NORDLANDSSOMMERENS EVIGE DAG
EN REISE I NORDLAND SOMMEREN 2000.
Lørdag 21. juli.
Stavanger-Oslo-Bodø-Kjerringøy-Saltstraumen-Fauske-Sulitjelma.
….jeg vil skrive om det for min fornøielses skyld, det hændte mig noget eller jeg drømte det. Nu har jeg glemt mange ting som hører disse oplevelser til fordi jeg næsten ikke har tænkt på dem siden; men jeg husker at nætterne var meget lyse. Mange ting forekom mig også så fordreide, året hadde tolv måneder, men nat blev dag og aldrig var det en stjærne å se på himlen. Og de folk jeg møtte var særegne og av en anden natur end folk jeg kjendte fra før; nu og da var en nat nok til å få dem til å springe ut fra barn av i al deres herlighet, modne og fuldt voksne. Det var ingen troldom heri, men jeg hadde ikke oplevet det før. O nei. …..
Fra Pan. Kap. I.
Reiseskildringen.
Det var britene som skapte shangeren som i litteraturen kalles reiseskildring. De hadde det bl.a. travelt med å reise rundt til koloniene i imperiet. I den britiske storhetstiden sendte de brev, beretninger og fortellinger hjem til familie og venner for å dele med dem inntrykk fra livet ved samveldets yttergrenser. De fikk dermed tidlig erfaring med begrepet ”travel”, og den som drev med dette: ”The Traveller”. Engelskspråklig litteratur har dermed mange fyndord som omhandler reisen, den reisende og - hans skildringer:
”Travel makes a wise man better, but a fool worse” , ja, se det. La oss håpe at vi hører til i riktig kategori.
Midt på 1600-tallet sier folk at ”He that travels far knows much”. I 1623 skriver Wodroephe i ”Spared Houres” at ”He who travelleth not by sea, knows not what the fear of God is.” Kanskje et utsagn som nordlandske fiskere vil skrive under på.
Så har vi den reisende da. Erfaringene til hans mange tilhørere kunne alt på begynnelsen av 1500-tallet summeres opp til: ”A traveller may lie by authority.” Samtidig sier Barclay i ”Ship of Fools” at ”There tre sortes be Of people lyuyynge, whiche may themselfe defende In lesynge (lying), for they haue auctoryte to lye. The first is pylgrymes that hath great wonders sene In strange countres, such may say what they wyll.”
Vi får ikke vite hvem de andre løgnerne er, men det aner oss, for et hundreår senere sies det at ”Whence it is said, that travellers, poets and lyars, are tree words al of one signification”.
Vi blir også fortalt hva en reisende trenger når han drar ut. Her er det riktignok mange varianter av gode egenskaper ute og går. På 1500-tallet lærer vi at
”If you will be a traueller ….. haue alwayes the eies of a faulcon .. the eares of an asse … the face of an ape .. the mouth of a hog .. the shoulders of a camell .. the legs of a stagg … and see that you neuer want two baggs very full, that is one of pacience .. and another of money.”
På begynnelsen av 1600-tallet sies det at ”Traueller must haue the head of a philosopher .. the heart of a lyon .. the mouth of a swine … the eyes of a hawke .. the backe of an asse .. the leggs of a cammell … and the vigilancy of a cocke.”
Med disse gode rådene legger vi trøstig i vei på reise. Det spørs om vi er utstyrt med særlig mange av egenskapene - men det får eventuelt reiseberetningen avsløre.
Vi har selvsagt bestemt oss for ikke å være turister – vi er reisende! Vi ser for oss turisten, denne foraktelige, som ankommer med charterfly til et typisk turiststed – der han har vært omtrent 10 ganger før. Målsetting: Bli brun, kjøpe suvenirer, skrive postkort, drikke billig alkohol, handle tollfritt, henge seg på sightseeing med buss – der en kan slappe av etter en lang natt i baren, begrense kontakten med lokalbefolkningen til en flørt med kelneren/servitøren.
En reisende: Denne herlige, som egentlig ikke er på ferie – men på reise!, som lever og reiser fra dag til dag i full frihet, som søker kontakt med lokalbefolkningen i et ønske om å forstå og få innblikk i, forfatteren av reiseskildringen - som også meddeles omverdenen på forskjellige måter, kjempende (litt varsomt) for å skjule sin forakt for turisten, den utrolig tilpasningsdyktige til reisens forskjellige uttrykk og innfall.
&&&&&
Klokken 0500 er ganske gry-tidlig - en lørdags morgen! Så ubemerket som mulig står en opp for å ta en rask tur til kontoret - foran også denne ferien! Ifølge S alltid dette - hver sommer, alltid slik. !! Og kanskje har hun rett. Alltid vil der jo være noe som en ikke rakk å utførte - som måtte på plass før en dro. Brev som må skrives, e-post avgårde til medarbeidere og andre med orienteringer og beskjeder, samle med seg noen papirer – i tilfelle det skulle bli anledning til å gjør noe i løpet av feriedagene. –
Med 30 års erfaring skulle en vel kunne trekke konklusjonen på forhånd at - nei, ikke i år heller ble det tid til kontorarbeid i ferien.
Men uansett – tilbake i heimen kl. 0600, og da er resten av reiseselskapet på beina. Det er flyavgang kl 0725, og vi har planer om å være ute av huset ca. 0645. Kristin vil kjøre oss – søvndrukken, er også hun ute av senga - og nesten til stede.
Flytur
Dagen er nydelig i Stavanger. – Tåken de siste dagene har bekymret oss litt, men morgenen er klar og strålende på Madla. – På Sola skimter vi noen tåkedotter – men det er glimrende flyvær.
Aktiviteten er minimal på Sola denne lørdags morgenen. I bonusoppgjøret ble vi uten vår oppmerksomhet plassert i Braathens Best, eneste fordel - god plass til beina. Setet mellom oss er tomt så vi kan utbre oss litt. Flyturen til Oslo går i pent og rolig vær med god oversikt over overraskende mye snødekt landskap på Hardangervidda. Midt i juli ser det ut til å bli sent snøbart på vidda i år. VG har i dagens utgava en artikkel om Hamsuns Rike og opplevelsene i den nordlandske sommeren. Vi tar artikkelen med oss på turen. Der serveres frokost. Et småtørt stykke brød med skinke og ost. Det er ikke den store kulinariske opplevelsen, men sammen med en sterk kaffetår glir det ned. Morgendiktet hjelper også på. I dag er det Herman Wildenvey og Tor Jonson som gir oss ord med på veien. Jonson bidrar med:
Norsk kjærleikssong.
Eg er grana, mørk og stur
Du er bjørka. Du er brur
under fager himmel.
Båe er vi norsk natur.
Eg er molda, djup og svart.
Du er såkorn, blankt og bjart.
Du ber alle voner.
Båe er vi det vi vart.
Eg er berg og naken li.
Du er tjørn med himmel i.
Båe er vi landet.
Evig, evig er du mi.
Wildenvey er lang mindre alvorlig når han beretter en gammel historie:
Utrolig
Fisker Per Steng var så vakker en kar
som noen gang satte et garn.
Konen var liten og sliten og rar,
hun hadde hatt elleve barn.
Men alltid forelsket, beundrende vekk
satt hun og skrøt av sin Per:
Per Steng er vel vakker, Per Steng er vel kjekk,
og så go’ som han er når han ler.
Engang, - det var i kaffekalas,
spurte hun alle som en,
spurte til alles bestandige spas:
Er ikke mannen min pen?
Er ikke mannen min vakker og go’,
sa hun med salige smil.
Per Steng satt på tunet og puslet med no,
en kjempe med solbrun profil.
Jo da, sa konene alle som en, -
for noenting måtte de si.
Jo, det er visst, han er inderlig pen,
og sånn som han holder seg, De.
Ja, nikket konen og så på sin mann
som satt der og bøtet et garn.
Det er ikke mulig å se det på han
at han har hatt elleve barn.
Gardermoen tar i mot oss etter ruteplanen og leder oss til transitthallen. Men over halvannen times ventetid tar surt imot oss. Flyet nordover går ikke før 10.10. I ventehallen kikker vi på de andre reisende (turistene) og på varene i kiosker og disker. Det er lite utvalg, det er fort gjort. Ikke engang en brukbar blad-/bokshop finner vi til å fordrive tiden i. Det er få reisende, og overraskende fredelig – kun noen små grupper av speidere haster forbi. Det er få utlendinger å se – det eneste som vekker S’s interesse er en del fotballfjes som dukker opp – en lett lutende Bjørn Hansen fra Rosenborg – en slentrende trender Vidar Davidsen – en mislykket utenlandsproff, i dag bortgjemt i Lyn, – Ketil Løvik. Men de er mange – med magre fotballkropper - med veldig unge, glatte og uerfarne ansikter.
