Reidar Bringedal Weblog

September 27, 2008

Hva skal jeg med fiender - som har slike venner

Det var jo en malplassert overskrift.

Men noen der ute har kanskje innsett at jeg ikke er verdens største fan disse neo-ateistene, uten at jeg antyder at Tor K. hører trofast hjemme blant dem. Dersom vi ser litt på “teoretikerne” deres så er selvsagt noen verre enn andre. Dawkins, Onfray og Hitchens må vel betraktes som rimelig seriøse sammelignet med Geoff J. Henley og Bill Maher.

Henley har begått en bok ved navn “Beyond Reasonable Doubt: A Lawyer’s Case for Disbelief in God.”
Omtale av denne boken finnes i . . . . .

Bill Maher scorer høyere på elendighetens poeng-skala. Ofte blir han beskylt for dårlig smak og bukselomme-humor. Hovedproblemet hans vil likevel alltid være manglende substans i tenkningen.

Mahers film Religulous er vel nett så kritisk til religionene som en kan vente det. Wall Street Journal forteller at: He talks to Hasidic scholars, Jews for Jesus, Muslims, polygamists, Satanists, creationists, and even Rael — prophet of the Raelians — before telling viewers: “The plain fact is religion must die for man to live.”

Vi har da ytringsfrihet - slikt må han gjerne ytre. Problemet blir kanskje større hvis noen rent praktisk skulle følge hans råd:
— stop taking the pills that the doctor had prescribes…..
— don’t accept Western medicine….
— don’t believe in vaccination…..

Vi må kanskje heller ta inn over oss at han er “stand up”-komiker og ikke seriøs vitenskapsmann, og håpe det beste for verden - og ham selv.

Men siden den franske forskeren Pascale Casanova ser Nobelprisen i litteratur som den fremste forutsetning for at det rommet man kaller verdenslitteraturen overhodet eksisterer. Og - ikke minst - i “La réplubique mondiale des lettres” skriver hun at det finnes en nullmeridian som alle litterære vurderinger forholder seg til, og den løper gjennom Paris. Du verden - det gjelder vel da også for sakprosa? - så la oss låne øre til det franske element i neo-ateismens presteskap: filosofen, forfatteren og forskeren Michel Onfray.

I New Statesman for juni 2007 er det tatt inn en debatt mellom Nicolas Sarkozy og ateist-filosofen Michel Onfray
om de store spørsmål i livet. Egentlig en artikkel fra Philosophie magazine, April 2007:

Om religion

Onfray: There is a subject on which we’ll probably fail to agree: religion. You have written that you enjoyed going to Mass with your family because you found it reassuring.

Sarkozy: I am not a practising Catholic as such. But I believe in something, I hope for something, I doubt things. I am someone who thinks that the spiritual issue has been considerably underestimated compared with the social issue. Ever since man became aware of himself, he has been facing these fundamental questions: why are we born? Where are we going?

How can we answer those questions apart from talking about hope? My book La Rép ublique, les religions, ‘espérance explains that the republic isn’t incompatible with religion. Organising life is the role of the republic. Bringing meaning to life is the role of religion. Every time that a loved one passes away, the question of hope rises up again: does life end in nothingness? Can the republic find an answer to this? I don’t agree with fanaticism, but I am convinced that, in the end, religion is more the ally of mankind than its enemy.

O: According to you, religion exists to reassure people, to appease them when confronted by the outrageous fact of death? I agree. Religion is a reassurance - in fact, that’s its only purpose.

S: But that “only purpose” is enormous! The right to hope is a huge thing . . .

O: God is a fiction invented by people so they do not have to face the reality of their condition. Besides, I don’t agree with the idea that religion is the only source of hope. You seem to ignore the role of philosophy. There is hope, meaning, not to mention reason and common sense, in the philosophical quest, where religion builds on the unreasonable.

S:I’m no more able to prove the existence of God than you are to deny it.

O: That’s no good. It’s the person who posits the existence of something who must be able to justify it.

S: I have always looked for happiness and, at times, I have even found it. And so? Should feeling happy encourage us to become idle? Is that your vision of philosophy? Let’s enjoy it now, carpe diem, who cares about what tomorrow will bring?

Onfray foreligger for det meste kun på fransk. Men en av hans bøker finnes på engelsk:In Defence of Atheism, - dersom noen skulle ønske å se litt på dette forsvaret.

September 23, 2008

Gudstro - eller ei?

Søndag 21. september møtte vi lydhøre opp i Madlamark kirke klokken 1930 for å lytte til en samtale Om Gudstro og Ateisme mellom professor Magnar Kartveit og professor Tor K. Larsen. Disse to professorene hadde hver sine innlegg og disse innleggene dannet grunnlaget for samtalen dem imellom. Spørsmål og debattinlegg fra salen var der heller sparsomt med, tiden ble kanskje litt for knapp for et emne av slikt enormt omfang, og kanskje var det en veloppdragenhetens balanseøvelse å flette inn spørsmål til innlederne fra et publikum som hadde 99 % enighet og velvilje overfor den ene og tilsvarende prosentfordeling av uvilje, mistro og uenighet i forhold til den andre. I det store og hele regner jeg med at forsamlingen var enig i den karakteristikk som debattantene ga hverandre at Tor. K. Larsen fremsto som en meget sympatisk ateist og at Kartveit argumenterte for sin gudstro på meget ærlig og redelig vis.

Professor Tor K. Larsen innledet med å nevne litt om sin ateisme, og som han sa: Det blir vel litt merkelig iom at ellers av prinsipp ikke gå rinn i kirker og fordi salen vel blir full av folk som er uenige med meg. Hvordan skal jeg gripe det an? . Han la til at i kirken gikk han ikke frivillig. Han fortalte at han ville ta utgangspunkt i et innlegg han hadde hatt i Stavanger Aftenblad med tittelen Ateisme er ikke en tro.

