Reidar Bringedal Weblog

Det var jo en malplassert overskrift.

Men noen der ute har kanskje innsett at jeg ikke er verdens største fan disse neo-ateistene, uten at jeg antyder at Tor K. hører trofast hjemme blant dem. Dersom vi ser litt på “teoretikerne” deres så er selvsagt noen verre enn andre. Dawkins, Onfray og Hitchens må vel betraktes som rimelig seriøse sammelignet med Geoff J. Henley og Bill Maher.

Henley har begått en bok ved navn “Beyond Reasonable Doubt: A Lawyer’s Case for Disbelief in God.”
Omtale av denne boken finnes i . . . . .

Bill Maher scorer høyere på elendighetens poeng-skala. Ofte blir han beskylt for dårlig smak og bukselomme-humor. Hovedproblemet hans vil likevel alltid være manglende substans i tenkningen.

Mahers film Religulous er vel nett så kritisk til religionene som en kan vente det. Wall Street Journal forteller at: He talks to Hasidic scholars, Jews for Jesus, Muslims, polygamists, Satanists, creationists, and even Rael — prophet of the Raelians — before telling viewers: “The plain fact is religion must die for man to live.”

Vi har da ytringsfrihet - slikt må han gjerne ytre. Problemet blir kanskje større hvis noen rent praktisk skulle følge hans råd:
— stop taking the pills that the doctor had prescribes…..
— don’t accept Western medicine….
— don’t believe in vaccination…..

Vi må kanskje heller ta inn over oss at han er “stand up”-komiker og ikke seriøs vitenskapsmann, og håpe det beste for verden - og ham selv.

Men siden den franske forskeren Pascale Casanova ser Nobelprisen i litteratur som den fremste forutsetning for at det rommet man kaller verdenslitteraturen overhodet eksisterer. Og - ikke minst - i “La réplubique mondiale des lettres” skriver hun at det finnes en nullmeridian som alle litterære vurderinger forholder seg til, og den løper gjennom Paris. Du verden - det gjelder vel da også for sakprosa? - så la oss låne øre til det franske element i neo-ateismens presteskap: filosofen, forfatteren og forskeren Michel Onfray.

I New Statesman for juni 2007 er det tatt inn en debatt mellom Nicolas Sarkozy og ateist-filosofen Michel Onfray
om de store spørsmål i livet. Egentlig en artikkel fra Philosophie magazine, April 2007:

Om religion

Onfray: There is a subject on which we’ll probably fail to agree: religion. You have written that you enjoyed going to Mass with your family because you found it reassuring.

Sarkozy: I am not a practising Catholic as such. But I believe in something, I hope for something, I doubt things. I am someone who thinks that the spiritual issue has been considerably underestimated compared with the social issue. Ever since man became aware of himself, he has been facing these fundamental questions: why are we born? Where are we going?

How can we answer those questions apart from talking about hope? My book La Rép ublique, les religions, ‘espérance explains that the republic isn’t incompatible with religion. Organising life is the role of the republic. Bringing meaning to life is the role of religion. Every time that a loved one passes away, the question of hope rises up again: does life end in nothingness? Can the republic find an answer to this? I don’t agree with fanaticism, but I am convinced that, in the end, religion is more the ally of mankind than its enemy.

O: According to you, religion exists to reassure people, to appease them when confronted by the outrageous fact of death? I agree. Religion is a reassurance - in fact, that’s its only purpose.

S: But that “only purpose” is enormous! The right to hope is a huge thing . . .

O: God is a fiction invented by people so they do not have to face the reality of their condition. Besides, I don’t agree with the idea that religion is the only source of hope. You seem to ignore the role of philosophy. There is hope, meaning, not to mention reason and common sense, in the philosophical quest, where religion builds on the unreasonable.

S:I’m no more able to prove the existence of God than you are to deny it.

O: That’s no good. It’s the person who posits the existence of something who must be able to justify it.

S: I have always looked for happiness and, at times, I have even found it. And so? Should feeling happy encourage us to become idle? Is that your vision of philosophy? Let’s enjoy it now, carpe diem, who cares about what tomorrow will bring?

