Men så mange anledninger til å trekke i fintøy blir det nok ikke på turen.
Det er dette man trenger om man går to eller tre måneder. Husk å pakke tøyet i plastposer. Været kan være ganske fuktig vestpå. Solfaktoren må en også ta i betraktning - det kan bli syv til ti timer under solen hver dag.

Vår vandring langs caminoen starter i Villafranca. Det betyr at vi ikke skal slite oss opp på det høyeste punktet langs hele ruta. Dette stedet ligger på Monte Irago ca 50 km. øst for Villafranca. Selve toppunktet kalles Cruz de Hierro (Ferro) og ligger 1504 meter over havet. Stedet er markert med en høy kross på toppen av en steinhaug. Og her ved det høyeste punktet over fjellpassasjen finner vi et dramatisk eksempel på hvilke tradisjoner som kan dannes og rett og slett bli til minnesmerker gjennom hundrevis av år. Denne Cruz de Hierro fremstår i dag som en høy trestokk med et kors på toppen. Den svære pelen er plantet midt i en diger steinhaug.
Fra tidligere tider var det en liten steinvarde her, et markeringstegn som også vi er godt kjent med her til lands, og på Monte Irago markerte varden toppunktet - og skillet mellom to landskapsområder. De som passerte stedet begynte å legge fra seg sin personlige stein, et slags symbol på at man “la fra seg sin byrde”. Dette utviklet seg videre til at denne steinen skulle en helst ha med seg fra sitt hjemsted.
For at skikken skulle bli mer “verdig” ble steinhaugen “vigslet” på 1200-tallet, og samtidig ble korset reist.
Dette er vel i dag det meste spesielle og personlige sted langs hele caminoen. Ser man på disse steinene vil en finne at de er markert med hilsener, minneord, inskripsjoner og dekorasjoner. Men ikke bare stein legges igjen her. En vil finne mynter, smykker, bilder og visittkort festet til trepelen.

Siden vi denne gangen ikke kommer innom La Cruiz de Hierro får vi legge vår steinbyrde lenger vest, kanskje må vi bære den helt til Santiago.

Dette minner meg om et annet land der vi fant denne skikken med å plassere småstein på gravsteder og ved minnesmerker. Vi såg det ved Holocostmuseet i Jerusalem, utenfor museet er der reist statuer av en del kjente israelere. Ved foten av disse hadde besøkende plassert småstein. Men det mest slående eksempelet var på den jødiske gravplassen i skråningen opp fra Getsemane og til toppen av Olivenberget. I denne steinørken av en gravplass ligger graver markert som steinkister, tett i tett - over jorden. På det flate kistelokket var det på de fleste gravene lagt småstein, noen steder var steinene også stablet opp langs kisteveggene. Det var så påfallende systematisk at jeg måtte spørre vår jødiske guide hva dette var. Hun viste da til en passasje om Jakob og Rakel i 1. Mosebok:

Så drog de bort fra Betel. Da de bare var et lite stykke fra Efrat, skulle Rakel føde, og hun hadde en hard fødsel.
Det skjedde under den harde fødselen at jordmoren sa til henne: “Frykt ikke, også denne gangen får du en sønn.”
Det skjedde idet sjelen hennes forlot henne – for hun døde – at hun kalte ham med navnet Benoni. Men hans far kalte ham Benjamin.
Så døde Rakel og ble begravet på veien til Efrat, det er Betlehem.
Jakob reiste en minnestøtte på graven hennes, og den er minnestøtten på Rakels grav til denne dag.

Så sier hun at dette skjedde i ørkenen, det var varmt. Jakob måtte begrave Rakel ganske umiddelbart. Han veltet stein over graven hennes for at hun skulle få ligg i fred og ikke villdyr komme og grave henne opp.

“Det var en gammel skikk fra disse strøkene - å verne om den døde på denne måten. Det som skjer her ved gravplassen på Olivenberget i dag, og ved andre minnesmerker over våre døde, kan ha et utgangspunkt i denne gamle og på den tiden - praktiske skikken. Og skulle noen i dag være seg bevisst hva de holder på med så kan denne gamle praktiske skikken nå ha gått over til å bety for de etterlatte at de ønsker symbolsk å verne om den dødes minne”.

Så har han nok en gang funnet veien til Norge denne kabulske bokhandleren, for, som han så viselig sier, i fall en norsk rett skulle finne ham berettiget et betydelig pengebeløp for tort og svie – med glede å motta dette pengebeløpet. Og, skulle han nå klare å skremme et pengebeløp ut av Åsne Seierstad på direkten, ja så var heller ikke det å forakte.

NRK1 har i kveld nok en gang denne boksaken til debatt. Jeg må da med en gang innrømme at jeg ikke har lest boken og tar ikke stilling til om den er god eller dårlig.