Tor K. Larsen har sin egen blogg og innlegget finnes på denne. Her er innlegget

Jeg skal bare ta inn noen få punkter slik jeg oppfattet Larsen:

Ateisten og alle andre som forsøker å forstå den verden vi lever i vil basere seg på modeller om hvordan ting henger sammen. Disse modellene er aldri sanne eller absolutte, men i stadig revisjon og utvikling. Moderne vitenskap anser sin kunnskap som foreløpig og man søker kritiske vurderinger. Påstanden om at det finnes en Gud der ute som skapte verden og som nå ikke bare overvåker den, men også følger med på hva den enkelte tenker og føler, er urimelig fordi det ikke finnes noen bevis i det hele tatt for at påstanden er sann. - - - - -

Dette er ateistens posisjon slik jeg ser det; vi avviser at mennesket er i stand til å utsi noe som overstiger den forskningen og kunnskapen vitenskapen gir oss om jordens og livets tilblivelse. Vi avviser tanken om at en supernaturlig Gud, hvis eksistens per definisjon ikke kan motbevises, skulle være en legitim modell. Det er ingen tro; det er en ærlig og redelig erkjennelse av vår manglende innsikt.

Ellers skisserte han følgende oppgave til publikum:

Tenkt deg følgende scenario; om 3 generasjonen vil en av dine etterkommere en onsdags morgen skrive et ord på en lapp. Hvilket ord tror du det er?

Det kom selvsagt ingen respons fra salen på en slik umulig oppgave. Han fortsatte derfor med dette:

Spørsmålet gir jo ingen mening! Hva kunne der egentlig stå på lappen? Ost? Bildekk? Du aner ikke, og du aner heller ikke hvilket språk ordet er skrevet på. Det kan være på norsk, engelsk eller et hvilken som helst annet språk. Det kan t.om. være på et språk som ikke er utviklet ennå; kanskje står det et helt nytt ord som ikke eksistere i dag. Kanskje noen hevdet at der ville stå “ost” og andre “bildekk”.

Hvordan ville du forholde deg til en slik diskusjon? Enn om de to gruppene, ”konsertistene” og ”bildekkistene”, begynte å krangle om hvem som hadde rett. Enn om de hevdet at deres tro var knyttet opp til evig frelse, enn om det kom et par profeter som påstod at Gud sjøl hadde snakket til dem og avslørt sannheten? Det å avvise ideen om at man kan tro noe om det man ikke kan vite, er ikke en tro; det er en avvisning av selve problemstillingen.

Til slutt ble det fra salen antydet at Larsen minnet mer om en agnostiker enn en ateist. Til det repliserte Larsen at agnostiker hadde han vært, men at

Det er ikke rimelig å kalle seg agnostiker – tviler – når man faktisk ikke gjør det. Derfor bør begrepet ateist brukes oftere og med stolthet; det er en helt legitim posisjon å innta.
Det virker som om Larsen støtter seg til neo-ateisten Richard Dawkins i mye av sin argumentasjon.

Jeg kan ellers ikke fri meg fra den tanken at grunnutsagnet til Tor K. er basert på positivistisk filosofi.

For å utdype dette litt nærmere så innebærer positivisme den filosofiske basis at all sikker kunnskap eller viten er begrenset til sansedata og at denne kunnskapen kun kan nås gjennom metodisk vitenskapelig observasjon av virkeligheten, og at der kun finnes en form for vitenskapelig erkjennelse – nemlig den naturvitenskapelige. Denne grunntone er det jeg finner igjen i Tor K’s innledning.

Nå har vi selvsagt også fått en ”moderne positivisme” som hovedsakelig er knyttet til den såkalte «Wienerkretsen»; en gruppe filosofer som samarbeidet fra slutten av 1920-årene og til krigsutbruddet i 1939
«Wienerkretsen» var innbitte motstandere av all metafysikk, og metafysikk var etter deres oppfatning stort sett det vesentlige av det filosofiske arvegods. Programmet til kretsen var å oppheve den tradisjonelle filosofiske refleksjon over erkjennelser, moral, kunst og religion til fordel for den strengt vitenskapelige utforskning og beskrivelse av verden. «Wienerkretsen» anerkjente kun to typer av meningsfylte problemer: Logiske og empiriske. Høydepunktet i den vitenskapelige utvikling er de moderne naturvitenskaper – og særlig fysikken. Og fortsatt er det altså Tor K’s basis jeg finner igjen i denne fremstillingen.

Nå er det imidlertid slik at positivismen må i dagens samfunn regnes for forlatt og gjendrevet som filosofi og vitenskapsteori. Overført til samfunns- og åndsvitenskapene blir nemlig de positivistiske ideal fullstendig feilslått. Mennesket liv, oppfatning, virkelighetsopplevelse og ytringer er til de grader gjennomsyret av subjektive fenomener som mening, hensikt, intensjon, bevissthet osv. Disse vitenskapene kan dermed ikke ha årsaksforklaringer basert på universelle lover, men mot meningsforståelse av individuelle og subjektive uttrykk.

Den viktigste kritikken av positivismen er i denne forbindelse kommet fra de vesttyske teoretikere Jürgen Habermas og Karl-Otto Apel.
Jeg minnes også den norske filosofen Hans Skjervheim som på 1960-tallet ble kjent som skarp positivismekritiker. Et av hans hovedsynspunkt var at positivismen var et grovt eksempel på det feilresonnement at det kan finnes en instrumentell løsning på alle samhandlings- og kommunikasjonsproblem.

Habermas fremhevet Skjervheim som en av pionerene i hundreårets samfunnsfilosofi og vitenskapsteori.
Så – dermed – Tor K’s basis for å marsjere under ateismens fane må forkastes siden han bygger sitt hus på sandgrunn.

August 9, 2005

Fransk tenkning

Filed under: Filosofi

Hvilken innflytelse har fransk tenkning i Norge?
Fransk filosofi og åndsliv har satt dype spor i europeisk historie. Vårt kontinent hadde sett annerledes ut uten den franske revolusjonen og menneskerettighetserklæringen. Fransk litteratur og kultur har en høy stjerne verden over. Vi spør oss likevel hvordan situasjonen er for fransk tenknings innflytelse i Norge. I en intervjuserie snakker vi med sentrale norske tenkere, som alle har et nært forhold til Frankrike. Vi er ute etter både store linjer og nærgående studier.

skrevet av
Knut Stene-Johansen, Stene-Johansen, Knut
Arild Utaker (f. 1945) er professor i filosofi ved Universitetet i Bergen. Hans nyeste bok, om lingvisten Ferdinand de Saussure, skapte tidligere i år oppsikt i Paris, blant annet med en stort anlagt rundebordsdebatt på Collège International de Philosophe. At en norsk filosof blir lagt merke til i Frankrike er i seg selv en begivenhet. – Hvilket bilde har man i Norge idag av fransk filosofi?