Onfray foreligger for det meste kun på fransk. Men en av hans bøker finnes på engelsk:In Defence of Atheism, - dersom noen skulle ønske å se litt på dette forsvaret.

Lyngblomst du små, -
tindrene bluss over heien den grå - .
Karrig er jorden, der roten din gror,
likefullt er dog din skjønnhet så stor.

Lyngblomster små, -
stjerne-vev inn i det brune, det grå, -
Lysende smil på den øde veg….
Kunne jeg, kunne jeg, likne på deg!

Kunne jeg bære mitt blussende smil
over motgang og tvil!
Bære det slik, at en vandrer det ser,
når han går trett imot motgangens vær.

Dette diktet er skrevet av Gunnar Liknæs, Karmøy
30.7.1948
Det er hentet fra boken: “Landet ved kysten” som er en diktsamling med utvalgte dikt av Gunnar Liknes. Samlingen er tilrettelagt og utgitt av Martin Nag i 1991. Den er vanskelig å skaffe, også fra antikvariater.

Diktet går til Gerd Stoknes (f. Liknæs) i Bringedalsbygda, datter til Gunnar Liknes, med takk for fine sommerhilsener.

Søndag 21. september møtte vi lydhøre opp i Madlamark kirke klokken 1930 for å lytte til en samtale Om Gudstro og Ateisme mellom professor Magnar Kartveit og professor Tor K. Larsen. Disse to professorene hadde hver sine innlegg og disse innleggene dannet grunnlaget for samtalen dem imellom. Spørsmål og debattinlegg fra salen var der heller sparsomt med, tiden ble kanskje litt for knapp for et emne av slikt enormt omfang, og kanskje var det en veloppdragenhetens balanseøvelse å flette inn spørsmål til innlederne fra et publikum som hadde 99 % enighet og velvilje overfor den ene og tilsvarende prosentfordeling av uvilje, mistro og uenighet i forhold til den andre. I det store og hele regner jeg med at forsamlingen var enig i den karakteristikk som debattantene ga hverandre at Tor. K. Larsen fremsto som en meget sympatisk ateist og at Kartveit argumenterte for sin gudstro på meget ærlig og redelig vis.

Professor Tor K. Larsen innledet med å nevne litt om sin ateisme, og som han sa: Det blir vel litt merkelig iom at ellers av prinsipp ikke gå rinn i kirker og fordi salen vel blir full av folk som er uenige med meg. Hvordan skal jeg gripe det an? . Han la til at i kirken gikk han ikke frivillig. Han fortalte at han ville ta utgangspunkt i et innlegg han hadde hatt i Stavanger Aftenblad med tittelen Ateisme er ikke en tro.

Tor K. Larsen har sin egen blogg og innlegget finnes på denne. Her er innlegget

Jeg skal bare ta inn noen få punkter slik jeg oppfattet Larsen:

Ateisten og alle andre som forsøker å forstå den verden vi lever i vil basere seg på modeller om hvordan ting henger sammen. Disse modellene er aldri sanne eller absolutte, men i stadig revisjon og utvikling. Moderne vitenskap anser sin kunnskap som foreløpig og man søker kritiske vurderinger. Påstanden om at det finnes en Gud der ute som skapte verden og som nå ikke bare overvåker den, men også følger med på hva den enkelte tenker og føler, er urimelig fordi det ikke finnes noen bevis i det hele tatt for at påstanden er sann. - - - - -

Dette er ateistens posisjon slik jeg ser det; vi avviser at mennesket er i stand til å utsi noe som overstiger den forskningen og kunnskapen vitenskapen gir oss om jordens og livets tilblivelse. Vi avviser tanken om at en supernaturlig Gud, hvis eksistens per definisjon ikke kan motbevises, skulle være en legitim modell. Det er ingen tro; det er en ærlig og redelig erkjennelse av vår manglende innsikt.

Ellers skisserte han følgende oppgave til publikum:

Tenkt deg følgende scenario; om 3 generasjonen vil en av dine etterkommere en onsdags morgen skrive et ord på en lapp. Hvilket ord tror du det er?

