Reidar Bringedal Weblog

Jada!
La oss ta livet av disse ofrene. Det er så plagsom med alle disse anklagene og klagene hele tiden!
13 år gammel, du vekker bare lysten hos uskyldige menn!

Like i forkant av offentliggjøringen av navnet på årets Nobelpris-vinner i litteratur hadde sekretæren, Horace Engdahl, en liten “orientering” om sitt syn på amerikansk litteratur. Han mente blant annet at amerikanske forfattere var “too sensitive to trends in their own mass culture,” og at “The U.S. is too isolated, too insular. They don’t translate enough and don’t really participate in the big dialogue of literature. That ignorance is restraining.”

I min “inn-boks” med rapporter om bloggernes Le Clézio-meldinger har jeg denne morgene festet meg ved Team Hayes Football is for the devil. Jeg kan ikke unnlate å vise til Engdahls utsagn om amerikansk mentalitets påvirkning også på den amerikanske litteraturen. —— Men som over alt ellers - ingen regler uten unntak. Og selvsagt er det feilaktig oppfatning at all amerikansk litteratur er pop-infisert og døgnflue-aktig.

Når jeg er svært varsom med amerikansk litteratur så bunner det helst i at “nettet” er totalt dominert av “det amerikanske”, - i alle sammenhenger. Dermed har den øvrige verden store vansker med å trenge igjennom den amerikanske kakofonien. Det er med dette utgangspunkt jeg har innført en seleksjon som går ut på - å slippe til “de andre”.

Men for all del; jeg leser amerikansk litteratur, Don DeLillo, Philip Roth og flere med dem. Men skulle jeg antyde en link, til en dere kanskje ikke kjenner særlig mye til; en som jeg etter hvert har en bra samling bøker av - så kunne det være James Salter.

Det ligger ikke noen systematisk analyse bak når jeg nevner James Salter, han er neppe i rekken av Nobelpris-kandidater. Han dukket opp på mitt skrivebord som et resultat av frie assosiasjoner. I guttedagene leste vi selvsagt indianerbøker, ikke så mye Hjortefot kanskje, men vi fikk litt indianer-sympati gjennom Tonto, venn av “Den ensomme rytter”. Men indianerhistoriene fikk vi helst gjennom bøkene om “The frontier man”, Simon Kenton som kjempet mot indianere i Kentucky og Ohio, og selvsagt leste vi om folkehelten Daniel Boone.

Men da dette var tiden like etter 2. verdenskrig fikk vi snart andre helter. Det ble Biggles og krigseventyr i Spitfire for alle pengene. Det må ha blitt rundt 100 bøker om denne udødelige piloten og hans venner. Så kommer Koreakrigen og vi følgte etter hvert med på utviklingen i den. Den 38. breddegrad ble et begrep som enda huskes. Og nok en gang er det et fly som flyr inn i min bevissthet, F-86 Sabrejet. Et av hovedelementene i Koreakrigen ble i min forestillingsverden en kamp mellom to fly: amerikanske F-86 og russiske MIG-15.

Noen år etter krigen sluttet var jeg stasjonert på Bodø flystasjon. Fortsatt fløy norske piloter F-86. Vi fikk dem av amerikanerne. Utrangerte fly fra Koreakrigen, fortsatt med kulehull i skroget - fortalte soldatene i verkstedhallene. På vei til mine nattlige vakter “i fjellet” på flystasjonen gikk jeg forbi det siste hvilested for enkelte av disse flyene. De var skrotet. Jeg tenkte ofte på det utrolig at disse klumpete farkostene kunne holde seg i lufta og klare seg mot de slanke og kraftige MIG’ene.

Og når James Salter, jagerpilot på F-86-maskiner i Koreakrigen, dukket opp med sin bok The Hunters om denne flykrigen i Korea - ja, så ble det min inngang til et spennende forfatterskap.