Reidar Bringedal Weblog

Like i forkant av offentliggjøringen av navnet på årets Nobelpris-vinner i litteratur hadde sekretæren, Horace Engdahl, en liten “orientering” om sitt syn på amerikansk litteratur. Han mente blant annet at amerikanske forfattere var “too sensitive to trends in their own mass culture,” og at “The U.S. is too isolated, too insular. They don’t translate enough and don’t really participate in the big dialogue of literature. That ignorance is restraining.”

I min “inn-boks” med rapporter om bloggernes Le Clézio-meldinger har jeg denne morgene festet meg ved Team Hayes Football is for the devil. Jeg kan ikke unnlate å vise til Engdahls utsagn om amerikansk mentalitets påvirkning også på den amerikanske litteraturen. —— Men som over alt ellers - ingen regler uten unntak. Og selvsagt er det feilaktig oppfatning at all amerikansk litteratur er pop-infisert og døgnflue-aktig.

Når jeg er svært varsom med amerikansk litteratur så bunner det helst i at “nettet” er totalt dominert av “det amerikanske”, - i alle sammenhenger. Dermed har den øvrige verden store vansker med å trenge igjennom den amerikanske kakofonien. Det er med dette utgangspunkt jeg har innført en seleksjon som går ut på - å slippe til “de andre”.

Men for all del; jeg leser amerikansk litteratur, Don DeLillo, Philip Roth og flere med dem. Men skulle jeg antyde en link, til en dere kanskje ikke kjenner særlig mye til; en som jeg etter hvert har en bra samling bøker av - så kunne det være James Salter.

Det ligger ikke noen systematisk analyse bak når jeg nevner James Salter, han er neppe i rekken av Nobelpris-kandidater. Han dukket opp på mitt skrivebord som et resultat av frie assosiasjoner. I guttedagene leste vi selvsagt indianerbøker, ikke så mye Hjortefot kanskje, men vi fikk litt indianer-sympati gjennom Tonto, venn av “Den ensomme rytter”. Men indianerhistoriene fikk vi helst gjennom bøkene om “The frontier man”, Simon Kenton som kjempet mot indianere i Kentucky og Ohio, og selvsagt leste vi om folkehelten Daniel Boone.

Men da dette var tiden like etter 2. verdenskrig fikk vi snart andre helter. Det ble Biggles og krigseventyr i Spitfire for alle pengene. Det må ha blitt rundt 100 bøker om denne udødelige piloten og hans venner. Så kommer Koreakrigen og vi følgte etter hvert med på utviklingen i den. Den 38. breddegrad ble et begrep som enda huskes. Og nok en gang er det et fly som flyr inn i min bevissthet, F-86 Sabrejet. Et av hovedelementene i Koreakrigen ble i min forestillingsverden en kamp mellom to fly: amerikanske F-86 og russiske MIG-15.

Noen år etter krigen sluttet var jeg stasjonert på Bodø flystasjon. Fortsatt fløy norske piloter F-86. Vi fikk dem av amerikanerne. Utrangerte fly fra Koreakrigen, fortsatt med kulehull i skroget - fortalte soldatene i verkstedhallene. På vei til mine nattlige vakter “i fjellet” på flystasjonen gikk jeg forbi det siste hvilested for enkelte av disse flyene. De var skrotet. Jeg tenkte ofte på det utrolig at disse klumpete farkostene kunne holde seg i lufta og klare seg mot de slanke og kraftige MIG’ene.

Og når James Salter, jagerpilot på F-86-maskiner i Koreakrigen, dukket opp med sin bok The Hunters om denne flykrigen i Korea - ja, så ble det min inngang til et spennende forfatterskap.