Det kom selvsagt ingen respons fra salen på en slik umulig oppgave. Han fortsatte derfor med dette:

Spørsmålet gir jo ingen mening! Hva kunne der egentlig stå på lappen? Ost? Bildekk? Du aner ikke, og du aner heller ikke hvilket språk ordet er skrevet på. Det kan være på norsk, engelsk eller et hvilken som helst annet språk. Det kan t.om. være på et språk som ikke er utviklet ennå; kanskje står det et helt nytt ord som ikke eksistere i dag. Kanskje noen hevdet at der ville stå “ost” og andre “bildekk”.

Hvordan ville du forholde deg til en slik diskusjon? Enn om de to gruppene, ”konsertistene” og ”bildekkistene”, begynte å krangle om hvem som hadde rett. Enn om de hevdet at deres tro var knyttet opp til evig frelse, enn om det kom et par profeter som påstod at Gud sjøl hadde snakket til dem og avslørt sannheten? Det å avvise ideen om at man kan tro noe om det man ikke kan vite, er ikke en tro; det er en avvisning av selve problemstillingen.

Til slutt ble det fra salen antydet at Larsen minnet mer om en agnostiker enn en ateist. Til det repliserte Larsen at agnostiker hadde han vært, men at

Det er ikke rimelig å kalle seg agnostiker – tviler – når man faktisk ikke gjør det. Derfor bør begrepet ateist brukes oftere og med stolthet; det er en helt legitim posisjon å innta.
Det virker som om Larsen støtter seg til neo-ateisten Richard Dawkins i mye av sin argumentasjon.

Jeg kan ellers ikke fri meg fra den tanken at grunnutsagnet til Tor K. er basert på positivistisk filosofi.

For å utdype dette litt nærmere så innebærer positivisme den filosofiske basis at all sikker kunnskap eller viten er begrenset til sansedata og at denne kunnskapen kun kan nås gjennom metodisk vitenskapelig observasjon av virkeligheten, og at der kun finnes en form for vitenskapelig erkjennelse – nemlig den naturvitenskapelige. Denne grunntone er det jeg finner igjen i Tor K’s innledning.

Nå har vi selvsagt også fått en ”moderne positivisme” som hovedsakelig er knyttet til den såkalte «Wienerkretsen»; en gruppe filosofer som samarbeidet fra slutten av 1920-årene og til krigsutbruddet i 1939
«Wienerkretsen» var innbitte motstandere av all metafysikk, og metafysikk var etter deres oppfatning stort sett det vesentlige av det filosofiske arvegods. Programmet til kretsen var å oppheve den tradisjonelle filosofiske refleksjon over erkjennelser, moral, kunst og religion til fordel for den strengt vitenskapelige utforskning og beskrivelse av verden. «Wienerkretsen» anerkjente kun to typer av meningsfylte problemer: Logiske og empiriske. Høydepunktet i den vitenskapelige utvikling er de moderne naturvitenskaper – og særlig fysikken. Og fortsatt er det altså Tor K’s basis jeg finner igjen i denne fremstillingen.

Nå er det imidlertid slik at positivismen må i dagens samfunn regnes for forlatt og gjendrevet som filosofi og vitenskapsteori. Overført til samfunns- og åndsvitenskapene blir nemlig de positivistiske ideal fullstendig feilslått. Mennesket liv, oppfatning, virkelighetsopplevelse og ytringer er til de grader gjennomsyret av subjektive fenomener som mening, hensikt, intensjon, bevissthet osv. Disse vitenskapene kan dermed ikke ha årsaksforklaringer basert på universelle lover, men mot meningsforståelse av individuelle og subjektive uttrykk.

Den viktigste kritikken av positivismen er i denne forbindelse kommet fra de vesttyske teoretikere Jürgen Habermas og Karl-Otto Apel.
Jeg minnes også den norske filosofen Hans Skjervheim som på 1960-tallet ble kjent som skarp positivismekritiker. Et av hans hovedsynspunkt var at positivismen var et grovt eksempel på det feilresonnement at det kan finnes en instrumentell løsning på alle samhandlings- og kommunikasjonsproblem.

