Reidar Bringedal Weblog

Kanskje en liten kveldstone fra tre voksne damer. To av dem hører vel til mine favoritter innen denne form for musikk: Linda og Emmylou.
Disse tre har opptrådt som trio mange ganger opp gjennom årene. Nett her kaller de seg vel High Sierra Trio. Teksten de synger er omtrent slik:

I’ve been higher than the high sierra
Lower than Death Valley must be
I’ve been right, mostly wrong
Wrong about you, right about me

I’ve been higher than the high sierra
Lower than Death Valley must be
I’ve been right, mostly wrong
Wrong about you, right about me

Her er High Sierra Trio

Første gang jeg hørte Linda Ronstadt sang hun en duett med Hoyt Axton. Det var en av hans viser Lion in the winter”.
Hun er jo blitt litt eldre siden den gang - men stemmen er like fasinerende.

Når vi nå skal starte planlegging av “The Chandigarh Sahitya” kan denne portalen være et utgangspunkt. Vi får jo tro at det ikke er en fullkomment vestlig by vi kommer til. For som vi ser Chandigarh is one of the greatest experiments in urban planning and modern architecture of the twentieth century, og dermed får jeg har en mistanke om at det er Vestens arkitekter som fritt? har fått ufolde seg her. Men uansett så er det kun etablert en fysisk byramme, innholdet må inderne etablere og utvikle selv.

Siden jeg i forslaget til sommerbøker nevnte Alice Munro så kan jeg vise til en artikkel i The New Yorker om hennes bok Face. Jeg har mine ord i behold for dette er en kanadisk forfatter og hennes noveller er ypperlige. Tittelen på en av hennes bøker er på norsk blitt til Rømlingen, det er også tittelen til den første novellen i boken. Den fester et spesielt skarpt blikk på det som skjer når Carla forlater sin ektemann.

Har du sett de alvorlige menn
Som ustanselig kommer igjen
I en tid under ulykkestjernen
Har jeg fått det på hjertet og hjernen
At de er overalt hvor du vender deg hen
Disse meget alvorlige menn

Det er herrer i formiddagsdress
Comme il faut til en verdenskongress
Eller mere lokale figurer
Iført mere lokale mundurer
Men hvor alt blir bestemt går de alltid igjen
Disse meget alvorlige menn

Det var natt det var spøkelsesnatt
Svarte messer og heksesabatt
Alle bortglemte ånder og makter
Banket på hos en enkel betrakter
Det var paradoksalt men man frøs - ja man frøs
Da vårherre slapp helvete løs

Og jeg vandret i helvetes hus
Som i drøm eller opiumsrus
Jeg var jeg samtidig oppe og nede
Jeg så alt jeg var mer enn til stede
Og jeg kom til en dør og jeg leste et ord
På et skilt det var ordet kontor

Jeg gikk inn og der satt de igjen
Disse meget alvorlige menn
Det var endeløst mange kontorer
Og ved nye patentskriveborder
Satt i rekker og rader herr den og herr den
Og var meget alvorlige menn

Har du sett de alvorlige menn
Du skal se dem de kommer igjen
Du skal se deres navn garanterer
Når det hele tross alt cirkulerer
Ja de er der de var
Der de kommer igjen
Det er meget alvorlige menn

Det er faktisk noe symbolsk over illlustrasjonen nedenfor. Natta senker seg over verdens største bilgigant, over den amerikanske drømmen, over vårt vestlige kapitalistiske system.

Vi har en gang i tidligere tider opplevd “The Fall of Rome - And the End of Civilization” . Enkelte husker kanskje historikeren Walter Goffart som mente at de germanske folkeslagene som krysset grensen inn i Romerriket først og fremst burde bli oppfattet som soldater i det godes tjeneste. Fallet var ingen katastrofe - det var kun ledd i en sunn og normal samfunnsutvikling.

Men pendelen svinger som kjent og det nygamle budskapet er at - joda - Romas fall var en katastrofe.

Bryan Ward-Perkins ved Oxford har fått pris for sin bok “The Fall of Rome - And the End of Civilization”. Her sammenfatter han overbevisende at Romerrikets fall var ensbetydende med krig, kaos, radikalt forverrede levevilkår og sosialt sammenbrudd.

Siden som kjent intet er nytt under solen - og det faktum at historien gjentar seg så burde en kanskje som bakgrunnsteppe for dagens krisebilde se på
Nekropolos, i det minste filmen om en ikke orker å ta fatt på boken.

Så dersom dette er begynnelsen til slutten på Vestens samfunnssystem og vår hjemlige sivilisasjons verdensdominans så bør vi kikke oss rundt for å se etter dagens vandaler, kimbrer og teutoner - og ikke minst dagens hunere. Nå som den gang tilhører de første gruppene våre nære naboer - det er mulig at vi klarer å hanskes med dem - for som den gang ønsker ikke de germanske stammer (les våre nære naboer) å ødelegge Vestens sivilisasjon - de lever jo på den. Nei, vi må se opp for hunerhærens ridende ryttere til hest. Som sist - kommer de østfra.

Mitt håp er jo at de kun skal komme til syne på sin Pegasus, selv om det mentalt sett kan bli en smertefull prosess for de barn av Vesten. Se bare hvordan verden utenfor reagerer på europeernes selvgode Nobelpris i litteratur (USA er også utelatt fra det gode selskap).
Litteraturselskapet i den lille nord-indiske kulturbyen Chandigarh lurer på hvem de er disse forfatterne som vi plent skal opphøye til verdens stemme:

“What happens when Nobel / Booker Prize Winners are announced? Invariably, the first reaction is — Who’s he? Never heard of him!!
So it has been this time, too. Not many had heard of Jean-Marie Gustave Le Clézio before he was awarded the Nobel Prize for Literature. And Aravind Adiga was nobody before he was shortlisted for the Man Booker.

