Reidar Bringedal Weblog

Utstyret - eller hva er det sekken skal inneholde.

Dersom vi tar utgangspunkt i utstyrslisten til de “forrektige” vandrerne (men kutter ut sovepose) så anbefaler de følgende i sekken:

Regnfrakk av ponchotype - som også dekker ryggsekken.
To par sokker av 100 % ull.
To underbukser, av en type som kroppen tåler under lange marsjer.
Tre T-skjorter, den ene skal benyttes til pen-bruk.
To kortbukser/shorts, dersom den ene ikke er tørr til neste dag.
En tynn bomullsgenser - til kveldsbruk.
Joggedress (det kan hende at den blir liggende i sekken under turen)
Et lite håndkle.
Slippers (lette sandaler som er praktiske både ute og i dusjen).
Tannbørste, tannkrem, såpe, Barbersaker til mannfolkene).
Sunlight (eller lignende).
Nål og tråd og en liten saks.
En femten meters line som kan brukes til tørkesnor.
Seks små klesklyper.
Plaster, Compeed el.l.
Fotoapparat, og godt med filmer.
Bestikk i plast, plastkopp.
Tollekniv (helt nødvendig).
Lommelykt.
Impregnering til støvler/skor.
Skolisser.
Fotsalve.
Vaselin el.l.
Smertestillende tabletter.
fire store sikkerhetsnåler og fire mellomstore.
Solbriller
Hatt, caps el.l.
Dorull.
Jentene må ta med de spesielle jentetingene.
Og sikkert blir jentene glad for å finne en lett og tynn sommerkjole i sekken.

Pilegrimstaven hører selvsagt med.

Dette er grunnutrustningen. Til vår tur har en selvsagt mulighet for litt ekstra tøy dersom en skulle føle behov for det. Men så mange anledninger til å trekke i fintøy blir det nok ikke på turen.
Det er dette man trenger om man går to eller tre måneder. Husk å pakke tøyet i plastposer. Været kan være ganske fuktig vestpå. Solfaktoren må en også ta i betraktning - det kan bli syv til ti timer under solen hver dag.

Vår vandring langs caminoen starter i Villafranca. Det betyr at vi ikke skal slite oss opp på det høyeste punktet langs hele ruta. Dette stedet ligger på Monte Irago ca 50 km. øst for Villafranca. Selve toppunktet kalles Cruz de Hierro (Ferro) og ligger 1504 meter over havet. Stedet er markert med en høy kross på toppen av en steinhaug. Og her ved det høyeste punktet over fjellpassasjen finner vi et dramatisk eksempel på hvilke tradisjoner som kan dannes og rett og slett bli til minnesmerker gjennom hundrevis av år. Denne Cruz de Hierro fremstår i dag som en høy trestokk med et kors på toppen. Den svære pelen er plantet midt i en diger steinhaug.
Fra tidligere tider var det en liten steinvarde her, et markeringstegn som også vi er godt kjent med her til lands, og på Monte Irago markerte varden toppunktet - og skillet mellom to landskapsområder. De som passerte stedet begynte å legge fra seg sin personlige stein, et slags symbol på at man “la fra seg sin byrde”. Dette utviklet seg videre til at denne steinen skulle en helst ha med seg fra sitt hjemsted.
For at skikken skulle bli mer “verdig” ble steinhaugen “vigslet” på 1200-tallet, og samtidig ble korset reist.
Dette er vel i dag det meste spesielle og personlige sted langs hele caminoen. Ser man på disse steinene vil en finne at de er markert med hilsener, minneord, inskripsjoner og dekorasjoner. Men ikke bare stein legges igjen her. En vil finne mynter, smykker, bilder og visittkort festet til trepelen.

Siden vi denne gangen ikke kommer innom La Cruiz de Hierro får vi legge vår steinbyrde lenger vest, kanskje må vi bære den helt til Santiago.

Dette minner meg om et annet land der vi fant denne skikken med å plassere småstein på gravsteder og ved minnesmerker. Vi såg det ved Holocostmuseet i Jerusalem, utenfor museet er der reist statuer av en del kjente israelere. Ved foten av disse hadde besøkende plassert småstein. Men det mest slående eksempelet var på den jødiske gravplassen i skråningen opp fra Getsemane og til toppen av Olivenberget. I denne steinørken av en gravplass ligger graver markert som steinkister, tett i tett - over jorden. På det flate kistelokket var det på de fleste gravene lagt småstein, noen steder var steinene også stablet opp langs kisteveggene. Det var så påfallende systematisk at jeg måtte spørre vår jødiske guide hva dette var. Hun viste da til en passasje om Jakob og Rakel i 1. Mosebok:

Så drog de bort fra Betel. Da de bare var et lite stykke fra Efrat, skulle Rakel føde, og hun hadde en hard fødsel.
Det skjedde under den harde fødselen at jordmoren sa til henne: “Frykt ikke, også denne gangen får du en sønn.”
Det skjedde idet sjelen hennes forlot henne – for hun døde – at hun kalte ham med navnet Benoni. Men hans far kalte ham Benjamin.
Så døde Rakel og ble begravet på veien til Efrat, det er Betlehem.
Jakob reiste en minnestøtte på graven hennes, og den er minnestøtten på Rakels grav til denne dag.

Så sier hun at dette skjedde i ørkenen, det var varmt. Jakob måtte begrave Rakel ganske umiddelbart. Han veltet stein over graven hennes for at hun skulle få ligg i fred og ikke villdyr komme og grave henne opp.

“Det var en gammel skikk fra disse strøkene - å verne om den døde på denne måten. Det som skjer her ved gravplassen på Olivenberget i dag, og ved andre minnesmerker over våre døde, kan ha et utgangspunkt i denne gamle og på den tiden - praktiske skikken. Og skulle noen i dag være seg bevisst hva de holder på med så kan denne gamle praktiske skikken nå ha gått over til å bety for de etterlatte at de ønsker symbolsk å verne om den dødes minne”.

The hour

The hour after your departure
oozed
like an eternity.
Becalmed,
I battled my way back to the bedroom
and sought your scent on sheets,
pillows,
duvets.
Finding it,
inhaling it deeply
brought back the intensity,
the thrill, the yearning.
I collected the cast hairs carefully,
testimony to a passion so powerful
it deactivated external frames of reference
allowing only this moment,
this intimate intersection of two disjunct realities
to exist for a brief spell,
until the unwelcome surge of reality seeped in to
overwhelm us,
returning us to our lives, responsibilities,
schedules.

Jeg tar med et lite dikt av Sør-Afrikanske Vicky Scholtz i kveld. Jeg har vel brukt det i noen sammenhenger - med både heldig og litt mindre heldig resultat.
Vicky har studert Fine Art, undervist, arbeidet i helsesektoren og kom så til University of Cape Town (UCT) på begynnelsen av 1990-tallet der hun var IT Manager.
Hun skriver, sier hun - hovedsakelig for å holde hjernesellene i live.

Så har han nok en gang funnet veien til Norge denne kabulske bokhandleren, for, som han så viselig sier, i fall en norsk rett skulle finne ham berettiget et betydelig pengebeløp for tort og svie – med glede å motta dette pengebeløpet. Og, skulle han nå klare å skremme et pengebeløp ut av Åsne Seierstad på direkten, ja så var heller ikke det å forakte.

NRK1 har i kveld nok en gang denne boksaken til debatt. Jeg må da med en gang innrømme at jeg ikke har lest boken og tar ikke stilling til om den er god eller dårlig.

Det som forundrer meg en smule er argumentasjonen til dette panelet som sitter overfor Seierstad og Lem, som begge stiller til forsvar for bokhandleren og lemper verbal avsky mot Lem og Seierstad. Unni Wikan, ei dame i 60-årene som ble professor i sosialantropologi ved Universitetet i Oslo en gang på 80-tallet. I farten husker jeg at ikke bare bokhandleren har beveget henne til å uttale seg. I 2002 skrev hun boken For ærens skyld. Fadime til ettertanke.

Så skjer det pussige – fru Wikan finner det på sin plass i programmet i kveld å hevde at boken om bokhandleren i Kabul ikke skulle vært skrevet, i det minste ikke i den form den fikk, - av hensyn til bokandlerens ære. Hun tar seg riktignok litt inn og endrer det til afghanernes ære!

Fadime ble drept av sin far 21. januar 2002. Hun ble 26 år gammel. Hennes skjebne var uunngåelig. Hennes far hadde ikke noe valg. Hans ære var krenket. Dette var den eneste utvei - å drepe datteren.

1. juni 2005 ble 20-årige Rahila Iqbal fra Holmlia drept i foreldrenes hjemlandsby i Pakistan. Familien til Rahila sier at hun ble drept i en bilulykke. Ektemannen, også han norskpakistaner, sier hun er æresdrept. Rahila og han giftet seg mot familienes vilje. Hun er sunnimuslim og han er ahmadiyyamuslim. Hun dro lørdag, onsdag var hun drept, og torsdag var hun
begravd.