Habermas fremhevet Skjervheim som en av pionerene i hundreårets samfunnsfilosofi og vitenskapsteori.
Så – dermed – Tor K’s basis for å marsjere under ateismens fane må forkastes siden han bygger sitt hus på sandgrunn.

Jeg har hentet fram en litt støvet paperback fra biblioteket. “Animal Farm”, skrevet av George Orwell. Kanskje er han mest kjent for framtidsromanen (!) “1984″, som var en analyse av autoritære og totalitære regimer og hva de kan føre til. Hvem husker ikke “storebror”, som alltid hadde folk under oppsikt.

Orwell kritiserte og harselerte med samme slags regimer i sin allegori “Animal Farm”. I historien om dyrene på gården er det grisen som sitter i førersetet, og som sørger for “flertall” for å få fjernet bonden og innføre “grisestyret”. Det går jo som det må gå! Grunnen til at jeg tar frem boken er standarduttrykket derfra “Alle er like, men noen er likere enn andre”. Dyresamfunnet som skulle fremme likhet, gled sakte og målbevisst inn i et animalsk diktatur, der noen som sagt var så mye likere enn andre, og sikret seg selv alle goder.
Jeg anbefaler “Animal Farm” som trivelig, interessant og nyttig lesing for oss alle - men helst som oppbyggelig lesing for minigruppen som marsjerer under “nøytralitetens” fane, og som “de likeste” på dyrefarmen dikterer oss mer saktmodige i menasjeriet til å innta sine meninger og holdniger.
Visse utsagn i pressen tyder på at det skal være venstrevridde intellektuelle som er opphavet til elendet.
Som kjent er det kun 25 intellektuelle i Norge. Jeg klarer ikke å finne noen av dem i denne lille gjengen av sekulære fundamentalister som under likhetens og nøytralitetens blodstenkede fane skal fjerne alle gjenkjennelsens elementer i vår felles historie og kulturarv. Jeg tenker selvsagt på dette meningsløse tankespinn som har forledet stakkars Cappelen Damm (skal det leses Cappelen Dum?) til å skjule referansenavnet for Vestlig tidsregning fordi det tilfeldigvis har et religiøst tilsnitt. Hvor ekstremt og animalsk likt skal storsamfunnet bli fordi en marginal gruppe av ateister, humanetikere og Human Right Service-mennesker har fått det for seg at det historisk-religiøse element i vår tidsregning må fjernes - fordi det desverre har nett det, et religiøst opphav. For denne gruppen av mer like enn andre betyr muligens toleranse å være enig med dem.

De marginales lydende malm og klingende bjelle kan til tider oppfattes dithen at det dreier seg om “at vi som samfunn skal være så nøytrale at vi ikke støter noen”. Dette er i beste fall en utopi. Slik nøytralitet eksisterer ikke. Ateister hevder selvsagt at ateisme ikke er en tro. gjerne det, men i så fall er ikke-troen deres religion som de gjerne vil argumentere for og utbre for all verden. Hvor nøytralt er så det?

Forlaget erkjenner at de bevisst ønsker å skjule at Kristi fødsel er utgangspunktet for vår tidsregning.

“Det er riktig at de nye betegnelsene er en kamuflering av den kristne bakgrunnen for tidsregningen som er blitt vanlig i store deler av verden, men det at minoritetene selv foretrekker disse, gjør det naturlig å bruke dem likevel”, heter det i et svar de skal ha gitt til undrende lærere.

Argumentasjonen forekommer meg å være både pinlig og patetisk, og hvilken pedagogisk teori kan ligge bak denne fordekthetens undervisning?