Tiden i terminalen drar seg mot en slutt og ved gate 22 står Bodøflyet. Her er det litt mer aktivitet. Det er et relativt lite Braathen-fly i kongerekken som skal ta oss nordover.
Også her sitter vi på Best – men du verden, det er ikke mye Best. Trangt er det, og med en noe fyldig eldre herre ved vindusplassen ser det ikke ut til å bli mye rom for bevegelse fra mitt midtsete. Vi takser ut til rullebanen, motorene ruses opp for take off. Men så - er det stopp. Kapteinens metalliske stemme lyder i høyttaleren – vi må takse tilbake til gaten. Vi har en overopphetet ovn bak i pantryet, sikkerhetsprosedyren tilsier at vi må avbryte starten. Forsinkelsen blir på ca. 20 minutter – kos dere og ha det hyggelig så lenge.-
Kos og hygge? Vår bevissthet har gjennom mange år utviklet sitt biologiske program for hvordan en flyreise skal foregå. Programmet aktiveres automatisk idet vi stiger ombord i fly. Ethvert avvik mellom faktisk hendelse og dette programmet resulterer i varsel. Nå dirrer en varselklokke et sted midt i kroppen og skrekkens bilder glimter forbi et indre øye. Vi prøver å kobler inn variablene fornuft og sannsynlighet og programmet roer seg noe ned - vi går dermed mer over til å tenke på praktiske konsekvenser av forsinkelsen.
Sene som vi allerede er i forhold til vårt oppsatte reiseprogram, får vi nå ytterligere forsinkelse.
Vi skulle egentlig ha reist fredag kveld for å rekke turen til Kjerringøy lørdag morgen – når vi nå har starter lørdag morgen fra Stavanger, kan det bli vanskelig å rekke Kjerringøy samtidig som vi skal sør til Polarsirkelen før kvelden. Nå blir det ytterligere knapt med tid.
Feilen bak i flyet rettes åpenbart rimelig raskt, etter 25 minutter taxer vi ut på stripa igjen og tar av i retning Bodø.
Været nordover er også vakkert. Vi flyr over Hamar – ser over til Gjøvik – og på Mjøsa som strekker seg ut under oss. Vi flyr like over Røros før det drar seg til med skyer videre nordover. Det serveres middag. En sak bestående av pastaruller badet i ei smørje med ketchup og fintygget ris. Ikke det helt store, nei. En liten dessert-dash med et kakestykke, litt krem og et enslig jordbær. For å få ned denne middagen må en i alle fall ta i bruk skyllevæsker i form av juice og kaffe.
Det klarner over Nord-Trøndelag og vi ser tydelig Namsos med Namsen som bukter seg innover mot grensa.
Vi skimter Rørvik. Vi kan tydelig se den trange passasjen i skipsleia som er selve porten til Nordlandsleia, som nordlendingenes fantasi, fabulerings- og fortellerevne har gjort til ei slagmark for jetter, gygrer og troll. Vi mener å kunne identifisere Lekamøya og Leka - som med sine gravhauger og bergmalerier fra steinalderen kan bli vårt reisemål neste sommer.
Vi skuer de syv søstre – topper formet av 6 småbreer som har ligget mellom dem. Vi har som vanlig problem med å finne den syvende av disse søstrene. Kanskje er det Tvillingene vi har problemer med å skille fra hverandre.
Fra vår utsiktspunkt ser vi tydelig naturens skiftning fra trønderske rolige, skogkledde åser og over til den trolske og dramatiske eventyrnaturen i Nordlandsleia. Her oppefra har vi utsikt til alle disse eventyrets dramatiske jetter. Vi aner Vågekallen langt i nord, denne trollkongen som hersket i Lofoten. Naboen hans, Sulitjelmakongen, rådde på fastlandet - vi skimter ham i øst. Som vi husker hadde Vågekallen en fandenivoldsk og fyrig sønn, Hestmannen. Sulitjelmakongen hadde disse syv ville døtrene. Døtrene var en gang på besøk hos Landego-kjerringa sammen med Lekamøya. En kveld da de badet nakne i sjøen fikk Hestmannen øye på dem. Den vakre Lekamøya tente blodet hans i brann, og ved midnattstider satte han av gårde til hest for å røve henne.
I siste liten kom jentene seg unna, og i vill flukt bar det sørover i leia.
Kongen i Sømnafjellet ved Brønnøysund ble vekket av larmen, og da den rasende Hestmannen sendte ei pil av gårde etter de flyktende jentene, kastet han hatten sin imellom. I det samme rant sola, og alle trolla ble til stein - til og med hatten som var truffet av pila - og siden har hett Torghatten.
Torghatten kan vi nå beundre der ute i havet og vi skimter Sandnessjøen, det gamle handelsstedet, som fikk sitt store oppsving med hurtigruta.
Vi flyr over Svartisen og kapteinen opplyser at det er Norges neststørste isbre. Landskapet under oss ligger badet i sol og ser riktig innbydende og sommerlig ut.
Bodø og omegn.
Vi nærmer oss Bodø. Fra lufta ser den ut som en større by, den har vokst betydelig i utstrekning siden en kom hit på militærtjeneste tidlig på 60-tallet. Bodø ble utsatt for kraftig bombing i mai 1940 og byen gikk opp i flammer. Langt over halvparten av bebyggelsen strøk med. Dermed er Bodø i dag en “ny” by, en gjenreist by som ble vakrere enn den gamle.
Fra flyet observerer vi at bakkemannskapet går i bare skjorteermer, ikke bare sol altså - tydeligvis også varmt. Den eldre ved siden av meg er litt i stuss om flyet videre til Svolvær og S prater litt med ham om hvilken utgang Svolvær-flyet egentlig står ved. Det ser ut til at de blir enige om det.
Bagasjen hentes på båndet, bilutleiefirmaene er like i nærheten. Vi har bestilt bil hos Budget - på folkemunne tydeligvis også kalt Danielsens Bilutleie. Bilen, en WW Borda – som damen på telefonen kalte en forvokst Golf – står klar utenfor. Det er ikke aircondition i bilen opplyses det – det er visstnok første gang i sommer at dette er noe tema. Det er første dag med fint vær her nord påstås det. Vi blir ønsket god tur og vinket i retning byen og turistinformasjonen. Vi laster inn og er i gang.
Vi kjører litt rundt i sentrum før vi finner turistinformasjonen nede ved kaien. Det er ikke overvettes mye informasjon å hente – men sammen med det vi har tatt med oss fra lufthavna har vi tilstrekkelig til å starte på turen. Jenta i informasjonen opplyser at ferja fra Festvåg til Misten - på veien til Kjerringøy – går om en time. Vi tar en rask beslutning om å starte til Kjerringøy med en gang. Vi kjører ut av Bodø, og tar 834 nordover.
Landskapet bader i sol – det er lite vind – men i de små vindpustene som kommer aner vi at ishavet ligger kun et lite stykke utenfor kysten.
Det er relativt lite trafikk på veien. Vi kjører gjennom et frodig landskap som ikke i sin grønnhet og blomstring avslører at vi er i slutten av juli. Blomstene og alt grønnsfæret virker mye friskere og mindre støvet enn vi husker det sørfra. Rødkløveren langs veien utgjør en fin fargekontrast sammen med klynger av tiriltunge og hvit prestekrage mot alt det friske grønne. Her har det ikke vært overivrige kantklippere langs veiene. Frodig blomsterprakt kryper ganske tett inntil asfaltkanten. Det er de vakreste veikanter vi har sett.
Veien er fin - men smal. Men så mye behov for møteplasser er der ikke det vi kan se. Landskapet er ispedd med små gårdsbruk som tydelig sier fra at dette med jordbruk og husdyrhold har vært en binæring her nord.
I den klare luften er det de markerte og vakre fjellformasjonene som gjør inntrykk. Soldaten må ha vært opptatt av annet enn natur den gangen på 60-tallet - for denne naturen sitter ikke i minnet.
Men også er det de skinnende hvite – og kanskje lite brukte sandstrendene vi finner langs kysten nordover som imponerer. Vi stopper ikke for å kjenne på vanntemperaturen – det er det ytterst få andre som gjør også. Noen få unger ser vi riktignok ved disse strendene.
Det er ikke godt å si på husene at vi er i Nordland. Det er typehus fra katalogene som pryder landskapet her som ellers i Norge. En smule kjønnsløst og flatt det hele. Kun enkelte steder kan en se gårdshus som minner om en lokal byggeskikk. Disse våningshusene kan minne om trønderske låner – men i noe mindre målestokk. Vi kjører forbi enkelte gårder som via skilt gjør oppmerksom på at her er gammel gård som noen har tatt vare på, som nå er åpen for publikum og der en kan få et innblikk i gamle dagers levemåte på disse kanter.