– Hvis du ser på filosofene, så har de et relativt negativt bilde. Og man kan jo regne opp hva det skyldes, historisk sett. Det går ganske dypt. Med det amerikanske hegemoniet i vitenskapene, har den analytiske filosofien blitt amerikansk, ikke engelsk. Den er blitt en slags scientistisk metafysikk, og så lenge den amerikanske innflytelsen har hegemoni er det ikke rom for fransk tenkning. Isteden for å innrømme at man ikke har kompetanse avfeier man fransk filosofi på en ganske uakademisk måte. Det er en beklagelig usakelighet ute å går. Et minstemål av akademisk kritikk er å kjenne til det man kritiserer.

– Hva sier den etter hvert berømte uttalelsen til idéhistorieprofessor Guttorm Fløistad om at «dekonstruksjonen må motarbeides 24 timer i døgnet,» om situasjonen for fransk tenkning i Norge?

– Man skulle jo tro det dreide seg om å motarbeide noe som kunne føre til atomkrig eller sultkatastrofe. Det er jo å tillegge det enorm betydning. Bak må det ligge en tanke om at det befinner seg noe tvilsomt og irrasjonelt i dette, noe som fører studentene inn i en overtro de ikke er i stand til å gjennomskue. Uvitenhet er pinlig. Som når man avfeier Foucault, og i samme bevegelse overser hele Canguilhem, hele Bachelard.

– Hvis vi går et stykke tilbake i tid, hvilke franske tenkere har etter ditt syn hatt særlig betydning i Norge?

– Eksistensialismen og fenomenologien betød naturligvis mye, med Sartre, Camus, Merleau-Ponty. Men det kan synes som om denne innflytelsen kom til å sperre for senere franske tenkere. Fenomenologien har kanskje oppmuntret til en «åndeliggjøring», som dessuten har blitt stimulert av et påfallende fravær av Nietzsche. Man leser Heidegger, men ikke Nietzsche, man tror at Heidegger har overskredet Nietzsche, mens det nok er omvendt. Heidegger sitter igjen i det romantiske, i opprinnelsestenkningen. Det at Nietzsche ikke ble tatt på alvor gjorde åndeliggjøringen lettere: Det passet inn i mønsteret, og var en følge av en antivitenskapelig holdning.

– Er det mulig å være konkret, er det noen miljøer som har vært mer avgjørende enn andre i denne «åndeliggjøringen”?

– En av forklaringene kan være skillet mellom idéhistorie og filosofi, som ble et faktum med opprettelsen av to adskilte institutter ved Universitetet i Oslo, med Arne Næss som den kjølige filosofen og A.H. Winsnes – og deretter Paulus Svendsen – som den «åndelige» idéhistorikeren.

– Hva med Arne Næss, og hva med Hans Skjervheim? Hva har de betydd for fransk tenknings inflytelse i Norge? Selv husker jeg godt at Skjervheim på et seminar kunne raljere over fransk filosofi, på et ganske skremmende vulgært vis. Har disse to bidratt til eller lukket for fransk tenkning?

– Helt klart det siste. Skjervheim er et godt eksempel på hva som skjedde etter eksistensialismen. For ham var Merleau-Ponty og fenomenologien store ting. Men med strukturalismen skjedde det noe nytt, og det at visse franske tenkere blant annet med Skjervheims hjelp havnet på index viser til en forandring av klimaet. Skjervheim var jo også en tenker som alltid var mot noe, enten det var positivismen, strukturalismen eller poststrukturalismen. Mens det han selv sto for var en selvfølge, og ikke noe man skulle utdype eller kritisere.

– Og Næss da, han var vel mer åpen, liberal og interessert som han jo alltid har vært i de siste strømningene, eksempelvis blant studenter?

– Næss var åpen, liberal, rett og slett Skjervheims motsetning. Næss var jo alltid for noe. Han var ikke bare pluralist, men gikk også inn for en spredning i sitt eget miljø. Noe man forøvrig ikke kan si om det filosofiske miljøet i Oslo idag. Så man har forlatt denne arven fra Arne Næss. Men jeg opplevde også at Næss kunne avfeie Foucault som idéhistorie, noe som igjen viser til det ulykksalige skillet man har hatt i Norge.

– Hvordan startet du selv din vei inn i fransk tenkning?

– Et fransk statsstipend førte meg til Paris i 1969, hvor jeg uten å vite det falt rett inn i smørøyet av strukturalismen. Jeg dro ned for å studere filosofi, men så ble det lingvistikk isteden. Jeg hadde Greimas som veileder, og fulgte hans seminarer, sammen med mange som enten allerede hadde et navn eller ble et navn i fransk strukturalisme. Jeg hadde en idé om at filosofien skulle kunne begrunne eller kritisere en vitenskap. Men etter å ha lest Foucault, Althusser og Bachelard endte jeg opp med en kritikk av den normative vitenskapsfilosofien. I 1979 utga jeg så boken Fra filosofikritikk til vitenskapskritikk – Bachelard, Althusser, Foucault.

– Du har med andre ord tenkt mye i tråd med strukturalismen. Man kan vel gå så langt som å si at strukturalismen var den siste, store samlende -ismen eller tankeretningen i Frankrike. Har du noe svar på hvorfor?

– Grunnen kan være at strukturalismen var en av de siste strømningene i forrige århundre som tok klassikerne alvorlig, jeg tenker da på Freud, Durkheim og Saussure. De ble født samtidig og sto bak grunnleggingen av psykoanalysen, sosiologien og den moderne lingvistikken. Men karakteristisk for disse fagene i dag er at klassikerne neglisjeres. Med den såkalte globaliseringen av akademia og det påfølgende amerikanske hegemoniet innenfor vitenskapene er klassikerne fra Østerrike, Sveits, Frankrike og Tyskland blitt fortrengt.