I debatten omkring denne saken kommer det mange utsagn omkring tidsregningen vår. Det synes å gå igjen i en del innlegg at vår tidsregning ikke kan brukes fordi årstallet for Jesu fødsel er feil, at tidsregningen blir feil grunnet kalenderrevisjonene osv., osv.
Vi får for det første slå fast at det ikke dreier seg om å innføre ny tidsregning.
Dernest at tid ikke er noe universelt og allmengyldig begrep. Det er menneskeskapt for kun å si noe om sekvensrekkefølge av hendelser. Tid som begrep har da samme svakhet som så mange av de definisjoner vi har forsøkt oss på: Den fungerer ikke i grensetilstanden uendelig.

For å fortelle noe om sekvensrekkefølgen av hendelser trenger vi et referanseår. Historisk og i vestlig kultur har vi kun sagt at vi går ut fra et år som er definert som Jesu fødselsår, deretter referer vi alle hendelsr i relasjon til dette året.

Men vi kunne selvsagt hatt et annet utgangspunkt. I tråd med kinesisk kultur og selvsagt under henvisning til George Orwell kunne vi definert inneværende år som Grisens år. Deretter definerer vi basisåret (år 0) i vår tidsregning som (Grisens år minus 2008).
Jeg ville helst fortsatt å være født i 1939, og snart kunne nyte min pensjon. Men siden jeg ikke kan skrive Anno Domini 1939,
kan jeg kanskje skrive 69 f.Gr., altså i år 69 før Grisen, da har jeg jo alderen direkte.

Det går nemlig an å skaffe seg komplett utgave av The New Yorker på DVD. Hele settet består av 8 DVD’er og omfatter over 4.100 nr. Ikke så rart at det blir en del - første årgangen av tidsskriftet kom i 1925, med 25 nr.

Jeg har bestilt DVD’ene fra butikken til The New Yorker og prisen er ca 40 dollar, så får en vel legge til omtrent samme beløp i omkostninger og frakt. Det var litt synd at den norske kronen har kollapset de siste dagene. Det er ikke så fristende å kjøpe i dollar i dag som det har vært de siste årene.

Det er selvsagt en viss fare med dette. Med så mye spennende litteratur får en kanskje ikke gjort stort annet enn å fordype seg i informasjon og littaratur.

For min del vil jeg vel helst konsentrere meg om skjønnlitteratur, deretter faglitteratur og til slutt se litt på politikk.

Det blir nesten som et helt lite bibliotek for seg selv, tilgjengelig når en måtte ha behov for det og uten å måtte gå så mange skritt for å nå det.
Og i dette biblioteket kan en blant annet ane et lite språkspark til nordmenn - det gjelder deres engelskkunnskaper:

James Thurber, The Talk of the Town, “Message,” The New Yorker, August 23, 1930, p. 7

Norwegian maid, having difficulty with telephone messages, is told by employer to listen carefully and then to make an instant notation as to who had called. Later he found this memorandum: “Pussymeister kalup.” A long cross-examination disclosed that the words stood for “Postmaster called up.”

Jeg skal innrømme at det var sveitsiske verbivore som satte meg på idéen med DVD’ene..

Jeg nevnte Alice Munro blant sommerens forfattere, kanskje er hun Nobelpriskandidat i litteratur. Men uansett er det all grunn til å følge dette forfatterskapet. The New Yorker har den 8. september 2008 trykket hennes novelle Face.

I august 2003 trykket The New Yorker hennes short story Runaway, og dette er tittelnovellen i hennes norsk-oversatte novellesamling Rømlingen, en av de bøkene som sto på min sommerlige leseplan.

Klikk opp henvisningene og få en fin leseropplevelse. Mens en er inne på The New Yorker kan en også ta et enkelt søk på Munro og få opp en hel serie av hennes noveller, hennes stoff kommer som regel på trykk i dette tidsskriftet.