Vi nærmer oss ferjeleiet. Vi merker det på ubehagelig lang avstand. Køen er lang som et vondt år. Det er tydelig at mange benytter den fine dagen til et besøk på Kjerringøy.
Vi står over ei ferje – men siden de går kontinuerlig så tar vi sjansen på å vente. Vi kjøper oss litt kaffe og noen turistlefser i plast i kiosken på ferjekaien. Det er ikke mye annet enn ferjekai å sjå her. Tungemålene i køen er mang – men så vidt vi kan høre er de norsk nordlandske.
Ferja kommer og vi om bord. Turen over tar bare 15 minutter. Det er imponerende fjellandskap å se fra fjorden. Igjen blir vi blir slått av denne praktfulle nordlandsnaturen.
Utover mot Kjerringøy kjører vi langs enda flere av disse små kritthvite badestrendene. Noen få unger ser vi som vasser, ellers er der ikke antydning til badeliv.
Kjerringøy
Og mangen gang sovnet jeg ind der jeg lå, i fulde klær, rund, som jeg stod og gik, og våknet ikke igjen før sjøfuglenne var begynt å skrike. Når jeg da så ut av vinduet kunde jeg skimte handelsstedets store hvite bygninger, Sirilunds brygger, kramboden hvor jeg kjøpte mit brød, og jeg ble liggende en stund forundret over at jeg befandt mig her i en hytte i Nordland, i kanten av en skog —–
Fra Pan. Kap. I.
Vi kommer rundt en buktning i strandlandskapet og ser ei husklynge på andre siden av bukta. Vi ser en liten hvitmalt kirke liggende litt inn fra stranda. Her midt i nordlandssommerens evige dag ligger altså Kjerringøy gamle handelssted. Ei kulturperle på Nordlands fantastiske kyst. Vi setter fra oss bilen et stykke fra bebyggelsen og vi gir oss tid til å gå litt rundt blant alle bygningen. Stedet er så gjennomført velbevart at en sukker av velvære ved synet av dette samvirke mellom natur og kultur. Hit valfarter åpenbart tusenvis av mennesker for å oppleve de storslagne kulissene der Hamsun rammer inn sin diktning.
Kjerringøy ble nemlig Knut Hamsuns Sirilund. Kjøpmann Zahl på Kjerringøy ble den underfundige Ferdinand Mack. Den vakre naturen, stedets myldrende folkeliv, brutale klasseskiller, usømmelige misbruk av kvinner og krambodens fordervende brennevinsdisk (flaskene står der ennå) ble Knut Hamsuns minnesmerke over Kjerringøy gamle handelssted.
Hit til Kjerringøy kom Hamsun som ung, ambisiøs mann og oppsøkte den steinrike væreier, handelsmann og nordlandske matador, Erasmus B.K. Zahl. Fra 1859 drev han handelsstedet fram til Nordlands fremste, samlet umåtelige rikdommer og satte i noen tiår sitt preg på Nordlands næringsliv. Knut Hamsun fikk de pengene han bad Zahl om. Og siden kvitterte han ved å gjøre Kjerringøy og væreieren til tema i sin diktning.
Der er mye folk her inne. Vi blir mottatt i resepsjonen som forteller at nå starter et multimediashow om noen minutter om stedet her og folket som bygget det opp. Vi tar plass og etter hvert samler det seg 8 – 10 personer for å se på dette. Vi får informasjon om stedet og om de som bygget det.
Vi går ut og gjennom den gamle hagen. Ripsbuskene som det er mange av langs de smale hvite sandstiene i hagen står enda med grønne kart. Vi tenker på de nesten røde ripsbærene hjemme i Stavanger.
Den hvite sandstranden nedenfor handelshuset ser innbydende ut. Noen småjenter bader også i sjøen. Der sitter folk i gresset rundt omkring og det er tydelig at alle nyter naturen, været og den spesielle stemningen her ute på dette gamle handelsstedet. Vi er innom i det store naustet. Kommer forbi bakerhuset der det står ei ung jente og kjevler ut deig til flatbrød. Hun forteller at den gamle bakerovnen ikke er i bruk. Da den ble restaurert for noen år siden så ble det gjort en feil slik at den ikke fungerer lenger. I sin tid kunne den ta 60 brød på en gang.
Hun forteller at jentene ute på Kjerringøy ambulerer litt fra hus til hus slik at de ikke stadig gjør de samme tingene. I den gamle krambua kjøper vi oss litt drops.
Vi går tilbake til bilen og finner Zahl-låven. Den reklamerer med en Hamsun-utstilling om hans filmer. Vi finner at i 1. etasje er der en maleriutstilling av lokale malere samt en mindre utstilling av keramikk. Vi har ikke tid til å få med oss noe om filmutstillingen så vi tar bare en rask runde i maleriutstillingen.
I det vi kjører ut fra Kjerringøy-tunet har vi den gamle kirken på venstre hånd. Inne på kirkegården, delvis skjult bak busker og trær, skimter vi de staselige smijernsstøttene på gravstedene til Mad. Ellingsen og hennes slekt.
Vi tar ferja tilbake og kjører veien tilbake til Bodø. Klokka er nå blitt 1700 så det spøker med turen inn til Polarsirkelen i dag.
Saltstraumen
Vi kjører fra Bodø og inn fjorden mot Fauske. Ved Løding tar vi av på riksvei 813 og kjører ut mot Saltstraumen. Ved Godøy ser vi at der er nok et smalt sund og at Saltstraumen-systemet kanskje består av flere små strømmer, som for eksempel Godøystraumen. Fjorden skifter nå navn fra havet og inn til Saltstraumen heter den Saltfjorden mens den innenfor terskelen kalles Skjerstadfjorden.
Det er bygget en stor betongbro over straumen, etter broskiltet var den bygget i 76 til 78. Det er blitt litt sent på ettermiddagen, klokken nærmer seg 1800 og der er ikke så mye folk ved det nye Opplevelsessenteret som er bygget ved sundet. Da vi kommer inn får vi vite at det også her er anledning til å se et multimediashow mer orientering om Saltstraumen og lokal historie. Vi får med oss det og i røyk og damp presenteres vi for historien og bakgrunnen for at det dannes så sterke strømmer på dette stedet. 6 – 8 andre personer har også gitt seg tid til å se litt av dette. Utenfor mediarommet er det laget en utstilling med bruksgjenstander fra stedet og fiskeredskaper som er brukt i fjorden. Vi får også sett litt av denne spesielle båten som ble utviklet for bruk i strømmen.
Den unge damen i kiosken forteller at hun også kan servere oss middag. Vi kan få sei fisket i Saltstraumen eller kanskje vi vil ha breiflabb??. Vi bestiller sei og den skal stå klar til oss når vi har sett showet. Fisken er rundstekt og smaker ganske godt.
Damen forteller at Opplevelsessenteret er bygget for 4 år siden og at det er ganske mye besøkt. Nå denne lørdagskvelden er der imidlertid ikke så folksomt.
Vi går ned til strandkanten og ser at det ikke er så mye liv i strømmen. Det er neppe rett klokkeslett for tidevannshvirvlene. Vi ser at det står fiskere flere steder men kan ikke se at der er noe bet i fisken.
Det er fortsatt fin og blank kveld men vi innser at vi rekker ikke inn til Polarsirkelen i kveld. Vi finner ut at vi kan klare det neste morgen før vi kjører nordover til Hammarøy.
Vi bestemmer oss derfor for å kjøre videre inn Skjerstadfjorden til Fauske og så derfra dra rett inn til Sulitjelma. Før vi kommer til Fauske kjører vi gjennom tettstedene Straumsnes og Valnesfjord.
Sulitjelma
Veien inn til Sulitjelma går hovedsakelig gjennom store tunneller. Men når vi kommer inn til Langvatnet ser vi Sulitjelmasamfunnet i andre enden av vatnet. Det ser øde og stengt ut her inne. Det er ikke et menneske å se, men i arbeiderboligene som vi kjører forbi er der gardiner for og blomster satt inn i vinduene. De fleste leilighetene ser bebodd ut. Vi passerer hotellet og ser at der står tre fire biler utenfor. Alt tyder på at det er et nedlagt samfunn vi er kommet til. Der er ingen aktivitet noen steder og selve verket som ligger ved bunnen av vatnet ser øde og forlatt ut. Vi finner ut at driften ble lagt ned i 1987. Her inne ved enden av vatnet og nærmest verket ligger antagelig de eldste boligene, og her er det nok tomt i mange. Enkelte ser svært forfalne ut.