– Hvordan kan dette sies å ha hatt effekt i Norge?

– Jeg skal gi et eksempel. Norges mest kjente lingvist i forrige århundre, Alf Sommerfeldt, hadde vært elev av den franske lingvisten Meillet og han videreutviklet den historiske og den komparative lingvistikken. Etter at han gikk av i 1962, skiftes så fokus fra kontinental lingvistikk til generativ grammatikk. Når dette kunne skje så enkelt og greit, så skyldes det at vitenskapsfilosofien faktisk representerer et problem. Den skal begrunne at noe er en vitenskap, men glemmer å understreke det tilfeldige ved det som begrunnes som vitenskap, at noe annet kunne vært en vitenskap om samme fenomen ut fra andre perspektiver. Amerikansk tenkning er svært nytteorientert, med greie kriterier for hva som er effektivt og hvordan ting virker. Ut fra den tenkemåten vil mye fortone seg som spekulasjon, Freud, for eksempel. Samtidig finnes det en viss scientisme innenfor amerikansk vitenskap, noe som har ført til at for eksempel den psykologien som er influert fra USA mangler teoretisk enhet. Man spør ikke hva et menneske er, eller hva et samfunn er. Det man får er en heterogen samling data fra forskjellige områder som er blitt behandlet vitenskapelig. Det er jo vitenskap, men man overser følgende: Det at man har en vitenskap om ett område utelukker ikke at man kan ha andre vitenskaper om samme område.

– Når det gjelder denne forståelsen av vitenskapenes utforming er jo Foucault særlig viktig, men han passer liksom ikke helt inn i de skillelinjene vi i Norge har satt mellom humaniora og samfunnsvitenskap. Og filosofene er skeptiske. Hvordan skal man oppfatte Foucault?

– For å plassere ham kalles Foucault i Norge gjerne «postmodernist», og dette er som regel ensbetydende med en avvisning. Han tillegges det ene standpunktet etter det andre, og det avgjørende ved hans tenkning blir dermed oversett. Foucault snakker ikke direkte om mennesket, moral, kunnskap, men om måten andre snakker om dette på, enten det gjelder grekernes tematisering av det etiske og seksuelle, eller problematiseringen av galskapen fra renessansen og frem til psykiatrien. Hans eget grep er å gå frem indirekte, mer beskrivende enn forklarende. Slik oppnår man kritisk effekt på et annet nivå, hvor man ser det historisk tilfeldige i måten man handler eller tenker på.

– Da er det jo interessant å merke seg hvordan du selv arbeider. Du har jo nylig gitt ut en bok som har fått en svært god fransk mottagelse. Hva er prosjektet i denne boken?

– Det er rett og slett et forsøk på å forstå en forsker som på avgjørende punkter gikk i stå i sin forskning. Saussure ville lage en språkteori, men klarte aldri å fullføre den. Etterlatte notater og upubliserte manuskripter har vært viktigere for meg enn det som er ansett som hovedverket, Cours de linguistique générale. Jeg stilte spørsmålene: Hvordan lage en helt ny lesning av Saussure, hvordan få tak i den språkteorien han selv søkte? Det betydningsfulle materialet som ble funnet i Saussures hus i Genève i 1996, og som ble utgitt i 2001, bekreftet min egen fortolkning. Særlig interessant fant jeg manuset som bærer navnet «Språkets doble essens», som ved å peke mot en logikk for dobbeltheten kort fortalt åpner for en kritikk av vestlig verdens identitetstenkning.

– Du kaller boken for en «saussureansk arkeologi», noe som vel refererer til Foucault og den måten hans tenkning går frem på?

– Jeg anvender Foucault for å forstå det jeg kaller «nederlagets sannhet» hos Saussure. Saussure følte selv at han sto alene og var misforstått. Han var ensom i sin forskning. Jeg ville derfor ikke skrive om den triumf Saussures tenkning er assosiert med idag, men foreta en foucaultinspirert vitenskapshistorie, en arkeologi over Saussures taushet. Mens Foucault var opptatt av de som lykkes, så har jeg tatt for meg et nederlag. Boken er også en kritikk av språkfilosofien, av de ting språkfilosofien tar for gitt. «Arkeologi» er forøvrig Foucaults begrep for å få frem betingelsene for en tenkning, historien bak selve måten vi tenker på, bak det om tas for gitt, og som derfor ofte ikke problematiseres.

– A propos måten man tenker på, for meg ligger det et særegent trekk ved fransk filosofi og tenkning i måten den tar litteratur alvorlig på, som hos nettopp Foucault, eller Deleuze, for ikke å snakke om Sartre, på sitt vis. Han var jo selv forfatter, og skrev tekster som Hva er litteratur? Kan dette ha resultert i en mistenksomhet her til lands vis-à-vis fransk tenkning?

– Ja, men jeg tror også det kan henge sammen med tendensen i Norge til å gjøre filosofien til noe spesielt, til en innadvendt og lukket aktivitet. Dersom man går tilbake til strukturalismen, så var den i utpreget grad tverrfaglig. Det du ser hos Foucault er en likevekt, der både vitenskap og litteratur tas på alvor. For miljøer som er inspirert av Foucault vil et skille som det norske, mellom åndsvitenskapelig idéhistore og en vitenskapelig filosofi være utenkelig.

– Nå finnes det jo gode eksempler på at fransk tenkning tas på alvor i Norge, med blant annet monografier, avhandlinger, hovedoppgaver, en mengde oversettelser Men på hvilken måte influeres kritisk tenkning i Norge av det franske?

– Vel, det er typisk at når tenkere som Foucault og Deleuze kommer til Norge blir de oppfattet som tverrfaglige størrelser, og tilhører verken filosofene, litteratene eller feministene, noe som viser spenstigheten i deres tenkemåte. De er opptatt av problemer, ikke posisjoner eller retninger. De kan brukes fordi de er på høyde med aktuelle problemer i det senmoderne samfunn, som tilfellet er med Deleuze. Det har slått meg at studenter ofte tar til seg poenger fra Deleuze fortere enn oss av den eldre garde, og det er et godt tegn – eksempelvis når det gjelder finanskapitalen, hurtigheten som preger samfunnet, moderne media, osv.