Det som forundrer meg en smule er argumentasjonen til dette panelet som sitter overfor Seierstad og Lem, som begge stiller til forsvar for bokhandleren og lemper verbal avsky mot Lem og Seierstad. Unni Wikan, ei dame i 60-årene som ble professor i sosialantropologi ved Universitetet i Oslo en gang på 80-tallet. I farten husker jeg at ikke bare bokhandleren har beveget henne til å uttale seg. I 2002 skrev hun boken For ærens skyld. Fadime til ettertanke.

Så skjer det pussige – fru Wikan finner det på sin plass i programmet i kveld å hevde at boken om bokhandleren i Kabul ikke skulle vært skrevet, i det minste ikke i den form den fikk, - av hensyn til bokandlerens ære. Hun tar seg riktignok litt inn og endrer det til afghanernes ære!

Fadime ble drept av sin far 21. januar 2002. Hun ble 26 år gammel. Hennes skjebne var uunngåelig. Hennes far hadde ikke noe valg. Hans ære var krenket. Dette var den eneste utvei - å drepe datteren.

1. juni 2005 ble 20-årige Rahila Iqbal fra Holmlia drept i foreldrenes hjemlandsby i Pakistan. Familien til Rahila sier at hun ble drept i en bilulykke. Ektemannen, også han norskpakistaner, sier hun er æresdrept. Rahila og han giftet seg mot familienes vilje. Hun er sunnimuslim og han er ahmadiyyamuslim. Hun dro lørdag, onsdag var hun drept, og torsdag var hun
begravd.

Jeg skal selvsagt ikke gå lenger på denne listen, den er uendelig lang. Men jeg nevner kun disse to utslag av det som går på å krenke æren til voldsapparatet, maktapparatet, undertrykkerne – kort sagt mannen med stor M slik han til de grader opptrer bl.a. i Afghanistan. Og selv etter Fadime så er det denne afghanske ære fru Wikan plutselig har omsorg for.

Og så da, min gamle kjenning fra rettssalene, småkoselige Per Danielsen, som så søtt snakker om at Åsne stakkar har krenket privatlivets fred! Jeg nevnte sakene om Fadime og Rahila – tenk om noen hadde våget seg til å krenke privatlivets fred i de sakene. Kanskje hadde to kvinner da vært i live.

Jesus, Gud på tross av ham

Den virkelige Jesus kan opprinnelig ha vært healer og exorsist, med en overveldende karismatisk kapasitet. Han må ha vært hengiven inntil døden overfor Guds sak. I utgangspunktet kan han ha vært opptatt av å reetablere jødedommen.

Hvem var egentlig Jesus? En illuminert, en profet, en gud? Hadde han egentlig noe ønske om å skape en ny religion?
Le Point har kontaktet Geza Vermes og stilt ham disse spørsmålene. Geza Vermes er født i Ungarn i 1924. Han studerte i Budapest og i Louvain. Han tok doktorgrad i 1953 i teologi, med spesiell analyse av den historiske rammen rundt Dødehavsrullene. Fra 1957 til 1991 underviste han ved universitetene i Newcastle-upon-Tyne (1957-65) og Oxford (1965-91). Han er nå professor emeritus i Jewish Studies og Emeritus Fellow ved Wolfson College, men underviser også ved Oxford. Fra 1991 har han vært direktør for Oxford Forum for Qumran Research og the Oxford Centre for Hebrew og Jewish Studies. Professor Vermes er æresdoktor ved universitetene i Edinburgh, Durham and Sheffield.
Han er altså spesialist på kristendommens tidligste historie og på Dødehavsrullene. Vermes bok “Jesus the Jew” startet den tredje bølgen av forskning omkring den historiske Jesus.
Hans første artikkel om Dødehavsrullene kom i 1949 og hans første bok, Les manuscrits du désert de Juda, i 1953. Den ble oversatt til engelsk i 1956 som Discovery in the Judean Desert. Han er også forfatter av Scripture and Tradition in Judaism (1961, 1973, 1983); Jesus the Jew (1973, 1976, 1981, 1983); The Dead Sea Scrolls: Qumran in Perspective (1977, 1981, 1982, 1994); Jesus and the World of Judaism (1983, 1986); The Religion of Jesus the Jew (1993); og The Essenes According to the Classical Sources (1989). Han hadde en ledende rolle i forbindelse med gjenutgivelsen og oppdateringen av Emil Schürers klassiske arbeid The History of the Jewish People in the Age of Jesus Christ (1973-87).
Geza Vermes var prest i Sion-ordenen men forlot presteskapet og den katolske kirken etter sine grunnleggende arbeider med Dødehavsrullene, og han betrakter ikke seg selv som kristen lenger.
Dermed er det slik at den største av vitenskapsmenn innen den elder jødedommen var katolsk prest som etter det han selv har fortalte startet sin forskning på Dødehavsrullene med det formål å få jøder til å konvertere til katolisismen. I stedet ble det slik at forskningen resulterte i at både han selv og hans viktigske samarbeidspartner forlot Sion-ordenen, den katolske kirke og kristendommen.
I en samtale med Catherine Golliau gir han oss nå et portrett av Kristus slik han fremstår for oss i dag og i lyset av de siste historiske forskningsresultater.

