Reidar Bringedal Weblog

Jeg hadde benket meg foran et TV-apparat i kveld - for å bivåne noe så uvanlig som en pressekonferanse innkalt i hast av statsministeren en søndags ettermiddag. Emnet var selvsagt den finansielle krisen, som synes å eskalere i et svimlende tempo og langs linjer ingen klarer å forutse. Alle støttetiltak synes å være igangsatt for sent, være for svake eller resultere i uønskede og katastrofale effekter. Så nå skal altså bankene tilføres verdier for 350 milliarder i gullkatede papirer - alt for å få hjulene i gang igjen i bankenes utlånsvirksomhet.

Jeg minnes en gang for lenge siden - eller var det noen måneder siden bare? - at småkrusninger dukket opp på en vakker og speilende blank havflate. Litt uro i det amerikanske finansmarkedet; men det var bare snakk om noen “råtne” banklån tilknyttet det amerikanske boligmarkedet. Ingen ting å bry seg om engentlig - det representerte ikke mer enn 0.4 % av verdien i det globale finansmarkedet - ja, slik var det fortalte frimodige finansanalytikere oss dødelige, som nikket alvorstungt til all denne uttalte visdom. Og så - så var det bare toppen av et enormt isfjell i ukontrollert og fri flyt.

Jeg harselerer litt med amerikanerne når deres forfattere ikke får Nobelprisen i litteratur. Men Don DeLillo forutså denne økonomiske fiasko allerede i sin roman Cosmopolis om Manhattenmegleren Eric Packer. Samme tema går også igjen hos Richard Ford i hans bok om eiendomsmekleren Frank Bascombes som er hovedperson i en Stor Amerikansk Roman om Rikets Tilstand. Det virket kanskje som en litt pussig idé da Richard Ford ga ut «The Lay Of The Land» i 2006.

To år etter virker det nærmest profetisk: Med krisen i det amerikanske bolig- og lånemarkedet er den amerikanske eiendomsmekleren blitt den helt sentrale figuren i hele verdensøkonomien. Nå foreligger romanen i norsk oversettelse, med tittelen «Hvor landet ligger», og timingen kunne ikke vært bedre – uheldigvis, kan man kanskje si.

Amerikanerne er ikke like harde i sin kritikk som Nobelprisvinneren Le Clézio: ”Jeg hater penger. Pengeseddelen representerer alt som innskrenker og begrenser”. Sitt skrivemotto kan han uttrykke slik: ”Jeg skriver for at ordene ikke lengre skal være pengenes slaver”.

I Frankrike er ellers Nicolas Sarkozys steinhard i sin kritikk av den anglosaksiske kapitalismen. Presidenten kan likevel ikke måle seg med sin motstander i kampen om presidenmakten, altså den tapende sosialisten (og min klare favoritt den gangen) Ségolène Royal, som nå kjemper en kamp om lederstillingen i sosialistpartiet: ”Vi må endre system; kapitalismen er gal”, sier hun og ønsker seg en økonomisk modell, fri fra ”finansielle perversjoner”.

I svenske Aftonbladet skriver journalisten Olle Svenning lederartikler med dramatiske undertitler:

Det kapitalistiska sönderfallet och galenskapen nuddar dimensioner, dramatiska som Berlinmurens fall:

Med all säkerhet måste ägandet omfördelas. Finanskrisen ger möjlighet för politikens och demokratins återkomst.

Og oppi alt dette elendige sitter der plutselig en liten teufel på min skulder og hvisker hørlig inn i øret mitt:

“Lytt til Per Sandberg, leder av Fremskrittpartiets programkomite som sier: All regulering av markedene fra myndighetene bør kastes på skraphaugen.

Amerikanerne er jo i blant litt morsomme også. De har i år vært opptatt av at det er 15 år siden en amerikansk forfatter sist fikk prisen (Toni Morrison i 1993). I fjor skrev Ted Goia en artikkel som han kalte Nobelprisen i litteratur fra det Alternative Univers. I denne oppstillingen ser vi at kun Henrik Ibsen er funnet verdig en plass. De tre som i dag er på listen (Bjørnson, Hamsun og Undset) er ikke funnet skikket. Heller ikke Garborg er kommet med, han som ikke fikk prisen fordi Hamsun hadde fått den året før! Og forresten - det er amerikaneren Don DeLillo som får prisen i år. (Det var sannelig godt at jeg i sommer skaffet meg DeLillos Falling Man (Mannen som faller)!)

Men ser vi på valget fra dette Alternaive Univers (som åpenbart må være engelskspråklig med sterk amerikansk aksent) så aner jeg at Horace Engdahl kan ha rett i noe av sin kritikk; de er: “too sensitive to trends in their own mass culture.”