– For meg virker fransk filosofi eksperimentell. Når for eksempel Deleuze skriver om Proust eller Kafka, blir det mer beskrivelse enn fortolkning. Litteraturen blir også akseptert som tenkning, på linje med filosofi. Det samme skjer når han skriver om film, eller om maleren Francis Bacon. Det er som om Deleuze utprøver sin tenkning både fiksjonelt og logisk, og ikke snevrer den inn, noe som jo ofte skjer med filosofi når man tror den bare bedrives på et filosofisk institutt eller i ens eget hode. Er fransk tenkning spesielt egnet for tilnærming til litteratur, film, kunst og så videre?

– Det tror jeg stemmer, og da er vi tilbake til problemorienteringen, til filosofi som produserer forståelse av problemer som oppstår i den virkeligheten vi lever i. Deleuze sier at vårt moderne problem ikke er å tro på Gud, men å tro på virkeligheten. Hans bok om Proust skal liksom hjelpe en leser til å forstå på hvilken måte det du leser handler om virkeligheten. Filmen er en annen mulighet. Og hva gjør Deleuze? Jo, han skriver to svære bind om film: Det er karakteristisk for hans type filosofi – for fransk filosofi – at den anvendes. Akkurat som når han omgås litteraturen. Man kan også snu på det, og si at det dreier seg om å respektere litteraturens egenart, og ikke tro at forklaringen eller fortolkningen av tekster er viktigere enn tekstene selv.

– Fransk tenkning idag er gjerne knyttet til den inflytelse den har hatt på en retning som postkolonalisme, eller den rolle den har spilt innenfor feministisk teori. Sartre var fransk, men det var jo også Beauvoir. Det er vel også mulig å trekke noen linjer fra det vi har snakket om til nå, til kvinnelige teoretikere som Luce Irigaray, Hélène Cixous, Julia Kristeva…

– Paradokset er jo det at i Frankrike knapt finnes et begrep som «postkolonialisme», og teoretisk er feministisk tenkning snarere en integrert del av fransk filosofi. Det finnes åpenbare tråder, som når man snakker om det «heterogene» – det som faller utenfor avgrensede katorier – som er et begrep som kan spores tilbake til Bataille, eller til det som kalles «heterotopi» hos Foucault. Bataille, Foucault og Deleuze har betydd mye for franske kvinnelige tenkere, som rent prinsipielt kanskje ikke kommer med så mye nytt. På en annen side kan en tenker som Luce Irigary gjerne være anerkjent utenlands, uten å ha noen posisjon i Frankrike. Men det ser nesten ut til at det i visse sammenhenger er blitt obligatorisk å referere til Cixous, Irigaray eller Kristeva. Hélène Cixous skiller seg forøvrig ut, med sitt litterære forfatterskap.

– Hvis vi retter blikket mot dagens intellektuelle situasjon, finnes det noen spesielt fruktbare miljøer i Frankrike i dag?

– Det er vanskelig å peke på noe konkret. De store retningenes tid er nok forbi. Det er ingenting som tilsvarer den tidligere strukturalismen eller eksistensialismen. Dette har med forholdet til det politiske å gjøre. Marxismen ga jo på godt og vondt en slags «begrunnelse» for det man gjorde, den sa at det var viktig, hadde betydning, så å si. Når den henvisningen nå er borte, har det kanskje ført til at den intellektuelle i den gamle forstand er forsvunnet. Foucault og Deleuze var kanskje de siste størrelsene i så måte. Det man har nå er ulike typer popfilosofi, hvordan man skal nyte det gode liv, hvordan nyte dine første dråper øl, og livsfilosofi selger godt, mens mer grunnleggende tekster selger dårlig. Derrida, for eksempel.

–Vi utgjør jo i Norge et lite språksamfunn, tror du språkbarrieren har betydd noe for den situasjon fransk tenkning er blitt til del hos oss?

– Ja så avgjort. Studentene behersker engelsk, mye av det franske kommer til Norge via USA. Vi har nettopp arrangert et forskerutdanningskurs her i Paris, for norske stipendiater, og det er et tankekors at de ga uttrykk for at de ikke nok blir oppfordret til å lese tekstene på originalspråket. Kanskje vanskeligheten med å lære seg et språk overdrives, og samtidig oppmuntres man ikke nok til å utøve en internasjonalisering i praksis. Stipendiater som skal studere i land som ikke har engelsk som hovedspråk bør premieres med et semester ekstra i stipend. Det er ikke noe galt å satse på anglo-saksisk orientering, men det er galt om alle går den veien. Man må sørge for diversitet, mangfold.

– Finnes det i denne sammenhengen noen prinsipielle fordeler med å være norsk, komme fra en marginal, liten kultur, et «mindre språk», og stå foran «store språk”?

– Som norsk kommer man fra et språk som er umulig å universalisere, et språk som man ikke kan påstå er et verdensspråk, eller verdensåndens språk, eller utgangspunkt for en hel logikk, slik det franske språket med sin Port-Royal-grammatikk i sin tid ville være universelt språk, mens det er umulig å si noe sånt som nordmann, hevde noe slikt om norsk og det norske, og det er ikke lite bare det: Det er en stor fordel! Men det har også skjedd noe med Europa, når kontinentet blir så dominert av USA, så oppdager man den filosofiske og politiske betydningen av mangfold, av diversité. Tidligere snakket franskmenn om at i forhold til hollywoodfilm var fransk film uttrykk for l’exception culturelle, et ord som idag er avløst av vendingen diversité culturelle. Med andre ord: Man vil nå ha frem mangfoldet, ikke unntaket. En strategi for å bevare mangfold er viktig, særlig i forhold til supermakten USA. Det er i denne sammenhengen jeg leser Derrida og Habermas’ nylig publiserte fellesartikkel, hvor de knytter universalitet til anerkjennelsen av forskjeller og mangfold. Da er det ingen nasjon eller språk kan sies å være universelle. I det ligger en kritikk av en tendens i amerikansk tenkning, og av eurosentrismen. Det norske og det europeiske har allikevel noe felles her, i det å være marginalisert.