Men først noen faktaopplysninger:

Jesus
- 4 Sannsynlig fødselsår til Jesus
0 Det konvensjonelle fødselsåret. Utgangspunktet for den kristne kalenderen.
26 Pontius Pilatus, landshøvding I Judea
27-28 Johannes døperen foretar dåp
v. 29 Korsfestelsen
37 Caligula, keiser
v. 38 Paules omvendes
70 Jerusalem ødelegges av Titus
v. 70 Evangeliet etter Markus
v. 80 Evangeliet etter Matteus
v. 90 Evangeliet etter Lukas
100-110 Evangeliet etter Johannes
325 Kirkemøtet I Nikea. Gudommeliggjøring av Kristus
380 Kristendommen blir offisiell religion i staten Roma

Kristendommen

Kristenheten består i dag av tre hovedretninger (katolikker, protestanter og ortodokse) og disse er karakterisert ved sin organisasjonsform, forholdet til sakramentene og den tilbedelse som blir helgenene til del. De kristne er ca. 2 milliarder - nesten 34 % av verdens befolkning -, inkludert 1,1 milliarder katolikker, 600 millioner protestanter og 217 millioner ortodokse. Protestantene er dem som har størst fremgang, spesielt på grunn av proselytismen i ”De Nye Evangelister”

Jesus mot Muhammed.
Den store konfrontasjonen.

Det 21. århundre, av mange forventet å bli det religiøse århundre. Vil dette centennium bli den store konfrontasjonens århundre, konfrontasjonen mellom de to store monoteistiske religionene; kristendommen og islam? Vil Jesus, frelseren, kjærlighetens målbærer måtte gi tapt for denne Allahs budbærer; organisatoren og krigeren fra Mekka?

Det er vanskelig å se annet enn at kristne har grunn til å frykte islam; med dens terrorisme og kvinneundertrykkelse.
Det er vanskelig for kristne å måtte erkjenne at barna som vokser opp i de europeiske drabantbyene heller glir inn i moskeene enn finner veien til kirkene.
Er det blitt slik i disse Internet- og SMS-tider at overalt i Europa så lyttes det mindre til Kristi budskap enn til ropet fra Muhammed? Og hvorfor skulle det ikke være slik? spør muslimene som med overveldende flertall tar sterk avstand fra den djevelske karakteristikk som blir Muhammed til del fra kristne i Oksidenten.

I forbindelse med ungdomsropprøret i forstedene til Paris og andre franske storbyer høsten 2005 stilte franske Le Point disse spørsmålene. 22. september 2005 ble saken belyst gjennom blant annet følgende problemstillinger:
• Men fakta om Muhammed – hva er så det?
• Og hvem var denne Jesus som evangeliene opphøyet til Gud og muslimene til endetidens Messias?
• Hva er det i dag som gjør at en velger den ene fremfor den andre?
• Hva er deres sterke sider og hvilke verdier står den enkelte som forsvarer av?
• Var det budskap de frembar alt i utgangspunktet sterkt preget av det samfunn og den kultur de sprang ut fra?
• Hvem er skyldig – og hvem er den uskyldige?

Spørsmålene var relevante nok i Frankrike høsten 2005. Og de er ikke mindre relevante for dansker og nordmenn i dag etter karikaturfeiden i januar/februar 2006.
Det ambisiøse målet Le Point satte seg høsten 2005, nemlig å finne svaret på spørsmålene, ville selvsagt være umulig å nå i en kort artikkelserien i et tidsskrift. Spesielt siden svaret neppe kan finnes ad analytisk vei.
Men Le Point, ved Catherine Golliau, gjorde en utmerket undersøkelse og prøvde ut fra dagens kunnskapsbilde å sammenligne disse to skikkelsene som nær sagt ut fra folkedypet og som, og det i navnet av en samme Gud, grunnla to så ulike religioner.

Golliau kontaktet de beste historikere, antropologer og teologer – og ved hjelp av - Geza Vermes, Mahmoud Hussein, Malek Chebel… -, ble de to kandidatene undersøkt, liv og levnet ble saumfart, karakter ble analysert og deres budskap ble vektet. Alt dette for en bedre forståelse.

For meg er også saken viktig. Men jeg er også på leting etter en annen forståelse – forståelsen av det franske språk. Som en del av mitt franskkurs har jeg oversatt en del av dette materiellet til norsk og vil presentere det på bloggen. For den som vil foreta rettinger, anmerkninger eller kontroll henvises til Le Point 22/09/05 - N°1723.