Sulitjelma ble tidlig et interessant reisemål for turister og ble skildret i ”Reisehåndbog over Norge” i 1915. Samen Mons Petter fant den første malmen. I 1887 startet gruvedriften i Sulitjelma av Norges største forekomst av kopper. I 1991 var 100
års gruvedrift over. Siden har Sulitjelma kjempet for å bevare sin kultur og særegenhet. Mons Petter Festivalen som arrangeres hvert år i månedsskiftet juni/juli er et ledd i dette arbeidet.
Vi roter litt før vi finner ut hvor vi skal overnatte. Jeg husker at det var en campingplass med hytter men om det var på Jacobsbakken eller på Sulitjelma camping det er ikke lett i si i farten. Vi finner skiltet til Jacobsbakken, 8 km. fra Sulitjelma og inn i fjellheimen, og kjører til fjells. Det er sterke stigninger innover og vi passerer etter hvert tregrensen og asfalt på veiene. Etter hvert kommer vi inn. Vi ser snart at dette er et nedlagt gruvesamfunn. Det er tydelig at det er boligene til arbeideren og samfunnets bygninger som er satt i stand for overnatting. Vi treffer ei hyggelig vertinne, fra Lindås i Hordaland, som forteller at det er hun og mannen som driver dette stedet og at vi er hjertelig velkomne til å overnatte (selv om hun er ganske sikker på at vi ikke har bestilt på dette stedet). Den gamle spisesalen i gruvebygda er brukt til kafeteria så mat skal vi få. Hun forteller at det er ikke så mye folk som tar seg inn hit på denne tiden av året for det er ettervinteren og påsken som er høysesong for dette stedet. Det lar seg lett forstå for vi er inne på høy- og snaufjellet ikke langt fra svenskegrensa og Blåmannsisen like i nordøst.
Vi finner ut etter en kort telefonprat med damen på Sulitjelma camping, som vi passerte på veien opp til Jakobsbakken; at det ikke er langt tilbake og at hun nok synes vi bør komme tilbake dit – for det er nok der vi har bestilt. Vi sier takk til damen på Jakobsbakken og det trivelige men myggfylte samfunnet der og kjører ned til Sulitjelma camping – det tar bare 10 minutter. Her får vi ei fin og bra utstyrt hytte og ordner oss for natten. Litt mat blir det også i kafeen før vi legger oss til ro. Heller ikke her er der mye aktivitet men vi ser at der står noen biler utenfor enkelte av hyttene. Det er søndag neste dag og den unge jenta i resepsjonen sier at hun åpner for frukost kl 1000, men at hun kan stå opp og lage noe ekstra for oss dersom vi vil av gårde tidligere. Det vil vi - men vi vil ikke at hun står tidliger opp for vår del. Vi gjør derfor opp for oss og avtaler at nøkkelen setter vi dører når vi dra.
Vi sover ganske godt her inne i fjellheimen – selv om vi vel er litt skeptiske til et leie på skumplast. Men vi er vel for trøtte til at kroppen bekymrer seg om underlaget – vi sover i alle fall godt.
Søndag 22. juli.
Sulitjelma-Fauske-Saltdal-Saltfjellet-Polarsirkelen-Rognan-Botn-Fauske-Straumen-Kjelvik-Kobbelv-Kråkmo-Innhavet-Ulvsvåg-Hammarøy-Tranøy Fyr.
I de siste dager har jeg tænkt og tænkt på Nordlandssommerens evige dag. Jeg sitter her og tænker på den og på en hytte som jeg bodde i og på skogen bak hytten og jeg gir mig til å skrive noget ned for å forkorte tiden og for min fornøielses skyld. ……
fra Pan. Kap. I.
Det hadde vært strålende blank kveld da vi la oss i går, men det er tydelig at det har regnet litt om natta – nå på morgenen er der skyer og litt tåkedotter rundt fjelltoppene. Men været ser likevel lett ut.
Vi drar av gårde fra hytta (uten frukost) og på veien ned fra fjellet får vi god utsikt til Sulitjelmasamfunnet. Vi stopper litt ved det nye gruvemuseet – men har da ikke anledning til å komme inn her på denne tiden av døgnet. Her ligger også en gammel gruvebygning oppmurt i gråstein. Bare murene står igjen og vitner nok en gang om at alt er historie. Det ser ut som et typisk spøkelsessamfunn, knuste vinduer, rustne maskiner står rundt alle plasser – og ikke et menneske å se noen steder – bortsett fra to turister som kjører en Rogalandsbil.
Vi forlater Sulitjelma og kjører tilbake til Fauske. –
Saltdal - Saltfjellet og Polarsirkelsenteret.
Vi bestemmer oss for å kjøre raskest mulig sør til Polarsirkelen – det er en strekning på mil – og så heller stoppe på Rognan og de andre stedene vi vil ha med oss på veien nordover igjen. Vi regner ikke med at så mye er åpent denne tidlige søndagsmorgenen. Været er fortsatt overskyet men vi ser at det er klart og blankt lenger ute ved kysten. Det er nok svenskeregnet som kommer inn over oss fra øst. På radioen hører vi nemlig at det regner enormt i Sverige og at storflom truer mange steder. Vi får også med oss at det striregner i østlandsområdet – så vi er nok i det beste ferielandskapet for øyeblikket.
Vi passerer Rognan på gode veier og kjører inn Saltdal. Det går raskt sørover og trafikken er relativt moderat. Vi begynner stigningene opp mot Saltfjellet og ser at veien ligger like ved siden av jernbanesporet. Vi skal innom Blodveimuseet på veien tilbake og funderer nå på om det er den veibiten vi nå kjører på som har gitt navnet. Vi mener å huske at alle krigsfangene som tyskerne hadde her i dalen arbeidet både på veien nordover og på jernbanelinja.
Men vi haster sørover for det blir ingen frukost på oss før vi når Polarsenteret.
Inne på Saltfjellet blir vi advart via skilt mot rein langs veien – men ikke en rein er å se. Det er fortsatt lite trafikk og gode kjøreforhold. Det er flatt fin fjellterreng her inne med små lave buskker på de langstrakte flyene. Vi passerer veiens høyeste punkt, 692 m, og ser det nye Polarsirkelsenteret i lendet like foran oss.
Her er det mye folk. Alle stopper tydeligvis her. Her er turistbusser, campingvogner, motorsykler, syklister og så oss vanlige som bare kjører bil. Vi tar oss inn til kafeen og bestiller noen smørbrød og kaffe. Vi må få stillet den verste sulten før vi er i stand til å ta inn over oss inntrykkene fra stedet. Fra der vi sitter ser vi rett på den fantastisk flott marmorstøtta, Fauskemarmor, til et polarsirkelmonument som står ved inngangen til senteret. Jevne fine striper i slyst røde og grågrønne farger. Vi hadde sett den samme marmorfargen nede i Fauske også og den ser veldig fin ut.
Vi tar en kikk på turistkiosken – som er full av bare turistvarer. Vi kommer oss ut derfra og går opp på høyden utenfor anlegget og ser på markeringsstøtene og monumenter som er reist her.Oppe på denne høyden er det laget et lavt steingjerde rundet et område på noen hundre kvm. Innenfor dette steingjerdet har besøkende satt opp hundrevis av små personlige steinvarder. De har brukt småstein samlet på stedet for å markere at ”Jeg var her”. Også i området utenfor steingarden er der satt opp slike varder. Området må nok snart utvides for det er ganske fullt.
Det er mye franskmenn her og det slenger nok en og annen tysker. Ikke sågodt å si hva en tysker tenker et sted som dette heller for det er satt opp et bastant minnesmerke etter jugoslaviske krigsfanger som omkom på veianlegget over Saltfjellet og like nedenfor – men også det godt synlig fra parkeringsplassen – ett tilsvarende minnesmerke over russere som omkom eller ble skutt på veianlegget.
Polarsenteret er neppe mange år gammelt og det er bygget i en moderne arkitektonisk form. Også her er der et mulitmediashow – det ser ut til at det er slik nordlendingene vil presentere seg for turistene – men dagen går snart fra oss og vi skal kjøre hele veien nor til Tranøy i dag så vi dropper opplevelsen og satser på bedre informasjon på Blodveimuseet i Rognan. Det slår meg at der ikke finnes faktisk informasjon i form av brosjyrer, pamfletter eller bøker som sier noe om Saltfjellet og krigen på dette stedet. Alt er farger og glansbilder og til de grader turistrettede souvenirer av alskens småsaker.