Jeg har tillatt meg å sakse litt fra Observer Blog som også har sakset litt fra en del offisielle uttalelser om Usbekistan fra amerikanske og britiske talsmenn:

Her uttaler pressesekretær Scott McClellan seg om Det hvite hus’ syn på det som hendte siste uke i Usbekistan:

We have had some concerns about human rights in Uzbekistan, but we are concerned about the outbreak of violence, particularly by some members of a terrorist organization that were freed from prison. And we urge both the government and the demonstrators to exercise restraint at this time. The people of Uzbekistan want to see more representative and democratic government, but that should come through peaceful means, not through violence. And that’s what our message is. (Source: White House)

Her er en øyevitne-rapport:

The eight-wheeled armoured personnel carriers, APCs, appeared out of nowhere, moving through the streets at speed, past the people on the outer fringes of the rally. The first column of vehicles thundered past without taking any aggressive action. But a second column arriving five minutes later suddenly opened up on the crowds, firing off round after round without even slowing down to take aim … People on the square, who were unarmed and included women and children, started screaming and trying to run away. (Source: Institute for War and Peace Reporting)

Dette er den britiske utenriksministeren Jack Straw:

I am extremely concerned by reports that Uzbek troops opened fire on demonstrators in Andizhan. I totally condemn these actions and I urge the Uzbek authorities to show restraint in dealing with the situation and look for a way to resolve it peacefully. (Source: FCO)

Britene maner de usbekske myndighetene til å vise tilbakeholdenhet når de nå står anklaget for å skyte ned sivile. USA maner de sønderskutte sivilistene til å vise tilbakeholdenhet når de står i kuleregnet fra de usbekske myndighetene.

Til slutt tar vi med avslutningen i Observer Blog:

Here is what US State Department spokesman Richard Boucher said in a press conference when challenged on the difference between European and US views on what happened in Uzbekistan:

Could it be that US reluctance to criticise the Uzbek authorities is somehow connected to Tashkent’s valuable line in anti-terror services, including torture of suspects away from the pesky restraints imposed by American law?

Massakre i Andijon

Det er uroligheter i nok en tidligere Sovjet-republikk. Denne gangen er det ingen fløyels-revolusjon. Meldingene så langt tyder på at det har foregått en rå massakre. Det er ikke lett å skaffe seg korrekt informasjon men det synes som om militære tropper har skutt inn i massene på et protest-møte og at flere hundre kan være drept.

Massakren synes å ha etterfulgt voldsomme protestaksjoner der offisielle bygninger ble okkupert, og fanger, inkludert påståtte medlemmer av islamistiske grupper, ble satt fri, men det kan se ut som om demonstrantene kun lyttet til taler da troppene angrep dem.
USA har for øyeblikket en flybase i Usbekistan med rundt 1000 soldater. De kan neppe betraktes søm nøytrale, og deres tilstedeværelse kan bare sees som støtte til mord og tortur som er kjennetegner diktatoren Karimovs regime, en person som godt kan sammenlignes med Saddam Hussein rundt 1980.
USA har gjort en forsiktig henvendelse til regimet om å være tilbakeholden med bruk av makt (hovedsakelig rettet mot demonstrantene). Det bør være en oppgave for USA å komme seg ut av landet fortest mulig.

Det finnes forskjellig informasjon om Karimovs regime på nettet: Det vises bl.a. i en artikkel til at regimet har arrestert og torturert tusenvis av uavhengige muslimer, inkludert barn. Menneskerettighetsorganisasjoner har beregnet at der er mellom 7000 og 10000 som er fengslet på grunn av religiøse eller politiske grunner. I det siste er der brakt vitner på at Karimovs regime har kokt to muslimer til døde etter at de nektet å stoppe å be.

Uzbekistan er et håpløst fattig land, dels skyldes det miljøet og de naturlige ressursene, men for en del har det sin årsak i den sittende regjering som fordeler oppdrag og all innkomme i hendene på noe få rike slektninger og snyltere på det sittende regimet.

Andijon synes ikke å være et senter for islamittisk ekstremisme, men den er uten tvil et senter for smugling fra landene ved Usbekistans østlige grenser. Opprøret der kan vel knyttes direkte til Kariomovs forsøk på å stenge smuglerrutene som er en vital del av den økonomiske livsnerven i landets økonomi. Usbekistan produserer nær sagt ingen ting selv.
Problemet rent generelt er vel at vi vet så lite om det som foregår i landet at vi ikke ser hvilke alternativer der er til Karimovs korrupte styre.

Omtrent slik var innlegget til John Quiggin i Crooked Timber den 14. mai. Han oppsummerte med følgende forslag:

• USA bruker sin makt til å styret Islam Karimov.
• Troppene trekkes ut av Usbekistan umiddelbart.
• All forbindelse med dette ondskapens regime brytes imiddelbart.

