Reidar Bringedal Weblog

En skal kanskje ikke bry seg så mye med denne hijab-støyen. Men i det øyeblikk jeg ligger skambanket og forsått etter at muslimske eller nazistiske ekstremister har gått løs på meg og det omsider dukker opp en polis - etter at etaten har gjort seg ferdig med ukens streik - for å oppta forklaring av offeret; lille meg, og jeg da gjennom blodtåken skulle skimte denne polisen fremstå som en hijab-dekket kvinne - så jeg i min ynkelighet måtte tenke: Jaha, her skal jeg nå muligens få støtte fra et menneske som finner det viktigere å demonstrere sin personlige, politiske og religiøse holdning overfor meg og omverdenen enn det å opptre uten noen annen merkelapp enn den nøytrale politibekledning vi er vant til - og som i en slik situasjon kun er egnet til å inngi tillit. Dette mennesket har valgt å demonstrere muslimsk menneskesyn, holdning til vestens kultur, underkastelse og lydighet i forhold til Koranens bud og sharia-lovene. Nei, Arne Johannessen, jeg er ikke ofte enig med deg, men i denne saken er vi helt på linje.

Og hva er det så Koranen sier om dette med bekledning og tildekking. Det vises som regel til Sure 24,31:

“Og si til de troende kvinner at de skal dempe sine øyekast og holde sitt kjønnsliv i tømme, og ikke vise sin pryd, unntatt det av den som kommer til syne. La dem trekke sløret over sine bryst og ikke vise sin pryd til andre enn sine menn, sine fedre, svigerfedre, sønner, stesønner, brødre, nevøer eller deres hustruer, eller sine slaver, eller menn som betjener dem, men er hinsides kjønnsbegjær, eller barn som ikke forstår seg på kvinners nakenhet. La dem heller ikke trampe med føttene slik at det kan erkjennes hva de skjuler av pryd. Omvend dere alle til Gud, dere troende, så det må gå dere godt!”

(hentet fra www.islam.no)

Det er denne teksten muslimer og andre lærde innen islam også viser til når det er snakk om bruken av hijab.

I Sure 2:212 sies det:

“Det er foreskrevet dere å kjempe, selv om dere føler motvilje.”

Jeg kan ikke se annet enn at det norske folk etter muslimsk syn befinner seg i vantro, men forsåvidt som det norske folk er kristent, er det “bokens” folk, eller paktsfolk (sammen med jødene), som har rett til å bevare sin religion, men skal anerkjenne islams overhøyhet.

“Bekjemp dem som ikke tror på Allah og Dommens dag, som ikke forbyr det Allah og hans sendebud har erklært forbudt, og som ikke bekjenner sannhets religion, til de punger ut med tributt i ydmykhet.” (Sure 9:29).

Kristendom og jødedom stemples som religioner av lavere rang. Kristne og jøder skal ydmykes ved å betale skatt til muslimene. Verre står imidlertid agnostikerne, ateister, humanetikere m.v. siden de har forkastet kristendommen og derfor ikke hører til “bokens folk”. De må komme i avgudsdyrkernes eller de vantros kategori.

Det må formodes at disse hører til dem som skal drepes, jfr. andre surer i Koranen.

Det er da muligens en underlig skjebnens ironi, at de som heftigst bekjemper kristendommen i Norge, samtidig er dem som ivrigst går inn for uhindret adgang for fremmede folkeslag og religioner i landet, deriblant altså en religion som lærer at de selv skal drepes. Men det ser da ut som de bevarer nattesøvnen likevel.

Er da Allah den samme som Gud som Abraham, Isak og Jacobs Gud? Vi har sett at tre-enigheten blir forkastet av muslimene og i dette spørsmålet vil de støtte seg til Sure 2:109:
De vantro:

”I Allahs, den barmhjertiges, den nåderikes navn, si: Dere vantro! Ikke kommer jeg til å tilbe det dere tilber, og ikke kommer dere til å tilbe det jeg tilber. Ikke tilber jeg det som dere tilber. Ikke tilber dere det som jeg tilber. Dere har deres religion, og jeg har min”.

Skulle en ha et fromt ønske om å slutte en slags fred i forhold til religionen Islam så er vel det et dødfødt prosjekt. Koranen gir ikke en troende muslim anledning til å slutte fred med ikke-muslimer før disse vantro har underkastet seg islam og sharia-lovene.

Og alt dette kommer strømmende over meg der jeg ligger forslått i blod og gørr på gaten - og undres på om det er muslimen eller samaritanen som nå bøyer seg over meg.

Ja, og dessuten!