Man kan vel undre seg over hva utlandske turister venter å finne her oppe ved Polarsirkelen. Det er jo ingen ting å se egentlig ikke noe håndfast som til å ta og føle på – bare noen steinstøtter som symboliserer en breddegrad. Alle disse merkene og støttene er vel også litt humbug. Polarsirkelen flytter seg nemlig stadig. I skrivende stund ligger den vel 900 m nord for Polarsirkelsenteret. Selve senteret ligger dermed på den definerte breddegraden på 66 grader og 33 minutter N, som er en middelverdi for vandringene av sirkelposisjonen. Som regel kan vi vel si at sirkelen meget sjelden befinner seg der merkene står.
Mange utenlandske besøkende forventer at noe dramatisk skjer når de passerer denne grensen. I det minste at de får et sertifikat – et håndfast bevis for at de har kryset denne dramatiske grense. At temperaturen er over 20 grader er også vanskelig å forstå – de andre steder i verden der polarsirkelen ligger er det stort sett tundraområde.
Mange spør seg derfor om det overhodet er mulig at det kan bo mennesker på nordsiden av denne dramatiske grensen.
Nei – vi fjerner oss fra dette forvirringens sted og drar nordover igjen, retning Rognan.
Øverst oppe i Saltedal, like der hvor fjellvidden begynner å helle mot dalen og i det øverste tregrenseskiktet finner vi et lite skilt som annonserer samisk håndtverk til salgs. Der er bygget en liten salgsbod ved veien og der står en rein bundet til ei lita bjørk. Utenfor hytta sitter to menn. Vi kikker så vidt innom i hytta og registrerer raskt at det er nok husflid som selges men noe stedstypisk er det nok ikke, det er varer som du like snart finner hos husfliden i Stavanger, Mandal og for så vidt hvor som helst i Norge.
Vi prater litt med mennene utefor. De er tydeligvis saltdalinger. De bor i ei hytte like ved og de forteller at de passer butikken mens samen er i kirken for å døpe et barn. De gir oss litt informasjon om Blodveimuseet nede i Rognan og vi kjører videre nedover dalen.
Vi passerer svenskeveien til Graddis og kommer like etter til et skilt som forteller at her er Junkerdalsura. Vi forsøker å skaffe oss litt informasjon om hva det er for noe og finner ut at det er en liten dalstrekning på 4 til 5 km med en gangvei nede i dalen ved siden av ei brusende elv. Det er en utrolig vill dal men det som er spesielt er alle de spesielle plantene som vokser her.
Junkerdalsurda er en av Norges fineste naturperler. Den strekker seg som en trang dal eller et juv fra Storjord i Saltdal til grenda Solvågli i Junkerdalen. I tillegg til det kontrastfylte landskapet er urda kjent som et botanisk eldorado.Den skal visstnok være et botanisk særsyn. Men vi har ikke anledning til en spasertur på 4 til 5 km nå. Vi kjører videre nedover og kommer til de flate sandslettene i Saltdal. Nedover her var det alle fangeleirene lå. Nesten 10.000 fanger strevet og slet – og døde på disse fangemoene. Det er dette vi skal skaffe oss mer innsikt i nede på Blodveimuseet.
Blodveimuseet i Rognan
Saltdal:
Like nord for tettstedet Rognan finner vi Saltdal Museum. Bygningene er plassert på de store sandmoene som var gården Saltnes. Museet er bygget opp omkring en gammel skippergård fra ca. 1750. De opprinnelige eierne drev gårdsbruk og handel. De var dessuten jekteskippere og seilte årlig til Bergen med fisk og skinn. I tillegg til skippergården som inneholder kafe og orienteringsmateriell fra museet, er der plassert rundt 20 andre bygninger fra Saltdalsområdet. Vi er kommet for å se Blodveimuseet som er en del av anlegget her på Saltnes. Dette museet belyser krigsfangenes situasjon, deres liv og arbeid under det tyske regimet fra fangenes ankomst i 1942 til krigen sluttet i 1945. En original tyskerbrakke er flyttet hit. Utvendig er den som den gang, innvendig er den innredet til et interessant, men utrolig gripende og dystert museum.
Blodveimuseet ligger inne på området til Folkemuseet. Samlingen er plassert i to brakker. Den ene inneholder mengder av håndredskaper som fangene benyttet, spader, hakker, krafser, trillebårer m.m. Her er en gammel bil som tilhørte systemet og som ble brukt til å frakte vaktmannskaper ?? i. Billedmateriell inne i brakka viser materiellet i bruk.
Vi må vente litt på at omvisningen i selve museumsbrakka skal komme i gang og snakker litt med et eldre ektepar fra Vesterålen. Han forteller at denne brakka som står her var ei typisk fangebrakke. Den ble brukt både til fanger og som soldatbrakke. Det som var det spesielle med fangebrakka var at det ble stuet inn så mye mer folk enn det den var ment å huse. I de smale briskene i brakke, beregnet for en person, kunne der ligge både en og to fanger. Vesterålingen forteller at tilsvarende fangeleirer som de vi hadde i Saltdal finnes langs hele strekningen nordover. Blant annet i Bogen i Vesterålen er der minner etter fangeleirer.
Omviseren på museet er klar til ny omvisningsrunde. Ved siden av oss sto er der ei middelaldrende dame med og omviseren begynner å snakke vekselvis engelsk og norsk. Vi ber han holde seg til engelsk. Etter hvert får vi et inntrykk av at damen faktisk er finsk.
Omviseren, som godt kan være museumsbestyrer, forteller at dette har han holdt på med siden tidlig i 1980-årene. Han har truffet mange jugoslaver som har vært tilbake for å se etter slekt og venner. Russere har han sett lite til. Han hadde besøk av en ukrainer for noen år siden som fortalte at hans far var omkommet i leiren, og at der visstnok fantes materiell i museet som var laget av denne ukraineren. Men ifølge Stalin skulle ikke sovjetiske soldater la seg ta til fange slik at noen russisk krigsfange eksisterte ikke. Denne gutten hadde fortalt at han hadde en vanskelig barndom på grunn av dette med faren som var krigsfange og forræder.
Omviseren forteller kort og knapt etter hvert som vi gjennomgår det utstilte billedmateriellet. Vi kan ane at han er følelsesmessig engasjert i stoffet. Han forteller om de mange leirene som var i Saltdal og helt inn på fjellet. Det var hovedsakelig russere som var her, men her var også en 800 serbere. Et lite antall av fangene kanskje så få som 33 klarte å flykte til Sverige.
Det er en innholdsrik utstilling som gir et dystert bilde av krigstiden i Saltdal. Men han forteller også om denne eldre damen som gav brød til fangene i kolonnene. Om unge tyske soldater som snudde seg bort når hun delte ut brødet – og han forteller om de verste og mest brutale fangevokterne i leiren – de norske. Denne damen ble hedret av Tito etter krigen og en av hennes medaljer er utstilt i museet.
Vi kjøper med oss en del informasjonsmateriell om leirene og går ut i solen og varmen og bort fra dette dystre minnet fra 55 år tilbake i tiden.
Resten av museumsområdet består av en stor samling hus fra distriktet som er samlet her og hovedbygningen er en gammel skipperstue. Saltdal og Rognan var et kjent jaktedistrikt. Her bodde mange jakteskippere som drev fraktfart til Bergen.
Vi har ikke lagt noe generelt museumsbesøk inn i planene så vi kjører videre langs fjorden. Ser så vidt langs veien inne i fjordbunnen et stort massivt minnesmerke etter jugoslaviske fanger som arbeidet på veianleggene.
Botn og krigskirkegårdene
Innerst i bukta Botn ligger krigskirkegårdene, 5 km nord for Rognan sentrum. På den jugoslaviske kirkegården ligger 1657 jugosllaver begravet, av totalt 2368 som døde i Norge under krigen. 100 m mot øst ligger den tyske felleskirkegården med minneplater over 2730 tyskere som falt i landsdelen under krigen. Det finnes også en minneplate over 2000 tyskere som døde da slagskipet Scharnhorst ble senket. Mellom disse to kirkegårdene er det reist en støtte over 111 russere som lå begravet her, men som senere ble flyttet sør i Noredland.
Veistykket mellom Saltnes og Saksenvik ble kalt ”Blodveien” av krigsfangene som jobbet her. I 1995 fikk veistykket dette navnet også offisielt. 1 km. fra brua over Saltdalselva, i Dalmovika; er det reist en minnestøtte over jugoslaver som døde under bygging av ”Blodveien”. Nå er det vil likevel slik at 3 av vegene i Nordland fikk navnet ”Blodveien”.
Dette er også et kapittel i boken om norsk veihistorie.