Det ble selvsagt debatt ut av dette og blant de nesten 100 kommentarene kan jeg trekke ut noen glimt:

• Karimov may be a son-of-a bitch, but at least he’s our son-of-a-bitch.
• We can’t remove the base in Uzbekistan. Where else would the folks we’re flying over there to be tortured land?
• Those boiled to death were probably terrorists and bad people all around. Mybe even the worst of the worst. And why don’t you ever mention Nick Berg’s beheading, uh?
• Karimov counts as little more than a grandstanding thug who’s learned that branding his opponents as Islamic extremists will do well to strengthen his standing in the outside world.
• The saying is “Better the devil you know than the devil you don’t”
• To withdraw the troops is a prescription for throwing to the wolves a lot of people and organizations – civil society groups, students, etc. – who benefit ffrom the US presence. It may satisfy the soul, but it hangs Uzbeks out to dry.
• When the US effort in Afghanistan was bogged down mostly for lack of proximate airbases the Uzbeks allowed the US to establish an airbase. This turned the war. The US will not move against the devil they made this deal with.
• I’d also like to point out that torturing and killing political prisoners is relatively common in authoritarian countries. Here’s a short list of governments that currently engage in it as far as I know: United States, Turkey, Syria, Lebanon, Israel, Palesinian Authority, Iraq, Iran, Saudi Arabia, Yemen, Belarus, Uzbekistan, Pakistan, Afghanistan, Burma, China, Vietnam, Sudan, Ethiopia, Central African Republic. And I am sure other people can add to this.
• Yes, that’s why Britain, France, the US, Norway and Japan are clearly the most tyrannical countries to their own minorities.

Ja, med den siste salven får vi kanskje stoppe litt opp.

John Quiggin skriver i Crooked Timber at det er litt vanskelig å få full oversikt over hva som hender i Usbekistan. Det synes imidlertid klart at de militære fyrte løs på demonstranter og at det var mange døde.

Massakren kom etter voldsomme protestaksjoner der offentlige bygninger ble okkupert og fanger, og blant dem påståtte medlemmer av islamittiske grupper, ble satt fri. Mye tyder imidlertid på at demonstrantene kun lyttet til taler da de ble angrepet av soldatene.

Best oppdatert på det som skjer synes Registan å være. Den dukket opp gjennom et relativt nytt system med Technorati tags, skriver Quigging.

USA har for tiden en flybase og rundt 1000 soldater i Usbekistan. Quigging (som skriver om sosialdemokratiske spørsmål fra sin stol i Australia) sier at “They can’t be regarded as neutral, and their presence clearly supports the mass murdering and torturing dictator Karimov, someone who appears indistinguishable from Saddam circa 1980.

USA har også en fredskorpsgruppe i Andisjan. Et av medlemmene der er Dee Warren som kom til byen i januar 2004. Hun har rapportert fra hele oppholdet sitt i Usbekistan på bloggen Wanderlustress.

Det synes også som om Radio Free Europa/Radio Liberty (RFE/RL) er godt oppdatert på det som skjer og gir mye bra bakgrunnsmateriale. Eurasianet dekker også det som skjer og gir kommentarer.

RFE/RL skriver for øvrig i en artikkel den 14. mai at “The unrest in Andijon, a city of 300.000, unfolded against the backdrop of the trial of 23 prominent local businessmen on charges of involvment in an Islamic extremist group. Forum 18, a Norwegian-based organization that covers issues of religious freedom, reported i February, when the trial began, that the men denied any extremist involvment and insisted that they har merely tried to integrate Islamic ethical principles into their business practiceds.”

det finnes en beskrivelse av Islam Karimov på denne siden. Han blir åpenbart USAs nye Saddam Hussein.

Men også russiske ferghana.ru har nyttig informasjon om det som skjer.

Som et korrektiv til alt snakket om islamistiske terrorister kan det vær nyttig å lese denne
artikkelen .

—– til ære for demokratiet!