Høsten er lesetid, eller kanskje er det på etterjulsvinteren – i alle fall trodde jeg det i min ungdom. De fleste forlag satset på å gi ut sine bøker i god tid før jul, og mange av katalogenes bøker havnet under juletreet. Så har fenomenet påskekrim dukket opp. Dermed er påsketiden blitt tiden for lesing av krimlitteratur.
Den siste trenden har åpenbart seg på Internet de siste årene. Via hjemmesider og blogger presenteres en mengde Summer reading lists. En tendens på disse listene synes å være at på sommertid skal en fordype seg i mer klassisk litteratur, bøker en ikke har fått tid til å lese tidligere, eller kanskje det er litteratur som trenger noe mer fordypning enn det en får tid til i en travel hverdag. Dermed ser det ut til at forlagene tilpasser seg alle disse trender og sørger for jevnt tilsig av bøker hele året.
”Boken er død”-postulatet merker jeg lite til, og det blir neppe en realitet så lenge leseapparatene for elektroniske bøker er så keitete som dagens modeller.
For meg ga dette årets 5 ukers ferie i Mandal anledning til å velge ut sommerlitteratur ad forskjellige veier.
Jeg var ikke så opptatt av hva som befant seg på de utallige Summer Reading Lists som fantes på Nettet. Men jeg tar med et eksempel fra en liste som tok for seg det som kan kalles klassisk litteratur fra hele verden:

Abe, Kobo (Japan)
The Woman in the Dunes
In this hauntingly beautiful tale, Niki Jumpei, a scientist in search of a rare beetle, stumbles upon a strange village where the inhabitants live in sandpits, and becomes imprisoned with an outcast widow.
View this book in the catalog

Atwood, Margaret (Canada)
The Handmaid’s Tale
In this disturbing dystopian vision, subjugated “handmaid” Offred tries to escape from the totalitarian misogynistic Republic of Gilead, formerly the United States.
View this book in the catalog

de Balzac, Honore (France)
Cousin Bette
Secrets, betrayal, and vengeance converge in this suspenseful story in which sweet and venomous Cousin Bette quietly manipulates the wealthy relatives who abuse and underestimate her.
View this book in the catalog

Bulgakov, Mikhail (Russia)
The Master and Margarita
In this delightful, dreamlike satire, banned for 30 years, the Devil and his talking cat come to Stalinist Moscow to strike a Faustian bargain, while Pilate tries to wash his hands of the matter.
View this book in the catalog

Colette, (France)
The Claudine Novels
Claudine lives life to the hilt and candidly relates her indulgent exploration of love, lust, intellect in 19th century Paris.
View this book in the catalog

Davies, Robertson (Canada)
The Fifth Business
Dunstan Ramsay recounts his life and the one moment in the past that has linked him forever to the fates of his friend and enemy, Boy Staunton, the village trollop, Mrs. Dempsey, and her magician son.
View this book in the catalog

Dinesen, Isak (Denmark)
Seven Gothic Tales
In these dreamlike fantasies, Dinesen spins an eerie web in which lost lovers, vengeful ghosts and longing libertines shake at the passions that bind them, only to waken some dark menace.
View this book in the catalog

Flaubert, Gustave (France)
Madame Bovary
Frenchwoman Emma Rouault indulges in a scandalous and desperate affair to escape her confining provincial life and dreary marriage, seeking the romance she has read about in books - but not books like this one!
View this book in the catalog

Franklin, Miles (Australia)
My Brilliant Career
Sybylla Melvyn, a passionate and rebellious young woman growing up in the Australian Outback in the 1890’s, relates her offbeat life during a time of social expectations and political upheaval.
View this book in the catalog

Gogol, Nikolai Vasilevich (Russia)
Dead Souls
In this wry dark comedy, a newcomer to an unnamed Russian village hatches an unusual plan to better his station in life by purchasing the souls of dead peasants.
View this book in the catalog

Grass, Gunter (Germany)
The Tin Drum
Oskar Matzerath, a boy who chooses to remain a child physically and renounce the madness of the adult world, provides a distinctly different view of the rise of Nazi Germany.
View this book in the catalog

Kawabata, Yasunari (Japan)
A Thousand Cranes
In this sensual and poetic story of memory and desire, Kikuji attends a tea ceremony where he has been unwittingly set up to meet a prospective bride.
View this book in the catalog

Kazantzakis, Nikos (Greece)
The Last Temptation of Christ
In this intensely thought-provoking and controversial retelling of the Gospels, Jesus Christ walks the earth much like other men, and his crucifixion is far from the end of the story.
View this book in the catalog