Vi vet at krigskirkegårdene ligger inne i bunnen av fjorden, ved Botn. Vi kjører dit og finner dem i skogen i en liten høyde over sjøkanten. De er skjult av tett skog og her er det ingen trafikk eller bebyggelse i nærheten. Vi finner ikke umiddelbart skiltet til den russiske og jugoslaviske – men av alle ting så er det den tyske krigskirkegården som klart er markert med skilt. Vi følger veien inn dit og kommer fram til en massiv granittvegg som ser ut som endeveggen i et hus. Der er en massiv bronsedør i veggen og det ser ut som en skal inn i en bygning. Men så viser det seg at det er en port inn til kirkegården. Men inngangen er overbygget og det ligger gjesteprotokoll utlagt på et lite bord inne.
Kirkegården er fint stelt og der ligger en ny krans på hovedstøtten. Ute på den store sletten med navneplater som ligger i graset ligger der enkelte kranser så det tyder på at der er besøk av en god del tyskere her også. Mange av platene er kun markert med et nummer.
Men på plater med navn ser vi at de aller fleste er unge gutter i 20 – 22 års alderen.
Helt bakerst i minnelunden ligge ei stor plate i naturstein. Den har inskripsjoner med disse spesielle germanske bokstavene som SS brukte. Denne steinen er hugget av tyskere under krigen og er et minnesmerke over alle dem som omkom ved Scharnhorsts undergang. Den er plassert litt diskret helt bakerst på kirkegården. Med jevne mellomrom står der små granittkors, doble, plassert utover plassen. Gresset er fint klippet og her ser rent og velstelt ut.
Hva sier tyskerne selv om sine soldatkirkegårder i Norge. Der er faktisk 5 stykker av dem. Om den i Botn sier de:
Auf dem deutschen Soldatenfriedhof Botn-Rognan befinden sich die Graeber vom 2742 Gefallenen. Die Zubettungen erfolgten aus Nord-Norwegen.
Der Friedhof, in der Form eines Rechteckes von 50 mal 70 Metern, ist von einer Mauer umgeben. Als zerntrales Mal wurde etwa 2,50 Meter hohes Steinkreuz errichtet. In dem Eingangsgebaeude befindet sich ein Aufenthaltsraum fyr die Besucher, zugleich sind hier auch die Namenbycher der auf dieser Anlage bestatteten Toten ausgelegt. Die Graeber sind durch liegende Namensteine aus Granit gekennzeichnet. Kreutzgruppen stehen verteilt auf der Rasenflaeche. Der Friedhof liegt in der innesten Bucht des Saltfjordes. Er ist mit der Eisenbahn von Oslo yber Rognan zu erreichen (mit Taxi zum Friedhof). Norwegische Hinweisschilder (Krigskirkegarden) ca. zwei Kilometer nordlich von Rognan an der E& erleichtern die Orientierung.
Det var vel ikke en tysk soldatkirkegård vi var mest interessert i og man kan lure på det etiske i å plassere denne prangende soldatkirkegården her tett oppi minnelundene etter de fanger de tok livet av disse karene.
Vi vender ryggen til soldatene og går for å finne fangekirkegårdene. Vi finner først en stein som markerer den russiske. Og her står det faktisk bare en minnestein – og som museumsbestyreren fortalte så ble de sovjetiske gravene flyttet lenger nordover. Stedet er derfor bare markert med en enkelt stein.
Like ved siden av ligger den jugoslaviske. Den har mur rundt, er ganske stor og arrangert på samme måte som den tyske soldatkirkegården. Der er en gitterport inn til selve plassen. Den har nok vært fin i sin tid men den er kanskje ikke like fint holdt som tyskernes. Også her ligger steiner i graset med navn på: Cvetko Djuric, Vladimir Kostic´, Sima Milenkovic´, Daneil Orjala osv.osv. En mengde navn på unge gutter som fikk en tragisk endelikt i blodslit i norske fjell med å anlegge vei og jernbane for at tyskerne skulle kunne frakte krigsmateriell til krigen mot Sovjetsamveldet.
Det var all grunn for oss og Arnulf Øverland til å reflektere over uretten:
Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer deg selv!
Jeg roper med siste pust av min stemme
Du har ikke lov til å gå der å glemme!
Vi forlater stedet og kjører videre langs E6 nordover mot Fauske.
Fauske
Vi kjører nordover forbi Fauske nok en gang. Stedet er knapt mer enn et trafikknutepunkt, selv med sine 10000 ?? innbyggere.
Vi ble imponert av den vakre marmorstøtta vi så utenfor inngangen til Polarsirkelsenteret. Den har utrolig vakre rosa striper. Vi skjønte at marmoren kommet her fra Marmorbyen (Fauske). Fauske er kjent over hele verden for sin unike ”Norwegian Rose” og vi regnet med at dette er en art av denne sorten. Vi hadde hørt tidligere at denne marmoren skulle være brukt i mange monumentalbygg, faktisk i bygg som Keiserpalasset i Tokyo, FN-Bygningen i New York, Oslo Rådhus og nå sist – på Gardermoen.
Fauske er med sine 10000 innbyggere først et trafikknutepunkt.
Det er søndag ettermiddag og det er tydelig at trailersjåførene er kommet på veiene – de skal tydeligvis være fremme mandag morgen. Men trafikken er relativt beskjeden. Vi leser om det gamle handelsstedet i Tysfjord men vi har ikke tid til å kjøre ut fjorden for å besøke det.
Kartet vi kjører etter er nok ikke helt ajour og en del av fjordkryssingene skjer nå via broer og større veiomlegginger som for eksempel ved Kobbelv. Tunneller er det også mange av på denne strekningen nordover mot Ulvsvåg. Været er fortsatt fint – men det er noe mer skyet inne i landet. Ute ved kysten er det kart og fint. Nordlandsnaturen er fortsatt like imponerende.
Husmannsplassen Kjelvik.
Vi har satt av tid til et besøk på den gamle husmannsplassen Kjelvik. Og selv om det er alt langt på ettermiddagen gjør vi et stopp ved veiskiltet til dette husmannsplasset. Fra E& kan vi se den oppe i lia på andre siden av et lite dalsøkk. Det tar ca. 10 min. å spasere dit bort.
Ved husmannsplassen Kjelvik har tiden stått stille siden den siste beboeren ble borte i 1967. Her finnes ingen sperretau med ”adgang forbudt”, ingen merkelapper med objektnummer. Her kan en gjerne prøve hvordan smitangen ligger i hånden eller sitte ned på de gamle slitte stolene i stua.
Kjelvik er en restaurert og autentisk husmannsplass, ca 60 km nord for Fauske. Her er god gangsti fra parkeringsplassen ved E6 og opp til selve plassen. Den tidligste kjente bosetningen er fra 1747. Her finnes stue, fjøs/låve, vedsval, smie, eldhus og et lite ”patihus”. Her er også sjeltersjåg, utekjeller og mølle.
Vi kikker i gjestebøkene som er fulle av lovord fra dem som har fattet stedets særegne atmosfære og som har falt i staver over denne enkle husmannsplassen og den spesielle stemninen her oppe. Husene eies av Sørfold Lokalhistorielag og plassen drives i samarbeid med kommunen.
Restaureingen foregikk på dugnad og ble utført før E6 ble lagt rundt Leirfjorden. Der går en sti ned til havet og her kan en ane slitet fra den tid dette var eneste ferdselsåre og folkene som bodde her måtte frakte alt opp den bratte 2 km lange stien med varene på ryggen eller til hest.
Husene er små og gamle. Vi skjønner at det er historielaget på stedet som har satt det hele i stand og som står for driften. To jenter tar imot oss og vi bestiller kaffe og vafler og de dekker på inne i den gamle husmannsstua. Vi tar en tur og ser innom de andre husene på plasset. Her er eget lite hus der kona hadde baksterovn og baksterbord i ene deler og mannen hadde sin smie i den andre enden. Hvert av rommene er neppe mer enn 3 x 3 m. Verktøyet og redskapen ligger som det ble forlatt da de siste beboerne reiste herfra. I et annet hus er der snekkerverksted og et slags stabbur med seng og melkister samt diverse husgeråd.
Løebygningen er ikke så mye å rope høyt om. Den har tydelig vært bygget opp igjen på nytt. Der er en del trønderske turister her oppe som sitter ute på tunet. Vi får tatt en del billeder her oppe og snakket litt med jentene på kjøkkenet om stedet og folket som bodde her.