– Men selvmarginalisering er vel ikke noe bedre enn selvhevdelse? Fetisjeringen av det egne språket, av «egenlyden» – er ikke det like negativt som å dyrke et hegemoni? Alle som har vært i nærheten av et nordisk-institutt i Norge kjenner til denne tendensen. Hva med det Derrida med utgangspunkt i en jødisk-, arabisk-, franskspråklig situasjon kaller den andres monolingvisme, altså at den andre, l’autre, taler et herrespråk, i dette tilfellet fransk, i motsetning til «naboen», le voisin, som for Derrida – som også er algerier – taler arabisk, et «mindre språk», et fremmed og foruroligende språk. Å føle seg fremmed i språket, hvordan skulle det arte seg på norsk?

– På norsk vil man kunne føle seg fremmed på en annen måte. Man har alltid vært forskånet fra muligheten til å universalisere det norske, men motsatt kan dyrkelsen av det partikulære være like negativt. Det å dyrke partikulariteten, eksempelvis dyrke en dialekt som noe opphøyet, er et like stort onde som å sette et språk opp som hegemonisk. Hadde Derrida vært norsk hadde han ikke snakket slik han gjør. Han må være fransk, i opposisjon til et stort språk. Han som alltid kritiserer renheten vil, når det gjelder fransk språk, dyrke renheten.

For tiden leder filosofiprofessor Arild Utaker Det fransk-norske senteret for samarbeid innen humaniora og samfunsvitenskap i Paris. Det er et lite kontor, som etter flere års iherdig innsats er kommet på plass på Maison des Sciences de l’Homme i boulevard Raspail. Strategisk sett er det et suverent sted å drive et samarbeidssenter fra. Innenfor kultur- og samfunnsfagene er MSH den største «dr.gradsprodusenten» i Paris, og nyter meget stor internasjonal anerkjennelse. Senteret forsøker å oppmuntre til økt forskningssamarbeid mellom Norge og Frankrike. Det er allikevel et stort tankekors at Norge ikke har et eget kultursenter: Danskene har sitt sted på fasjonable Champs Elysées, svenskene holder til i et palais det aktive le Marais, og finnene har et meget sentralt plassert kulturhus like ved Sorbonne. Men hvordan har det seg at Norge i motsetning til Danmark, Finland og Sverige ikke har et ordentlig kultursenter i Paris? Er vi i de små byråkraters og de korttenkte politikeres vold? Sparer vi der det synes og sløser der det ikke sees? Eller er det en populisme som slår igjennom og hindrer et slikt tiltak? Er Frankrike for nordmenn bare gåselever, vin og fine ferier? Er vi en overflatisk kulturnasjon?

May 15, 2005

Filosofer og blogging 6

Filed under: Generelt, Blogging, Filosofi

Så avsluttes brevvekslingen mellom filosofene om blogging med dette brevet:

Dear Jeremy,

I’m afraid that I find your picture of pure attitudinising from entrenched positions to be a rather misleading one. Sure, there is plenty of that – just as there is in the traditional media, as it happens. And perhaps you have a point that entrenchment has been more marked of late. But that is hardly surprising against the background of a US Presidential election.

I’d like to finish on a positive note – rather than trading further recriminations with you – by pointing to ways in which blogs complement and enhance wider debate. Take, for example, the recent study in the Lancet , which was headlined in the Guardian and elsewhere as “100,000 civilian deaths in Iraq ”. Naturally this led to outrage among supporters of the war in the blogosphere and the traditional media who wrote critiques. Some of those critiques were well-informed and others were not.

I think the next move in the debate was remarkable. A group of bloggers including the Australian Tim Lambert, Chris Lightfoot and Crooked Timber ’s Daniel Davies went to the Lancet report and painstakingly critiqued the critics, demonstrating that their understanding and deployment of key statistical concepts was defective and that they had misrepresented the report. Moreover, they did this not just on their own blogs, but, in some cases, on the comment threads of their opponents ( Harry’s Place and Chicago Boyz ). So much for lack of dialogue across the political divide. I don’t recall having seen analysis of such high quality in the newspapers or broadcast media which – on this issue – more resembled your picture of the blogosphere than the blogosphere did itself!

As I said in my first email to you, I’m not going to pretend that there isn’t a lot of dross on blogs. But then there’s a lot of dross everywhere. But there’s also a reservoir of very well-informed and intelligent people who deploy their expertise for free and to the public’s benefit. Lambert, Lightfoot and Davies are all excellent examples of that.

With best wishes,

Chris

May 14, 2005

Filosofer og blogging 5

Filed under: Generelt, Blogging, Filosofi

Vi er kommet til det 5. og nest siste brevet:

Dear Chris,

Well, I can’t say I’m really surprised by your response, but you have certainly slaughtered whole battalions of straw-men, so well done on that!

Let’s clear up some misunderstandings. You say that I write of “never being surprised by the positions we take on important issues”. That’s wrong. I wrote of never being surprised by the positions which certain blogs take on particular issues. The difference is crucial, as you’ll appreciate. And, of course, I chose the word “particular” for precisely the reason that you indicate.

You talk of my “transparent attempt” to get you to be critical of Brian Leiter. Frankly, that’s just nonsense. I didn’t want to suggest that you necessarily approved of Leiter’s style, so I indicated that maybe you would just think it characteristic of the dross which you accept that one finds in the world of blogs. I’ve got to say, though, that I think it instructive that you weren’t willing to condemn it.

You also miss the point which the Leiter quote illustrates. You say “Leiter has a point”. The fact that he has a point isn’t the point! Of course entrenched positions are sometimes correct. That isn’t what is at stake here. What is at stake is whether entrenched positions are likely on the whole to generate more heat than light. My argument is that when a whole medium is characterised by entrenched positions then you tend to get heat not light. The fact that Butterflies and Wheels might contribute to the heat is neither here nor there. It is part of the blogging phenomenon, therefore it suffers from the same problems.