Mahfouz, Naguib (Egypt)
Palace Walk
Set in post-WWI Egypt, this first installment of the sweeping Cairo Trilogy introduces wealthy merchant Ahmad Abd al-Jawad who imprisons the women in his family while he indulges in Cairo’s seedy nightlife.
View this book in the catalog

Mann, Thomas (Germany)
The Magic Mountain
Hans Castorp’s convalescence in a sanatorium for tuberculosis patients mirrors the disintegration and decay of a Europe teetering on the brink of war.
View this book in the catalog

Mishima, Yukio (Japan)
Spring Snow
In turn-of-the-century Tokyo, love and death unite as Satoko falls in love with a young man from an elite provincial family, despite her betrothal to an imperial prince.
View this book in the catalog

Paton, Alan (South Africa)
Cry, the Beloved Country
When his son is accused of murdering a white man, a Zulu minister travels from rural South Africa to Johannesburg on a nearly hopeless quest to save him, or his soul.
View this book in the catalog

Proust, Marcel (France)
Swann’s Way
In this lush novel of reverie and reflection - first in a cycle of six - the writer looks back on his childhood in 19th century France, and recounts Swann’s passionate affair with the elusive Odette.
View this book in the catalog

Remarque, Erich Maria (Germany)
All Quiet on the Western Front
The tests and horrors of war are told with raw intensity from the perspective of a group of German boys struggling for survival in the trenches during the Great War.
View this book in the catalog

Rushdie, Salman (India)
Midnight’s Children
Saleem’s varied and surreal journey through life also depicts the cataclysmic birth and coming-of-age of modern India.
View this book in the catalog

Stendhal, (France)
The Red and the Black
Julien Sorel idolizes and attempts to emulate the lost leader Napoleon in his ruthless search for wealth, power, and love - a quest that brings him to the brink of disaster.
View this book in the catalog

Tolstoy, Leo (Russia)
Anna Karenina
In this tour-de-force of 19th century Russian manners and society, Anna risks everything for the great passion of her life, the dashing Count Vronsky.
View this book in the catalog

Undset, Sigrid (Norway)
Kristin Lavransdatter
The first in an enchanting trilogy set in 14th century Norway, young and beautiful Kristin marries Erland, the man of her dreams, whose love does not equal her own.
View this book in the catalog

Det er mye bra her og de fleste finnes i norsk oversettelse. Men ingen av disse sto på min sommerplan.
Min noe løslige plan var å lese skjønnlitteratur, (og i mitt tilfelle vil som regel å lese også bety å kjøpe):

• Klassisk norsk litteratur (klassisk i litt fri definisjon)
• Nyere moderne fransk litteratur
• Nyere moderne svensk litteratur
• Mest mulig av den australske forfatteren Geraldine Brooks
• Noen av bøkene til kanadiske Alice Munro
• Litt dansk skjønnlitteratur dersom noe byr seg
• Prøve å unngå amerikansk litteratur (Internet flommer jo over av alt amerikansk)

Bøkene ble skaffet litt etter hvert. De kom etter konferanse med avisenes bokanmeldelser, lesing av flere nr. av tidsskriftet Vinduet, bokblogger fra utlandet, utenlandske tidsskrifter osv., tråling hos de tre bokhandlere som sørger for bokomsetningen i Mandal og ikke minst et tips fra mor til Silje som satte meg på sporet av den ypperlige svenske forfatteren Torgny Lindgren.

Bøkene ble skaffet ad ymse kanaler: Bokhandlerne i Mandal, loppemarked på Malmø (Mandal) og på Dyrstad (Stjernøya utenfor Mandal), Amazon.uk.com, i bokbyen Tvedestrand samt fra diverse bokhandlere på Nettet.