Jeg vet ikke hvor mange amerikanere som mener de hører til på listen nedenfor, jeg mener faktisk at det er nok med dem som allerede er der!

De som aldri vant
• Jorge Luis Borges (1889-1986), argentinsk. Ifølge ryktene var det hans politiske standpunkter som kom i veien.
• Berthold Brecht (1898-1956), tysk. Skrev mange teaterstykker, blant dem «Tolvskillingsoperaen» (1928), sammen med komponisten Kurt Weill.
• Joseph Conrad (1857-1924), britisk. Hans mest kjente verk er «Heart of Darkness» fra 1902.
• Graham Greene (1904-1991), britisk. Blant hans mest kjente utgivelser er «The Power and the Glory» fra 1940.
• Henrik Ibsen (1828-1906), norsk.
• Eugene Ionesco (1912-1994), fransk-rumensk. Slo gjennom med «La Cantatrice Chauve» i 1950.
• James Joyce (1882-1941), irsk. Skrev «Ulysses» mellom 1914 og 1921. Romanen utkom i sin helhet i Paris i 1922.
• Franz Kafka (1883-1924), tyskspråklig forfatter bosatt i Praha. Ga ut «Prosessen» i 1925.
• Astrid Lindgren (1907-2002), svensk. «Pippi Langstrømpe» kom i 1945.
• Vladimir Nabokov (1899-1977), russisk-amerikansk. Mest kjent for «Lolita», 1955.
• Marcel Proust (1871-1922), fransk. Hans hovedverk er «À la Recherche du temps perdu» (På sporet av den tapte tid), 1913-27.
• Leo Tolstoj (1828-1910), russisk. «Krig og Fred», 1865-69; «Anna Karenina», 1875.
• Mark Twain (1835-1910), amerikansk. «The Adventures of Tom Sawyer», 1876.
• Kurt Vonnegut (1922-2007), amerikansk. «Slaughterhouse-Five», 1969.
• Gertrude Stein (1874-1946), amerikansk. «The Making of Americans», 1925.
• Anton Tjekhov (1860-1904), russisk. For eksempel «Tre Søstre», 1901.
• August Strindberg (1849-1912), svensk. Slo gjennom med «Röda rummet», 1879; ga ut «Ett drömspel» i 1902.
• Virginia Woolf (1882-1941), britisk. Kjent for blant annet «Orlando», 1928.
• Emile Zola (1840-1902), fransk. «Germinal», 1885.

Men de er nå ikke så ille likevel - amerikanerne. Nå vil de åpenbart bidra til å gjøre franskmannen kjent for den engelskspråklige verden. I en kommentar til Adam Roberts artikkel i The Valve gir Steven Augustine oss en oversikt over Le Clézios bøker som foreligger på engelsk.

I found a list of his books that are supposedly available in English here (which I’ve pasted at the bottom of this comment) and here‘s the link for what Amazon can send you right now. Since I fall pretty firmly in the “insular American” category, if by that one means “don’t speak French,” and I imagine that any reading event would have to presume that as a baseline,
there seem to be four choices: Wandering Star, The Mexican Dream, The Prospector, and Onitsha. I’m particularly interested in the last one, since Onitsha was the town where Nigeria’s first mass market publishing industry was, at roughly the same period I take the novel to be set in. I can’t tell if that’s relevant or not, but I’m looking forward to finding out.

Listen som han referer til er selvsagt den som Svenska Akademien gir ut i forbindelse med offentliggjøring av prisvinnerens navn.

Her finnes også de av LeClézios bøker som er oversatt til svensk.

I Norge er det Forlaget Vigmostad & Bjørke som har rettighetene. Så langt er såvidt jeg kan se kun tre bøker oversatt til norsk. En roman, Poisson d’or 1997 (Gullfisken), oversatt av Ragnar Hovland, og to novellesamlinger Feberen fra 1966 og Syndefloden 1968.

Jeg har vært meget betenkt over egen uvitenhet når det gjelder den franske Nobelprisvinneren i litteratur; Le Clézio. Med skam å melde hadde jeg aldri hørt navnet før torsdag 9. oktober - og naturlig nok aldri lest en bok av ham.
Det hjelper da litt på selvfølelsen når Adam Roberts i litteraturbloggen The Valve innleder sin artikkel om Le Clézio på denne måten:
So, Jean-Marie Gustave Le Clézio wins the 2008 Nobel Prize for Literature, and across the anglophone world there are joyful, rooftop-to-rooftop cheers of ‘who?’ and ‘why have I never heard of him?’ Speaking for myself, I was sufficiently ashamed of my ignorance to at least rootle around online a little, to see (for instance) which of Le Clézio’s many books might be worth picking up. Because, yes, I had never heard of him until I heard the news yesterday; and, yes, I’ve never read his books. The first thing I discovered was that despite promising-sounding titles like Le déluge (1966), L’extase matérielle (1967), Les géants (1973), Voyages de l’autre côté (1975), Mondo et autres histoires (1978) and Gens des nuages (1990), in fact Le Clézio has never written a science fiction novel. Imagine! Not even one. But, I’m not one to allow prejudice to get in my way, and I shall give him a go anyway.