I think we’re largely talking across each other here. Your argument seems to be – though I might be wrong about this – that we shouldn’t worry too much that blogs tend to be partisan, because people’s reading habits don’t straightforwardly follow their political and ideological outlooks. Of course, this is true for some people; I read Conservative Commentary, for example. But, as a general claim, I don’t buy it. First, there are systematic differences between the kinds of people who comment on liberal blogs and the kinds of people who comment on non-liberal blogs; just check out the comments threads. Second, there is a whole group of more casual readers who will regularly look at maybe one or two blogs. They will not tend to choose to read material which they systematically disagree with (that’s not how it works in the mainstream media, for example).

Let me finish with someone else’s words. They are talking about the relationship between left-wing and right-wing blogs:

The left and right hemiblogospheres are presently linked – if at all – by a corpus callosum of profound mutual contempt. Countless linky axons of aggravation transmit negative affect side to side. I won’t bother demonstrating this obvious fact with links. … And so, in the interest of entente – or at least to preclude the need for split-brain surgery to prevent the equivalent of a interwebs-wide grand mal epileptic seizure, as the storm moves left to right and back – I propose … a contest! Awards! For outstanding and meritorious achievements in the field of contempt.

This is John Holbo. On Crooked Timber . Yesterday.

All the best,

Jeremy

May 13, 2005

Filosofer og blogging 4

Filed under: Generelt, Blogging, Filosofi

Dette er det 4. brevet filosofene utveksler:

Dear Jeremy,

I have to say that I’m rather surprised by your response. All strands of opinion are represented across the blog world and, as I mentioned in my last email, people of widely differing political views read and comment on one another’s blogs. You didn’t address that question but rather raised the fact that the contributors to just one such project share broadly similar politics to one another. There’s hardly anything strange about that! Why should Crooked Timber or the Volokh Conspiracy strive to be representative of the political spectrum? Why should we aim at compressive news coverage? And why is it to be deplored that every one of our contributors takes a dim view of the politics of George W Bush?

I’m also unimpressed by your transparent attempt to get me to be critical of Brian Leiter. Leiter has a point. There are people who write blogs – just as there are people in the off-line world – who express ill-considered opinions on topics where they have no expertise. Your own blog, Butterflies and Wheels , is fiercely critical of idiocies by “Creation Scientists” and the like (and rightly so). I’d be reluctant to characterise your attitude to such people as a case of intolerance of disagreement as such. You shouldn’t thus characterise what Leiter wrote.

In any case, you greatly exaggerate the extent to which blogs like Crooked Timber express a uniform view. As I conceded, we do indeed all think that George W Bush is a deplorable politician with disastrous policies. But on many other issues – the politics of the Middle East , the operas of Richard Wagner, evolutionary psychology (to name but three off the top of my head) – we differ amongst ourselves (sometimes quite sharply). You write of never being surprised by the positions we take on important issues. Maybe your antennae are so sophisticated that you are especially good at sniffing out our thoughts in advance! But I’m constantly surprised by things my colleagues and collaborators say: think Harry Brighouse on school vouchers for example.

Finally, I rather regret the fact that while our exchange is supposed to be about the pros and cons of blogging, you’ve chosen to pursue some pet peeves about one specific project with which I happen to be involved. Naturally, I’ve felt an obligation to respond to what you’ve written about that project, but even if your complaints about it were fully justified (which they are not) that wouldn’t necessarily tell us much about the broader phenomenon.

With best wishes,

Chris

May 10, 2005

Filosofer og blogging 3

Filed under: Generelt, Blogging, Filosofi

Her er et nytt brev fra Jeremy:

Dear Chris,

I agree that specialist blogs can be useful – Panda’s Thumb , for example, does an excellent job of combating “intelligent design”’ nonsense – and it is undoubtedly the case that blogging can be a lot of fun.

But you are more sanguine than I about dross; and also about the potential for a kind of blog “groupthink”. Let’s take the example of Crooked Timber again. You say that it is a blog run by a diverse group of academics and non-academics. Fair enough, though it must be said that its non-academics are decidedly academic! However, it is interesting that you go on to say “but we are liberal in our political opinions.” Crooked Timber ’s diversity then does not extend so far as to include non-liberals? This is a problem, I think. It explains why nobody has anything good to say about George Bush. It explains why one might imagine from reading Crooked Timber that only idiots and the morally bankrupt would support Bush’s “war against terrorism”. And it explains why events like the Beslan massacre receive scant attention in the postings of the Timberites.

The significant point is that this kind of partiality is not only a Crooked Timber phenomenon. Indeed, Chris, you yourself have complained about the fact that pro-war bloggers remain suspiciously silent about events which do not suit the pro-war case (Najaf, for example). I agree with you! But it is a blogging problem. Blogging breeds entrenched positions; there is no editorial requirement for balance. Here, for example, is philosopher Brian Leiter talking on his blog about people he disagrees with:

[O]ne of the decidedly weird aspects of the blogosphere is discovering that one is being denounced as “ignorant” or “stupid” by noxious mediocrities, individuals of no discernible accomplishment or intelligence. … Have these people no critical distance from themselves, no sense of their own limitations, no perspective on how out of their depth they are?

Heady stuff, I’m sure you’ll agree. Maybe you’ll just dismiss this as an example of the kind of dross which is characteristic of some parts of the blogosphere. But then the question is how much dross before one considers that maybe blogging isn’t such a good thing after all?

If you read the Guardian newspaper, you’ll find that most of the time it pursues what it sees – erroneously – as being a liberal-left agenda. But just occasionally it’ll throw up a surprise; it’ll print something which departs from its editorial line. But you can read Crooked Timber, or The Leiter Reports, or Normblog, or Conservative Commentary, and, on particular issues, you’ll never be surprised; you’ll know, in advance, the line which will be taken. Do you not find this disturbing at all?

All the best,

Jeremy

Tåpelighetens filosofi

Filed under: Generelt, Filosofi

Nordmenn er vel egentlig nokså tåpelige. Vi har faktisk legningen for det, vi har historie for det. Vår kultur er gjennomsyret av pietisme og paret med det som jeg med et pent uttrykk kan kalle entusiasme, så har vår karrige jord og hjerne glimrende utviklingsforhold for tåpeligheten og – egentlig et fotfeste langt utover det den må ha fått i enkelte avsondrede klikker. Selv nå, et beroligende stykke inn i et nytt tusenår, er tåpeligheten, som tema, mer eller mindre konstant tilstedeværende, underlig nok.