Jeg skal selvsagt ikke gå lenger på denne listen, den er uendelig lang. Men jeg nevner kun disse to utslag av det som går på å krenke æren til voldsapparatet, maktapparatet, undertrykkerne – kort sagt mannen med stor M slik han til de grader opptrer bl.a. i Afghanistan. Og selv etter Fadime så er det denne afghanske ære fru Wikan plutselig har omsorg for.

Og så da, min gamle kjenning fra rettssalene, småkoselige Per Danielsen, som så søtt snakker om at Åsne stakkar har krenket privatlivets fred! Jeg nevnte sakene om Fadime og Rahila – tenk om noen hadde våget seg til å krenke privatlivets fred i de sakene. Kanskje hadde to kvinner da vært i live.

Come poor pilgrims,
There is no shrine, or a way to zero,
Still pilgrims, still pilgrims,
O by shrill and O by quail.

Poor pilgrims, one by one, come—
The enormous grass is the shrine.
The door is the night you leave behind.

-Andrew Grace-

Om vel en måned starter vi vår pilegrimsvandring i Villafranca for å gå den siste og 3. hovedetappen på veien til Santiago de Compostela.

Soon we will plunge ourselves into cold shadows,
And all of summer’s stunning afternoons will be gone.
I already hear the dead thuds of logs below
Falling on the cobblestones and the lawn.

It seems to me, swaying to these shocks, that someone
Is nailing down a coffin in a hurry somewhere.
For whom? –It was summer yesterday; now it’s autumn.
Echoes of departure keep resounding in the air.

–Charles Baudelaire—-
(oversatt fra fransk av Steven Monte)

Maudlin

Mud-mattressed under the sign of the hag
In a clench of blood, the sleep-talking virgin
Gibbets with her curse the moon’s man,
Faggot-bearing Jack in his crackless egg:
Hatched with a claret hogshead to swig
He kings it, navel-knit to no groan,
But at the price of a pin-stitched skin
Fish-tailed girls purchase each white leg.

Kveldens dikt er også av Sylvia Plath, kanskje ikke så lystig påskedikt, men - - likevel.
Vi opplever i det hun skrev at alt som hadde med sex å gjøre virket foruroligende og vanskelig på Sylvia Plath, vi ser det går igjen i mange av diktene hennes. Dette kommer klart til uttrykk gjennom diktet Maudlin - som er et selvmedlidenhetens dikt. Her kommer Plaths bitterhet overfor det maskuline klart til syne gjennom hennes bruk av to skikkelser; the Virgin og Jack. Jack beskrives å ha “crackless egg” og være “navel-knit” (altså et kaldt og uovervinnelig vesen). Han utstyres også med en arrogant macho-image: “With a claret hogshead to swig, he kings it”. Plaths bitterhet kommer klart frem når Jacks luksuriøse levesett sammenlignes med det undertrykte og forstyrrede lidelseslivet som the “sleep-talking virgin” fører. Via bildet av en sleep-talking virgin får hun frem sin smerte og lidelse som ligger skjult i underbevisstheten. Hennes pine stopper imidlertid ikke med den innvendige, Plath beskriver nemlig ytterligere fysisk og mental tortur som må tåles av kvinner som må lide for sin skjønnhet for å tilfredsstille menn som Jack: “at the price of a pin-stitched skin fish-tailed girls purchase each white leg”. Og videre rettferdiggjør Plath jomfruens valg om å utstå plagene: “The sign of the hag” (jomfruens redsel for aldringens virkninger).

Du verden! Fotballen skal rulle fra helgen av i kongeriket Norge. Det finnes nå ikke den trener fra 8. divisjon til Tippe-ligaen (eller hva nå den øverste divisjonen mon måtte hete i år) som ikke har fått uttale seg til media og med stort alvor og steinansikt uttrykt det dypt tenkte ” vi skal gå på banen og levere varene!”
Det var kanskje bedre at trenere og spillere konsentrerte seg om å spille fotball fremfor å springe rundt med alle disse varene. Hender det at jeg slenger meg ned for å se en norsk kamp så ser jeg som regel verken varer eller godt fotballspill.

Det er greit nok at en eller annen i en passende sammenheng benytter seg av en metafor som dette med varer når det gjelder fotballspill. Men når uttrykket slynges ut fra enhvær trenermunn da blir det kun “en lydende malm og en klingende bjelle“, en håpløs floskel som får et komisk skjær over seg.

