Reidar Bringedal Weblog

Jeg hadde et lite innlegg rundt årsskiftet om språkrusk. De gode forsettene ble listet opp - og kanskje har jeg klart å følge opp. Jeg skal ikke gjenta meg selv men heller se på litt andre uttrykk for språklig ugras.

Jeg øser av egen brukerkilde og vil nevne det lille ordet “kun“, noe som danskene lot etter seg her i riket og som er så uendelig lett å ty til. Jeg skal forbedre meg.

Jeg innrømmer at jeg av og til blir “rimelig” sur. Jeg har det rimelig bra, kalkylen er rimelig sikker, kjøpet er rimelig billig - eller kanskje til og med rimelig rimelig! Og, takk. Jeg har det rimelig bra. Her har jeg stort forbedringspotensiale. Jeg erklærer hermed rimelig for rimelig avskaffet.

Men hva med potensiale!! For det første er det som oftest feilskrevet. Det heter potensial! Eiendomsmeglerne har tatt dette ordet til sitt bryst. Det går igjen i alle slags annonser. Leser jeg en salgsannonse for en leilighet eller hus og finner at “eiendommen har betydelig potensiale“, så betyr det i klartekst at alt er i en elendig forfatning og at en må investere betydelige beløp før objektet er i noenlunde tilfredsstillende stand.

Jeg som kommer fra Kvinnherad, en betydelig hjortekommune, reagerer når ho-hjorten plutselig blir kalt “simle“. Hos oss heter det da ho-hjort eller, mest korrekt, hind. Å kalle dyret for simle må være fullstendig på viddene.

Så er det dette med selvmordet. I 1964 ga den amerikanske psykitateren Herbert Hendin ut publikasjonen “Suicide and Scandinavia”. I denne analysen forsøkte han å finne svaret på hvorfor nordmenn “begikk” færre selvmord enn dansker og svensker. Gjennom hele den norske oversettelsen (fra 1967) var verbet som ble knyttet til handlingen selvmord “begå“. Slik har jeg også vært vant til å omtale handlingen - en begår selvmord.

Hva tid Språkrådet, eller andre råd, har funnet på at det skal hete å “ta selvmord” det er for meg en gåte. Begå er neppe noe godt ord, men jeg håper at begrepet “ta selvmord” snart begår selvmord.

Men, men - dette er vel småplukk i et landskap der vår sønn Skjetil snart skal skjøpa billettar for å gå på skjino.

Langs hele kysten vår hekker en liten lerkefugl som kalles Skjærpiplerke (Anthus petrosus). Den er fullstendig knyttet til kysten og er vanligst her i Sør-Norge. Det kan finnes så mange som 50 000 hekkende par i Norge. De aller fleste fuglene trekker ut fra landet om høsten, i september til oktober. De overvintrer i Nederland, på de Britiske øyer, og i Spania og Frankrike. I mars - april kommer de tilbake til Norge. Skjærpiplerka hekker i bergsprekker helt ute mot sjøen. Engelskmennene kaller den Rock Pipits.

Den skotske poeten John Burnside har nok mange ganger lyttet til skjærpiplerkas melankolske sang. Fasinert har han latt tankene flyte - akkompagnert av denne fuglesangen:

Rock Pipits

When they sing from the harbour wall, amongst
the soured lines and ten-fathoms creels,
it sounds like an apprenticeship for something more
auspicious
- fulmar, say,
for whom this salt-sweet air is neither
fate, nor home;

and every crevice is another house
of spice and water, echo to that twin
who wanders in the mountains, almost smoke
between the river and a sky of bone.