Hamarøy
Vi kjører nordover og kommer etter hvert til Hamarøy kommune, vi passerer et lite senter med Hamarøy hotel. Vi kommer til Ulvsvåg der vi skal ta av for å komme ut til Oppeid og Tranøy. På veien innover har vi passert den karakteristiske Kråkmotinden og Kråkmo gård. En dramatisk og dominerende fjellformasjon som går igjen i Hamsuns diktning og ikke mins i karl Erik Harrs bilder. Isak på Sellanrå er ofte avbildet med Kråkmotinden i bakgrunnen. Og kanskje er Kråkmo en liten modell for Sellanrå. For det var til Kråkmo Johannes Olsen med familie kom fra Fron i Gudbrandsdalen i 1848 for å slå seg ned i ødemarken på Kråkmo. Plassen ble valgt først og fremst for sin fine furuskog. Lensmann Andreas Geitzler (Geissler) som var lensmann i Hamarøy fra 1840 til 1854 lurte Johannes Olsen for en god slump penger som ble sendt nordover og som Johannes skulle bruke i forbindelse med kjøpet av Kråkmo. Geissler bestyrte nemlig også posten på stedet og pengene ble sendt i en postsending. Johannes aldri disse pengene. Det er mulig at Hamsun hadde hørt disse historiene om lensmannen og Kråkmofolket da han skapte sin lensmann Geissler i ”Markens Grøde”. I denne romanen fremstilles lensmannen som en mann med tilbøyelighet til omtrentlighet og tvilsom lembetsførsel.
Vi er midt i Hamsuns rike. Det er frodig og fint landskap men relativt lite bebyggelse langs veien ut til Oppeid.
Tranøy fyr
Veien videre ut til Tranøy går gjennom småkupert landskap fortsatt med relativt lite bebyggelse.
Så tar vi av til Tranøy fyr. og etter noen minutters kjøring på smale grusveier dukker fyret opp. Fyret og bygningene ligger på en liten holme som er landfast med ei relativt lang gangbro i betong. Der er flere biler på den lille parkeringsplassen på land og vi kan se folk i gang med malerarbeid ute ved fyret. Vi tar bagasjen med ut og treffer på ei ung jente som forteller at hun er fra ”et sted like utenfor Oslo”. Men hun forteller at hun er i slekt med han som eier stedet, det er onkelen hennes, så nå har hun vært her i 3 ½ uke. Det er travelt og deilig sier hun for det er ikke så ofte hun får treffe familien her nord.
Vi prøver å forklare at vi har bestilt rom med utsikt over Vestfjorden og det viser seg da at det har de nett leiet ut til et par som vil være der nok en natt. Men vi har første retten så dette skal hun ordne opp i.
Tranøy
Vi sier at da tar vi en liten tur til Edvardas hus i mellomtiden. Vi kjører så for å finne dette stedet og roter med veiskiltene og må spørre oss frem. Det viser seg at det ligger i Tranøy sentrum, slett ikke langt fra fyret.
Vi ankommer Edvardas hus og blir tatt i mot av verten selv. Der er bare et par til i spisesalen som underholder hverandre med nokså høytravende utsagn om livet, Hamsun og røvinsglassene. Verten forteller litt om Edvardas hus, at det ble etablert i 1992 og at de siden har utvidet med Edvardas søsters hus. Han anbefaler oss en kombinert laks og torskemedaljong som hovedrett. Vi dropper forretten og det er han enig i for hovedretten er ganske mektig. Han anbefaler oss kreklingsaft som de har laget på Tranøy. Og den er virkelig god. Han forteller at den liker han å reklamere for og at den er etterspurt både i brylluper og andre festlige lag som holdes i huset. Maten er virkelig god og vi koser oss med den. Det nærmer seg solnedgang over Lofotveggen og den hadde vi tenkt å få sett fra Tranøy fyr, vi gjør opp for oss etter at verten har fortalt oss om Hamsun galleriet som de har åpnet sammen med Karl Erik Harr. Den åpner, som de to andre galleriene, kl 1100 neste morgen. Han anbefaler oss å besøke dem. Huset som Hamsun galleriet ligger i er nabohuset til Edvardas hus. Det skulle egentlig rives men så var det Harr som opplyste dem om at det var en stor feil å gjøre. Dersom vertskapet ville ruste opp huset så skulle han montere en fast utstilling av sine billeder i huset og han ville også gi et maleri som de kunne lodde ut til inntekt for vedlikehold og stell av huset. Det viser seg da at dette huset faktisk er et av de eldste i Tranøy og at det i sin tid var handelsbod her og at Hamsun var butikkbetjent i huset da han bare var 15/16 år gammel.
Vi må si takk for oss men lover å komme tilbake neste dag.
Tilbake på Tranøy står sola fortsatt høyt over Lofotveggen.
Vi ser de takkete tindene tre klart fram i kveldslyset. 100 km strekker denne veggen seg fra Lofotodden ytterst ute på Moskenesøy og inn til Raftsundet. Fjellet består av granitt og vulkanske bergarter, små lokale breer har sørget for denne ville, alpine utformingen.
Amtmann G.P. Blom mente i 1827 da han så dette synet at “Her kan tanken om Skønhed bare opstaa som et Savn”.
Vi har derfor god tid lit å installere oss i Vaktloftet som er benevnelsen på dette rommet vi har leiet. Det ligger i loftet i denne bygningen og har vindu og glimrende utsikt over Vestfjorden og Lofotveggen. Der er to rom på loftet og 4 senger, samt dusj og toalett. Sola skinner rett inn gjennom vinduet og klokka er 2300.
Vi går utenfor og det er også en del andre som har kledd seg godt og sitte ute under fyrfoten for å se at sola går ned. Det blåser en del inn fra Vestfjorden og det er ikke sommer temperatur som vi er vant til det selv om sola skinner.
Vi sitter og ser ut over Vestfjorden og tenker på en aprilmorgen i 1940 da tyske jagere fosset inn fjorden her på vei til Narvik.
I kveld er der få båter å se, kun en liten sjakt smyger seg langs land på vei ut fjorden.
Kl 2310 går solen ned, uten at det blir noe mørkere for det. Selv klokken 2400 er der fullt dagslys.
Vi går en liten nattur rundt på anlegget og selv om stedet ligger et godt stykke inne i fjorden så kan det nok være værhardt her. Det er bygget svære betongbrystninger rundt flere av husene. På baksiden av ytterste brystning hekker en god del havsuler og de lager et svare leven når vi nærmer oss muren. Vi kan se en god del havsuleunger i bergskårene som sitter og venter på at foreldrene skal komme med mat.
Men vi må få oss noen timers søvn så vi kommer oss til køys. Det er et gammelt fyrhus dette og ikke alle vinduene er like tette. I det ene soverommet uler vinden i sprekkene så det høres ut som stormen ei blåsende høstnatt.
Men reisedagen har vært lang så søvnen melder seg ganske snart.
Mandag 23. juli.
Tranøy fyr-Tranøy-Hamsund-Ulsvåg-Bogneset-Skarberget-Ballangen-Skjomen-Narvik-Rombaksfjorden-Bjerkvik-Bogen-Sigerfjord-Sortland
…kunde jeg se et virvar av øer og holmer og skjær, litt av sjøen, nogen blånende fjældtinder, og bak hytten lå skogen, en uhyre skog. Jeg blev fuld av glæde og tak ved duften af røtter og løv, av den fete os av furuen, som minder om lukten av marv; først i skogen kom alt indeni mig i stillhet, min sjæl blev egal og fuld af magt. ….
Fra Pan. Kap. I.
Neste morgen våkner vi til klar og blå himmel over Vestfjorden. Det er imidlertid en ganske sterk vind som blåser ut fjorden. Temperaturen her ute på kysten blir dermed ikke det helt store. Men det er jo et nydelig reisevær. Vi går til matbua for å få oss frokost. Der er i alle fall 2 ektepar til som har overnattet her ute, og sannsynligvis er der enda flere for der står en del biler på parkeringsplassen. Vi skjønner at kafeen er i ei nyoppbygd sjøbu. Vi får vite at den gamle sjøbua som var innredet til kafe, brant ned i mai 1999 og ødela mye av sommersesongen for fyrvert Stig Lexberg og hans familie. Naustet var en del av det fredede anlegget. Den nye sjøbua står ferdig og det er blitt et blitt et bra spisested her ute. Møblene er solide og spesielle og det henger vakre smijernslamper langs veggene. Frokosten står klar på serveringsdisken og det smaker godt med frokost. Vi gjør opp for oss og kjører ned i Tranøy sentrum. Vi har enda god tid for ingen av galleriene åpner før 1100. Vi vil se oss rundt i Tranøy i mellomtiden. Der henger et orienteringskart over stedet i vinduet til stedets butikk. Noen har laget et maleri over stedet, tegnet inn alle tomtene/eiendommene og skrevet på hva det er og hvem som bor der. Vi finner ”smedens hus” og som vi skjønner senere så er dette ei gammel smie som stilftelsen Hamarøy folkemuseum har overtatt. Vi ser Edvardas søster, som er et hus tilsvarende Edvrdas hus, det ligger like ved butikken og ser ganske nyoppusset ut. Vertskapet på Edvardas driver også dette, men det ser ikke ut til at der er overnattingsgjester. Helt nede på kaien ligger noe som kalles Edvardas nøysomhet. Det viser seg å være et galleri der to kunstnere har utstilling av malerier og keramikk.