Jeg engasjerte meg for en tid siden som rådgiver for alle kommende forfattere, i det å brøyte deres vei mot de store opplagstall. Bruk ordet ”snø” i tittelen sa jeg, for jeg sitter nemlig med en oppfatning av at det er betydelig overvekt av snøvær i biblioteker og hos bokhandlere og jeg mente å registrere at disse bøkene har gode lesertall. Jeg spurte derfor hva er det med forfattere og snø?.
Jeg fikk ikke så avklarende svar på dette, heller surhet fra Adam Roberts i England som klager over at jeg ikke fikk med meg hans siste roman The Snow fra 2004.
Noe syrlig sier han ellers at: Jeg kalte jo romanen The Snow fordi den handler om snø.

Men hvem det var som startet denne trenden er ikke godt å si. Fra Michigan kommer det imidlertid informasjon om en Hawthorne som skrev The Snow Image and Other Twice-Told Tales i 1852 og jeg kjenner til et langt dikt av John Greenleaf Snow-Bound fra 1866.

En kvinnelig forfatter har alt fattet poenget og nevner at dette med snø ser ut til å falle i god jord hos leserne.

En lørdags formiddag i februar 1986 står spikret i mitt minne. Familien hadde vært på vinterferie på Hovden og var på vei hjem til Stavanger. Jeg husker enda sjokkstemningen som bredte seg i bilen da vi på vei ned Setesdalen hørte nyheten om at kvelden før, fredag den 28. februar 1986, var Olof Palme skutt i Stockholm. Om dette mordet skriver Jan Bondeson i boken Blood on the Snow som nylig er utkommet.

Hvem startet så dette med snø her i Norge?
Kanskje er det også vanskelig å si men Nordahl Rolfsen skrev i 1874 Under Sneen, det finnes også et verk fra 1885 som kalles Dejlige Sne! Jeg må nevne Alexander L Kielland som i 1886 skrev Sne. En ved navn Hans B Klæboe skrev i 1889 Under Sneen, så har vi Fundet i Sneen fra 1890, Skridt i Sneen i 1897 og ikke å forglemme Bjørnstjerne Bjørnsons – Der ligger et Land mod den Evige Sne.

Men så kommer der innspill som ødelegger mitt snø-poeng. Snø er ute! Nå er det engler det dreier seg om. Vedkommende cherub svinger sverdet og strør om seg med: Angels and Insects, The Knowledge of Angels, The Angel of Twickenham - og selvfølgelig Dan Brown, som nett i dag er blitt frikjent for anklagen mot plagiatet Da Vincikoden skrev ho også Engler og Demoner. Så har cheruben selvfølgelig listet bøkene Angel og Angels.

Jeg nekter å tro på dette – helt til jeg blant 222 titler raskt kan liste:
1. Moe, Mona - Oda - en engel med horn 2005
2. Sandemo, Margit - Engel med svarte vinger 2005
3. Dare, Justine - Hevnens engel 2005
4. Way, Margaret - Engel eller fristerinne? 2005
5. Tyler, Alison - Syndig engel 2005
6. Hansen, Atle - Som ein engel 2005
7. Angelsen, Trine - Hevnens engel 2005
8. Kleypas, Lisa - Hevnens engel 2005
9. Sandemo, Margit - Den sorte engel ; Ridderens datter 2005
10. Ragde, Anne Birkefeldt - En tiger for en engel 2005
11. Grün, Anselm - Femti engler for din sjel 2004
12. Steel, Danielle - Johnny, min engel 2004
13. Langan, Ruth - Forkledd engel 2004
14. Graham, Lynne - Ingen engel 2004
15. Uri, Helene - Engel av nylon 2004
16. Jordan, Penny - Kjærlighetens engel2004
17. Holmberg, Bo R. - Hevnens engel 2004
18. McArthur, Fiona - En engel i hvitt 2004
19. Robards, Karen - Jeg er ingen engel 2004
20. Hawkins, Karen - En reddende engel 2004
21. Grün, Anselm - Femti engler for et år 2003
22. Graham, Heather - Engel med klør 2003

Det ser ut som damene stort sett har bruk for hevnende engler, andre er storforbrukere og har behov for 50!

I en litt alderdommelig lærebok fra NTH finnes en orientering om hva kultur er for noe:
Kultur er dyrken – først og fremst av jord.
Siden den tid har vi fått ”det utvidede kulturbegrep”.

Det får nå så være, men jeg undres stadig over denne ufyselige tendensen som ligger i å benytte begrepet kultur i ordsammenstillinger med alle mulige slags aktiviteter og symptomer.
Fra avisspaltene tar jeg frem et lite klippe av disse ”kulturene” vi har fått: Aviskultur, byggekultur, hilsekultur, vinnerkultur og hva med drikkekultur, taperkultur eller – bøllekultur?