Poet and novelist John Burnside was born on 19 March 1955 in Dunfermline, Scotland. He studied English and European Languages at Cambridge College of Arts and Technology. A former computer software engineer, he has been a freelance writer since 1996. He is a former Writer in Residence at Dundee University and now teaches at the University of St Andrews. His first collection of poetry, The Hoop, was published in 1988 and won a Scottish Arts Council Book Award. Other poetry collections include Common Knowledge (1991), Feast Days (1992), winner of the Geoffrey Faber Memorial Prize, and The Asylum Dance (2000), winner of the Whitbread Poetry Award and shortlisted for both the Forward Poetry Prize (Best Poetry Collection of the Year) and the T. S. Eliot Prize. The Light Trap (2001) was also shortlisted for the T. S. Eliot Prize.

John Burnside is also the author of a collection of short stories, Burning Elvis (2000), and several novels, including The Dumb House (1997), The Mercy Boys (1999) and The Locust Room (2001), which is set in Cambridge in 1975, and explores the consequences of a series of violent rapes. His latest novel, Living Nowhere, is a powerful and violent story of friendship and loss. His poetry collection, The Good Neighbour (2005), was shortlisted for the 2005 Forward Poetry Prize (Best Collection).

John Burnside lives in Fife. His memoir, A Lie About My Father, is published in 2006.

Elaine Feinstein er født i Liverpool, vokste opp i Leicester, og har sin utdannelse fra Newnham College, Cambridge. Hun har arbeidet som foreleser ved universiteter, vært redaktør og free-lance journalist. Siden 1980 har hun vært fulltids beskjeftiget forfatter. Hun skriver poesi, noveller, stykker for radio, drama og biografier. Den siste biografien er om den britiske poeten TED HUGHES: THE LIFE OF A POET, den ble nominert til beste biografipris. (Vi husker at han var ektemannen til Sylvia Plath som tok sitt liv i begynnelsen av 60-årene).
Elaine Feinsteins poesi er oversatt til en rekke språk.

I kveld vil jeg minne om et lite enkelt dikt av nyere tid. ” A Pebble on Your Grave”. Det hender vel at vi som driver med slektsforskning og lokalhistorie får vårt pass påskrevet med ”Dere har mer interesse av de døde enn de levende!” Dette diktet berører nok et mer allmengyldig problem eller brist i vår omgang med medmennesker. Som en liten påminnelse til oss alle tar jeg derfor med her

A Pebble on Your Grave

It’s easy to love the dead.
Their voices are mild. They don’t argue.
Once in the earth, they belong to us faithfully.

at words of blame. Once, I remember
you broke off som angry
exchange to say unhappily:

”I don’t want your silly grief
after I’m dead, it’s now
I need your pity.”

- Å løyse buksa -
Språkprogrammene har blomstret opp på TV og i radio. Måten det norske språkets mangfoldigheter blir presentert på i media har åpenbart øket interessen for språkspørsmål blant folk flest. Dette viser også igjen i bøker om språket som legges fram på disken i økende antall.
I et radioprogram nylig hørte jeg et bestemt uttrykk som jeg husker min onkel brukte i 1950-årenes Kvinnherad. Uttrykket har etter min oppfatning med omskriving å gjøre, og nett i dette uttrykket finner vi en slående og morsom omskriving. Skal en bruke et fremmedord for dette språklige fenomenet så blir det eufemisme – og denne ismen betyr da en formildende eller dempende omskriving av et ord eller begrep som kan virke støtende eller risikabelt å bruke. Ordet kommer fra gresk euphemos, som betyr god eller lykkebringende tale.
Eufemismer er tidligere blitt brukt i staden for ord og begrep som er tabu å uttale, for eksempel fordi en vil unngå å nedkalle vondt over seg og sine. Derfor skulle en heller ikke uttale navnet til en guddom Nemesis, Hekate, Persefone men heller bruke omskrivinger, som Herren for JHVH eller Den høge for guden Odin. Håvamål er ”Den høges” dvs. Odins tale.
Det kunne også være tabu å bruke det rette navnet på enkelte vonde makter som for eksempel djevelen og enkelte rovdyr. I de fleste indoeuropeiske språk var ulv et tabuord, og på norsk erstattet en det med eufemismene varg eller gråbein.
Omskriving kunne også gjelde visse fiskeslag. For nord-norske fiskere var det derfor viktig å ikke bruke kveite-navnet når en var ute på havet.
Men slike språklige fenomen endrer seg over tid. I nyere tid er det blitt mer vanlig å bruke eufemismar om ting som er ubehagelig eller vanskelig å snakke om, det kan for eksempel være forhold som er knyttet til sex, død eller avføring.