Vi kjenner igjen en del andre ektepar fra fyret. Også disse ser ut til å vente på at det skal åpnes.
Vi handler litt i butikken mens vi venter og får vite at Wienerbrød og slikt var utsolgt på lørdag så det er der ikke noe igjen av. Ferskt bakverk får de en gang i uken, på onsdagen, så de helt ferske bollene kan vi nok ikke få.
Vi finner også et Tranøy galleri, men heller ikke dette er åpent enda. Tranøy sentrum er ikke stort, her er noen få hus, lite folk å se, de fleste ser ut som turister. Her er ganske stille, og ikke noe bråk av trafikk eller annen støy.
Klokken 1100 kommer piken på galleriet og åpner. Publikum er nå blitt 6 stykker og hun starter omvisning i 2. etasje i galleribygget. Dette lokalet viser seg å være selve butikken til kjøpmannen. I gulvets grovt tilhugne planker ser vi tydelig spor etter stedet hvor kassen sto. De som måtte be om kredit har nok skrapet mer enn en gang med støvlene i underlaget.
Butikklokalet har enda en gammel disk som sto her på Hamsuns tid og der henger enkelte gjenstander rundt i lokalet men rommet brukes nå til billedgalleri og det er Karl Erik Harrs skisser, tegninger og malerier til Hamsunds verker som henger her.
Vi kjenner igjen Sirilund på Kjerringøy, vi finner igjen motivene fra Benoni og Rosa, og han Isak på Sellanrå er lett kjennelig der han går barhodet og sår korn. Karl Erik Harr har som bakgrunn for sine billeder brukt kjente fjellformasjoner fra Hamarøy og Lofoten. Den lett kjennelige Kråkemotindet går igjen i billedene om Isak. Hamarøyskaftet ser vi mange steder og ikke minst fjellrekkene i Lofoten og innover mot Narvik.
Flere av billedene som har hengt på de gamle hurtigrutene er nå samlet i galleriet. Og midt på hovedveggen henger et stort maleri som kunstneren har gitt til galleriet. Tanken er at det skal selges for å gi inntekt til drift av senteret. Prisen på bildet er 70.000 kr.
Jenta forteller at Hamsun var her fra han var 15 til 16 år gammel. Historien går på at han ble forelsket i den yngste datteren, Laura, til Walstad butikkeieren, og at han fikk sparken. Hamsun var lutfattig og ikke noe passende parti for ei rikmannsdatter. Vi får en kikk inn i kontoret til Walstad. Han hadde vindu mot Vestfjorden slik at han kunne følge med på skutetrafikken inn fjorden. Han hadde et vindu mot gårdsplasen og hovedhuset slik at han kunne ha oppsikt med kjerring og unger, og ikke minst hadde han et lite kikhull med glass foran i døren inn til krambua slik at han også hadde oppsyn med betjentene. Her satt han da, eieren i sin svingstol, og hadde full kontroll over hele sin verden. Men kanskje ikke helt full kontroll for det begynte å gå dårliger med handelsdriften etter hvert og det gikk ut med det gamle handelsstedet.
Vi kjøper med oss litt litteratur, kort o.a. fra stedet og sier takk for oss. Galleriet er vel verdt et besøk. Karl E. Harrs bilder er svært talende og hele historien og alle synsintrykkene gir oss lyst til å lese Hamsun på nytt, så da har vi en oppgave for høsten. Nede i Hamarøy hadde vi også fått programmet for Hamsun-dagene som holdes annethvert år. De skal holdes i år men det er uken etter at vi har reist.
Vi kjører nå i retning av Skutvik for vi tenker også å besøke Hamsuns hjem.
Skutvik og Hamsund-gården.
Da vi finner frem til stedet ser vi en liten bygning nede ved riksveien som viser seg å inneholde kafe og en del skriftlig materiell om Hamsun. Her er også historielagsskrifter fra stedet. Gården som Hamsun bodde på ligger oppe i lia og ser ikke nett ut som noen fattig husmannsplass. Jenta som viser oss rundt gir oss noe av historien. Far til Hamsun kom egentlig fra Lom. Men så hadde han en rik farbror her oppe som eide flere gårder. Han hadde selv en annen stor gård og fikk ordnet det slik at foreldrene til Hamsun, faren var en fattig skredder, skulle flytte nordover og drive denne gården. de skulle vistnok ikke betale leige. Men det ble et slit i fattigdom. Etter noen år forlangte denne farbroren at de skulle betale leige og det hadde de ingen mulighet til og det kom da til den ordning at den 9 år gamle Knut Pedersen Hamsun skulle flytte til farbroren for å hjelpe han med ”skrivearbeidet”. Knut hadde pen håndskrift og farbroren hadde en del skrivearbeid for seg. Men det ble ei vanskelig tid for Knut, han ble satt til alt mulig, fikk både hugg og slag, og dessuten lite mat. Han ble vistnok ikke så lenge på stedet.
Hamsun var ikke tilbake på gården der foreldrene bodde før på sine gamle dager. Det var vistnok en niese av ham som hadde gården på slutten. Hun samlet en god del gjenstander etter Hamsun i en av stuene og etablerte tidlig en liten museumssamling i huset. I denne stuen ser vi i dag mange av Hamsuns ting. Her er også en god del brev og skriv vedrørende Hamsunfamilien. Hun som startet med museet i den ene av stuene på Hamsundgården var Jenny Johnsen på Hamsund. Hun var yngste datter av Marie Olsdatter Lilandsaas og vestlendingen Lyder Andersen Stensos. Marie var datter av Ole Olsen Garmo, Knut Hamsuns vidløftige onkel.
Vi kjøper oss en kopp kaffe og lit vafler nede ved kafeen. Det ser ut til at der er et driftig historielag i Hamarøy. Inne i kafeen er der lagt ut en del av lagets årsskrifter. Vi blar gjennom årsskrift 1999 og finner en liten epistel om galeasen Haabet, bygget i Skånevik i 1869. En reder med navnet L.H. Berge hadde kjøpt galeasen av konkursboet etter A/S Brødr. Tvedt i 128 for kr. 1500. I juni 1952 ble den solgt videre til firma Andr. Eivindsen & Søn, Finnøy i Romsdal for 8000 kr. En sønnesøn av Andr. Eivindsen, John Andreas Eivindsen, forteller til årsskriftet at hans far og bestefar lå med galeasen i Henningsvær og saltet fisk om v intrene. Men allerede etter andre vintersesongen skjedde det: Fartøyet lå i sommeropplag ved Fleines i Eidsvågen i Vesterålen. Galeasen lå på svai for ett anker. En natt blåste det opp, ankerkjettingen brakk og ”Haabet” drev på land og ble slått til vrak. Dette skal ha vært rundt 1955.
Vi går ut i det fine sommerværet. Ved bordet utenfor kafeen sitter det en gammel mann med langt skjegg. Vi slår oss ned ved bordet hans og prater litt om vær og vind. Han spør plutselig om det er ”haringer” på tur. Og vi skjønner på dialekten hans at han er fra Hordaland. Det viser seg at det er bestyreren på folkemuseet. Han forteller at han er fra Os og at han nå har vært her oppe i over 8 år. Han ble bedt om å ta et vikariat på museet på 1 år og nå er det altså blitt 8, som han sier jeg er blitt så gammel at det er ingen andre som vil ha meg lenger. Han er 58 år gammel. Han har drevet med litt av hvert og bodde egentlig i Bergen. Han drev eget firma og stelte med museumsprosjekter; han forteller at han bygget opp samlingen som var begynnelsen til Telavågmuseet. Likeledes var han nordpå og bygget opp det som skulle bli Hurtigrutemuseet. Hans firma drev nok også med praktisk innredningsarbeid av butikker; han var bl.a. med på innredningen av Lio-butikkene på Husnes.
Han forteller at museet er en stiftelse og at det er meget tungt å drive det i en så fattig kommune som Hamarøy. Her er 2000 mennesker her oppe og han antyder at 70 % av dem er på trygd, det kan det ikke bli særlig kommunale innteker av. Kommunen gir en støtte på 36