So, who are these writers?

The Chandigarh Sahitya Akademi tries to answer this question on December 13, 2008. The main Speakers on this occasion will be Mr Simar Omkar (of Great Books) and Prof Meera Malik (of Panjab University).

Litteraturselskapet har lagt ut sin kampstrategi på nettet. Vi må regne med at flere i denne hunerhæren vil ha tilsvarende målsetting
* To foster cultural contiaty within the country and also with other countries through exchange of personnel.
* To encourage or to arrange translation of outstanding literary works from English into local language and vice-versa.

Vårt mål må i første omgang være å besøke kulturbyen Chandigarh i Panjab-provinsen i Nord-India, se hvordan en indisk kulturby kan fremstille seg, håpe at elementer fra det gode i Vestens kultur har gitt inspirasjon til noen utenfor vår egen andedam.

Så dermed - neste reisemål er proklamert, - dersom G20 klarer å frigjøre seg fra bushisk tankespinn og don Quichotisk kamp mot vindmøller.

.

Jada!
La oss ta livet av disse ofrene. Det er så plagsom med alle disse anklagene og klagene hele tiden!
13 år gammel, du vekker bare lysten hos uskyldige menn!

Like i forkant av offentliggjøringen av navnet på årets Nobelpris-vinner i litteratur hadde sekretæren, Horace Engdahl, en liten “orientering” om sitt syn på amerikansk litteratur. Han mente blant annet at amerikanske forfattere var “too sensitive to trends in their own mass culture,” og at “The U.S. is too isolated, too insular. They don’t translate enough and don’t really participate in the big dialogue of literature. That ignorance is restraining.”

I min “inn-boks” med rapporter om bloggernes Le Clézio-meldinger har jeg denne morgene festet meg ved Team Hayes Football is for the devil. Jeg kan ikke unnlate å vise til Engdahls utsagn om amerikansk mentalitets påvirkning også på den amerikanske litteraturen. —— Men som over alt ellers - ingen regler uten unntak. Og selvsagt er det feilaktig oppfatning at all amerikansk litteratur er pop-infisert og døgnflue-aktig.

Når jeg er svært varsom med amerikansk litteratur så bunner det helst i at “nettet” er totalt dominert av “det amerikanske”, - i alle sammenhenger. Dermed har den øvrige verden store vansker med å trenge igjennom den amerikanske kakofonien. Det er med dette utgangspunkt jeg har innført en seleksjon som går ut på - å slippe til “de andre”.

Men for all del; jeg leser amerikansk litteratur, Don DeLillo, Philip Roth og flere med dem. Men skulle jeg antyde en link, til en dere kanskje ikke kjenner særlig mye til; en som jeg etter hvert har en bra samling bøker av - så kunne det være James Salter.

Det ligger ikke noen systematisk analyse bak når jeg nevner James Salter, han er neppe i rekken av Nobelpris-kandidater. Han dukket opp på mitt skrivebord som et resultat av frie assosiasjoner. I guttedagene leste vi selvsagt indianerbøker, ikke så mye Hjortefot kanskje, men vi fikk litt indianer-sympati gjennom Tonto, venn av “Den ensomme rytter”. Men indianerhistoriene fikk vi helst gjennom bøkene om “The frontier man”, Simon Kenton som kjempet mot indianere i Kentucky og Ohio, og selvsagt leste vi om folkehelten Daniel Boone.

Men da dette var tiden like etter 2. verdenskrig fikk vi snart andre helter. Det ble Biggles og krigseventyr i Spitfire for alle pengene. Det må ha blitt rundt 100 bøker om denne udødelige piloten og hans venner. Så kommer Koreakrigen og vi følgte etter hvert med på utviklingen i den. Den 38. breddegrad ble et begrep som enda huskes. Og nok en gang er det et fly som flyr inn i min bevissthet, F-86 Sabrejet. Et av hovedelementene i Koreakrigen ble i min forestillingsverden en kamp mellom to fly: amerikanske F-86 og russiske MIG-15.

Noen år etter krigen sluttet var jeg stasjonert på Bodø flystasjon. Fortsatt fløy norske piloter F-86. Vi fikk dem av amerikanerne. Utrangerte fly fra Koreakrigen, fortsatt med kulehull i skroget - fortalte soldatene i verkstedhallene. På vei til mine nattlige vakter “i fjellet” på flystasjonen gikk jeg forbi det siste hvilested for enkelte av disse flyene. De var skrotet. Jeg tenkte ofte på det utrolig at disse klumpete farkostene kunne holde seg i lufta og klare seg mot de slanke og kraftige MIG’ene.

Og når James Salter, jagerpilot på F-86-maskiner i Koreakrigen, dukket opp med sin bok The Hunters om denne flykrigen i Korea - ja, så ble det min inngang til et spennende forfatterskap.

Winter Song by Katherine Mansfield

Rain and wind, and wind and rain.
Will the Summer come again?
Rain on houses, on the street,
Wetting all the people’s feet,
Though they run with might and main.
Rain and wind, and wind and rain.

Snow and sleet, and sleet and snow.
Will the Winter never go?
What do beggar children do
With no fire to cuddle to,
P’raps with nowhere warm to go?
Snow and sleet, and sleet and snow.

Hail and ice, and ice and hail,
Water frozen in the pail.
See the robins, brown and red,
They are waiting to be fed.
Poor dears, battling in the gale!
Hail and ice, and ice and hail.