I vår tid skulle man tro at tåpeligheten var en tilstand for de marginaliserte, fundamentalistene. de fattige, folk med lortejobber, resten av oss har det jo så spennende og utfordrende at vi nesten ikke klarer å sitte stille. Tåpeligheten har gått fra å være et eksklusivt domene for de rike og alt for kloke til å bli et like eksklusivt domene for de normalt bemidlede og litt for dumme.

Tabloidene er sprekkende fulle av løsningsforslag til de mest bisarre plager, om et av bilagene kom til å handle om hvordan kvitte seg med den nagende følelsen av egen tåpelighet ville det ikke overraske. Kanskje dukker det opp ti forslag til hvordan du kvitter deg med tåpeligheten? Tåpelighetens problem er like pirrende interessant som seksualitetens problemer er det, like salgbart også. For – tåpelighetens dokumentasjon har vi flust av. Minst tilbake til den tid det glimrende tidsskriftet ”Alle Kvinner” underholt oss med sin Klara-Klok-spalte. Noen hver av oss kan dessuten via vår velfylte mail-boks spe på med en uendelighet av saklig dokumentasjon.

På tross av skammen som omkranser den, har de fleste av oss hatt direkte føling med den, tåpeligheten, fra de milde angrepene, fortvilte gjesp over utsagn, avisskriblerier, blogginnhold eller mailer, til de tunge anfallene som bare risping med barberblader eller krigsutbrudd synes å kunne lindre.

Jeg tror ikke den finnes - derfor burde det skrives en bok kalt “Tåpelighetens problem”, hvor man ved hjelp av mange og varierte sitater fra både lik og ulik ”litteratur” søker å belyse tåpelighetens ulike fremtredelsesformer, begrunnelser og utvikling. I bolk to, som en kunne kalt “Tåpelighetshistorier” kunne en fortsatt belysningen av tåpelighetens uttrykk gjennom historien.

Kan jeg anse tåpeligheten for et moderne fenomen? Fra å være en mulig ”luksus” forbeholdt adelsmenn, filosofer, fundamentaslister og munker med god tid har den blitt en folkesykdom? Kan det tenkes at synderen heter romantikken? Med romantikken ble jo en ny standard satt for det sanne liv, en tragisk en skulle det vise seg: Fra å være en selvfølgelig og egentlig lite sentralt plassert størrelse i Guds store orden beveget menneskelivet seg inn i en posisjon hvor det skulle være interessant i seg selv, for seg selv: livet skulle være subjektivt meningsfylt på egen hånd. Menneskeselvet fikk Gudens verdighet.

Jeg regner med at bergensfilosofen Lars Fr. H. Svendsen med et slikt bok-prosjekt ville gi fornyet næring til sitt store publikum.

January 12, 2005

Det som ikke er med

Disse postene kan være gunstig å ta med under den andre bloggen: Slektshistkorie. Slekten i Mandal. Lokalhistorie. Skottene. Kleven. Bringealsbygda.

December 12, 2004

Etikk

Filed under: Filosofi

Etisk Fokus 2. oktober 2003

Nyhedsbrevet fra Etikbasen hos Forbrugerinformationen informerer om virksomhedernes etiske holdninger og samfundsansvar i Danmark og verden.

2003-10-02
Se her.
EU-møde om virksomhedernes sociale ansvar

Det italienske EU-formandskab står bag et møde i Venedig den 14. november 2003 hvor EUs nuværende og kommende medlemsstater skal tale om virksomhedernes sociale ansvar (CSR) og især om den rolle, som staterne gennem deres politik kan have for udbredelse af CSR. Værtslandet vil gerne bidrage til at der udvikles fælles retningslinier for at måle og rapportere om virksomhedernes indsats for det sociale ansvar.

Læs mere på linken ovenfor.

Statoil i korruptionssag om olie i Iran
Norske Statoil, som er Nordens næststørste industrivirksomhed, er dybt berørt af en sag om mulig korruption og bestikkelse. Sagen betød i slutningen af september 2003, at både Statoils daværende formand Leif Terje Løddesøl og den daværende koncerndirektør Olav Fjell trak sig fra deres poster. Sagen bygger på en mistanke om, at Statoil har brugt korruption eller bestikkelse til at opnå adgang til at udvinde olie i Iran. Den har også ført til et fald i troen på Statoils aktier.

Kilder: Berlingske Tidende 23. september 2003 og diverse andre nyhedsmedier

Link til Statoils sider om dette her.

Reglerne for god selskabsledelse: Svært ved at få fat?
Nørby-udvalgets anbefalinger for god selskabsledelse har tilsyneladende svært ved at få fat i de danske virksomheder. I hvert fald som kategori for de oplysninger, som virksomhederne giver i deres årsregnskaber. Omkring 60 % af de virksomheder, som er noteret på Københavns Fondsbørs, nævner god selskabsledelse (eller corporate governance) i deres årsregnskaber. Professor Steen Thomsen ved Handelshøjskolen i København mener at tallet viser, at anbefalingerne om corporate governance er en fiasko. Han vurderer, at en årsag kan være, at Nørby-udvalgets regler blev udarbejdet som et debatoplæg, men er blevet brugt af Københavns Fondsbørs som et sæt egentlige retningslinier, som virksomhederne anbefales at følge. Nogle virksomheder kan savne at have haft indflydelse på indholdet, og det kan virke negativt på den måde, de bruger anbefalingerne på. Fondsbørsens egne undersøgelser tyder derimod på, at ledelser og storaktionærer er positive over for god selskabsledelse.

Kilder:
Berlingske Tidende 23. september 2003
Pressemeddelse nr. 14 2003 fra Københavns Fondsbørs

Københavns Fondsbørs’ side om Corporate Governance
Nørby-udvalgets rapport (pdf)

Etisk Fokus orienterer om virksomhedernes samfundsansvar i Danmark og verden. Etisk Fokus udkommer første og tredje torsdag i måneden (bortset fra nogle ferieperioder). Næste udgave kommer den 16. oktober 2003.






















Get free blog up and running in minutes with Blogsome | Theme designs available here