Den 5. desember 1982, en dag for desinformasjon, skylapper og fattig fatteevne, en dag for et møte, i en by i Honduras. Et møte mellom to presidenter, Guatemalas Efraím Ríos Montt som må ha spilt en glitrende rolle som beretter overfor en desorientert og undrende Ronald Reagan. ”I learned a lot” mente Reagan etter møtet – ”You’d be surprised. The’re all individual countries” meddelte han journalistene ombord i Air Force One på vei tilbake til USA.

Ríos Montt må ha følt det som et meget nyttig møte. Reagan omtalte ham som ”a man of great personal integrity ……..totally dedicated democracy”, men Ríos Montt hadde innrømmet at han nok hadde problemer med å stagge menneskerettighetsforkjempernes misnøye med hans militære aksjoner mot marxist-geriljaen.

Dagen etter møtet tok en av Guatemalas militære elite-avdelinger (Kaibiles) seg inn i jungellandsbyen Las Dos Erres. Da de trakk seg ut lå 162 av landsbyens beboere døde igjen, 67 av dem var barn. Soldatene hadde tatt spebarn og dem som såvidt kunne krabbe og gå, svinget dem i luften og knust hodene deres mot murveggene. De eldste barna og de voksne ble tvunget til å knele ved en brønnkant, og med et sleggeslag sendte soldatene døde og halvdøde kropper hodestups ned i brønndypet. Avdelingen voldtok derett en gruppe kvinner og unge piker som de hadde spart til slutt, de dengte løs på gravides mager for å fremkalle abort, alle ble kastet ned i brønnen som så ble gjenfylt med jord og møkk. Noen av de ulykkelige ble dermed begravet levende.

De eneste spor av hendelsen, synlige for dem som siden undersøkte landsbyen, var blod på veggene og placentaer med navlestreng rundt om på marken.

Massakren i Las Dos Erres minner oss om at når det tales om Amerikas seier i Den kalde krigen, så dreier det seg også om land som Guatemala, der kommunismen ble nedkjempet og knust ved metoder som denne massenedslaktingen av sivile i Las Dos Erres.

Som en epigraf til dette innlegget kunne jeg også ha benyttet et utsagn av Jean-Paul Sartre: “A victory described in detail is indistinguishable from a defeat”.

Og blant de nederlag han tenker på, det viktigste nederlag kanskje, er nederlaget til den gryende drøm om frigjøring, følt av kvinner og menn som takket være sin egen fornuft og av sin egen frie vilje, ønsket å rive seg løs fra tradisjonenes og undertrykkelsens lenker og bånd. Og dette banner med røtter i Opplysningstiden var det venstresiden som løftet i Latin-Amerika og mot denne gruppen under frihetens fane stilte USA og dets allierte under Mot-opplysningens sorte fane.

Det største nederlaget i Den kalde krigen kan man dermed si var det Amerika selv som led. Men der var ytterligere et avgjørende nederlag. Den kalde krigen hadde evnet å trumfe gjennom hos vestlige intellektuelle nødvendigheten av en historisk forståelse, og marxismen tvang de intellektuelle av begge kategorier å tenke grundig gjennom historiens vidtrekkende intrusjon.

Sammenbruddet i kommunismen og dette at marxismens analysemodell mistet sin betydning løftet nok en bør fra intelligensiaens skuldre. Globalisering, markedet – og nå i det siste, religionen – har overtatt rollen som sosialdemokratiet hadde som språkgrunnlag i det offentlige liv. Tidens meningsytrere er ikke lenger tynget under kravene fra historiens skapende fantasi.

Å stå overfor den nye fienden, krever ikke på langt nær så mye som kommunismen en gang gjorde. Denne fienden apellerer ikke like mye til innsats fra samtidens intellektuelle. Tidens forfatterne er opphengte i ordbruk som ”det onde” – og ”islamo-fascisme” framfor vokabularet til ”secular criticism”.

Dette nye språket er kanskje et svar på 9/11, men det er et likeså sikkert et produkt av en slutt på Den kalde krigen.

Som utdypning av temaet kan anbefales The Last Colonial Massacre in Latin America in The Cold War, Chicago 2004, skrevet av prof. Greg Grandin.

Disse postene kan være gunstig å ta med under den andre bloggen: Slektshistkorie. Slekten i Mandal. Lokalhistorie. Skottene. Kleven. Bringealsbygda.