Her er resultatet, og jeg skal ikke engang antyde at jeg fikk lest alle i løpet av sommeren (men vi går jo inn i en lang mørk høst!):

Klassisk norsk litteratur:
Bjørnstjerne Bjørnsons samlede verker. 100-års jubileumsutgaven (10 bind).
Olav Gullvåg: Det byrgja ei jonsoknatt.
Trygve Guldbrandsen: Det blåser fra daudingefjell. – Ingen vei går utenom. (1 bind).
Toril Brekke: Granitt
Den gylne tonen.
Paal Brekke (biografi om sin far).
Yngvard Ustvedt: Det skjedde i Norge 1952-1961 (historie)
Sven O. Høiby: Kjutta (historier om byoriginalen Kjutta i Kristiansand).
Selma Lønning Aarø: Venstre hånd over høyre skulder. (Jenta er fra Stord).

Nyere moderne fransk litteratur:
Anna Gavalda: Eg elska ho
Jeg ville ønske, der var en, der ventede på mig, et eller annet sted . . . (dansk utgave).
Saman er ein mindre aleine. (Fransk: Ensamble c’est tot).
Michel Houellebecq: Utvidelse av kampsonen.
Marcel Proust: I skyggen av blomstrende piker.
Irene Nemirovsky: Hett blod. (Begge disse er nyutgivelser. Skrevet før krigen.
Sjelens herre. (Hun var jøde og døde i gasskammeret i 1942).

Nyere moderne svensk litteratur:
Torgny Lindgren: I Brokiga Blads Vann.
Humlehonning.
Hakkepølsa
Dorés bibel.
Peter Englund: Stillhetens historie (Essays)
Per Olof Engquist: Kaptein Nemos bibliotek.
Marianne Fredriksson: Anna, Hanna og Johanna.
Selma Lagerløf: Jerusalem.

Bøker av den australske forfatteren Geraldine Brooks:
Geraldine Brooks: People of the book.
Year of Wonders.
March.
Foreign correspondence.

Noen av bøkene til kanadiske Alice Munro:
Alice Munro: Rømlingen (Noveller)
Uvennskap, vennskap, forelskelse, forlovelse, ekteskap.

Litt dansk skjønnlitteratur:
Susanne Brøgger: Ja
Nexø: Ditte menneskebarn 1 og 2.

Diverse forfattere:
Ryszard Kapuscinski: The Shadow of the Sun. (Polsk forfatter om Afrika).
André Brink: Pestens mur.

Hvorfor så mye svensk og fransk? Det kan kanskje ha litt med Nobelkomiteen og det Svenska Akademien å gjøre. Fransk litteratur har alltid interessert meg – og jeg er jo påvirket av den holdningen som den franske forskeren Pascale Casanova uttrykker når hun skriver at den fremste forutsetning for at det rommet vi kaller verdenslitteraturen overhodet eksisterer det er Nobelprisen i litteratur, og – legger fruen til – det finnes en nullmeridian som alle litterære vurderinger forholder seg til, og den løper gjennom Paris!
Så kan en jo mene det en vil om det – men den franske modernismen er jo forutsetningen for store deler av Svenska Akademiens litteratursyn, og dermed basis for tildelingskriteriene.

Og så lurer jeg på hvorfor europeeren Arne Garborg ikke fikk litteraturprisen i 1921. Noe av svaret kan vi finne på trykk i Wirséns bøker om Nobelprisens første femti år: Kandidaten Arne Garborg ble vraket i 1921 bl.a. fordi Knut Hamsun fikk prisen i 1920 – den kunne ikke gå til en nordmann to år på rad! Hva slags fransk modernisme det synet skulle representere er meg ukjent.

Når så halvparten av akademimedlemmene viser seg å være svenske forfattere så er det naturlig å se litt på hvem de er disse svenske skribentene som har påtatt seg å videreføre den franske modernismen via bl.a. ”- - verk av universell giltighet, bitter innsikt och språklig sinnrikhet, som oppnat nya vegar før kinesisk romankonst och dramatikk” , et utsagn som ble Gao Xingjian til del i 2000 da han fikk Nobelprisen for romanen Åndefjellet.

Og – savner du en bok i listen ovenfor – så kan du kanskje gi deg i kast med nettopp – Åndefjellet.