Noen av hans bøker er oversatt til norsk, men såvidt jeg kunne se så steg prisen på hans bøker i antikvariatene ganske betydelig etter 9. oktober.
Ellers er det vel med meg som med Adam Roberts at “Otherwise I was thinking to myself: given that my French really isn’t very good, and given that reading a whole novel in the language is a slow process for me, I am disinclined to hop about or overcommit myself. So I’ll probably plump for what I take to be Le Clézio’s most famous novel, Désert (1980).”

Ellers registrerer jeg at Vestre Sahara og Marokko er såre fornøyde med denne tildelingen. I en informasjonsbulletin fra ørkenen skrives det:

Haven’t read it, but from what I understand, Désert starts off in present-day Western Sahara and Morocco — although blissfully removed from contemporary politics. The protagonist, Lalla, appears to be not Algerian at all, as the bio claims, but from Río de Oro, i.e. Western Sahara (described in the review linked above as South Morocco).

All in all, a fascinating story and a fascinating period, although there seems to be better reasons to pick up a copy of Désert than the historical setting. If anyone has read it, feel free to comment below, or I will whenever I get around to doing so.

Så dermed - starter vi med denne boken.

I forbindelse med VINDUETs 60-årsjubileum i 2007 ble Horace Engdahl intervjuet. Etter hvert har vel mange fått litt forståelse av hvem han er denne faste sekretæren til Svenska Akademien, (De aderton), dette presteskap, dette sekteriske brorskap som hvert år med ukuelig selvbevisstehet deler ut Nobelprisen i litteratur, det hele iscenesatt etter mystiske ritualer og utøvelse av litterær verdensmakt - med fransk slagside.
Intervjuet i VINDUET er fasinerende lesning. Her refereres blant annet til en dansk journalist som rapporterte hjem til Danmark etter et møte med Engdahl:
“Stendiga sekretæreren”, eller slet og ret formanden for det svenske akademi, er noget af det fineste, man kan være i Sverige. Der er kongen, formanden for Riksdagen, statsministeren og så er der den “stendiga sekreteraren”. Jeg tager måske endda fejl af rækkefølgen!

Men det var en passus i dette intervjuet jeg bet meg spesielt merke i - kanskje fordi jeg godt kan forstå utsagnet og fordi jeg har lyst til å være enig. Det er der hvor Horace Engdal viser til den franske forskeren Pascale Casanova som sier at Nobelprisen i litteratur er den fremste forutsetning for at det rommet vi kaller verdenslitteraturen overhodet eksisterer. I La république mondiale des lettres skriver hun at det finnes en null-meridian som alle litterære vurderinger forholder seg til, og den løper gjennom Paris - og videre gjennom Nobelkomiteen. Det ligger noe i dette, sier Engdahl, og tilføyer at den franske modernismen er jo forutsetningen for store deler av Akademiens litteratursyn.

Dette er vel ikke noe å hisse seg opp over, men da Horace Engdahl i månedsskiftet nov./okt., noen dager før utdeling av Nobelprisen i litteratur i et intervju med Associated Press på sin vanlige arrogante og surmagede måte fikk spydd ut av seg at “Europe is the center of the literary world” og slett ikke United States, han føyde til at amerikanske forfattere var “too sensitive to trends in their own mass culture,” og at “The U.S. is too isolated, too insular. They don’t translate enough and don’t really participate in the big dialogue of literature. That ignorance is restraining.”

Ny York Times gikk helt av skaftet og ropte ut at hører dere John Updike, Philip Roth, Don DeLillo eller Joyce Carol Oates, dere behøver ikke bry dere om telefonregningen er betalt eller ikke, det vil ikke komme noen telefon fra Sverige neste uke.

Siden har andre fulgt opp, The New Yorker og en hærskare av amerikanske bloggere med karakteristikker som ikke egner seg på trykk, og på denne siden av Atlanteren har The Guardian kommet med massiv kritikk av Engdahls utsagn.

Jeg vil håpe at slike uttalelser ikke legger en skygge over årets prisutdeling.

Le Clézio er for meg en ganske ukjent forfatter - men jeg lover å rette på det.