Det som ellers er påfallende er at de gamle stil-idealene i stor grad innebar omskriving i språklig romantiske bilder. Omskriving er det fortsatt mye av, men de områdene bildene hentes fra, er andre. Idylliserende naturbilder og religiøse forestillinger er ikke lenger hovedkildene for bildene, men det er kamp og krig, eller sport og idrett: ruste opp barnevernet, legge strategisk plan, gi en marsjordre, komme på banen, score poeng, dette er uttrykk som oppleves som helt vanlig språkbruk.

Men tilbake til uttrykket jeg hørte: - Å løyse buksa -.
Det er et talende og morsomt uttrykk som betyr å gjøre sitt fornødne ute i det fri.

Vi kjenner uttrykket fra Alta, Trøndelag, Sogn og Hardanger. Altså hele kyststripen fra Hordaland og nord til Finnmark.

Johan Vaa, leder i Hardangervidda Grunneigarsamskipnad skrev et leserbrev i avisen Nationen i 2005:

”——Etter tjuge år med nasjonalpark på Hardangervidda kan ein slå fast: Det har heile tida vore ein kamp kring vernereglane, for at dei ikkje skal vanskeleggjera den tradisjonelle bruken, beite, hausting av vilt og fisk. Motorisert transport og bygging er det striden står om. Den aktuelle situasjonen er at transportregimet i hovudssak er til å liva med, men at ein må søkje om det meste. Når det gjeld bygging karakteriserer ei konkret sak stoda: Ein grunneigar blir nekta å bygge uthus i tilknyting til eksisterande hytter! Det finst ein veksande og betalingsviljug marknad for jakt og fiske med god tilrettelegging. Kom ikkje og fortel meg at ein fær tak i gode betalarar om husværet er slik at du må bort i lia og hykje deg ned attmed ein stein når du skal løyse buksa.——-”

Og nett slik var det min gamle onkel Lars i Bringedal brukte uttrykket når han var på rydding i skogen, da kunne han komme i den hastesituasjon at det var nødvendig ”å huka seg ne bakom ein stein og løysa bukso”.

En liten nattlig hilsen med ett av Olav H. Hauges dikt. Han er en av mine favoritter og i min tanke en av de største lyrikere vi har hatt. Den tankerekken han berører i dette diktet kan nok ha streifet flere av oss.

DETTE LYT DU BERA

Dette lyt du bera:
at du ikkje strakk til,
at du var venglande fjør,
ikkje oddtung pil
i den sterke vinden.

Du kleiv ikkje bergi,
rodde ikkje vatnet,
drap ikkje draken, -

du kom ikkje då ho,
den einaste, ropa.

Um du var snøa med snø,
driven med dogg,
slegen med regn,
skulde du kome.
Valund med hogde
hælsenar sat,
men gjorde seg venger;
du sat og smidde
leikor åt born.

I draumar fær du,
ender og gong,
kliva bergi,
ro vatnet,
drepa draken,
koma til henne.
Soleis vert ditt liv
fullbyrda.

Jesus, Gud på tross av ham

Den virkelige Jesus kan opprinnelig ha vært healer og exorsist, med en overveldende karismatisk kapasitet. Han må ha vært hengiven inntil døden overfor Guds sak. I utgangspunktet kan han ha vært opptatt av å reetablere jødedommen.

Hvem var egentlig Jesus? En illuminert, en profet, en gud? Hadde han egentlig noe ønske om å skape en ny religion?
Le Point har kontaktet Geza Vermes og stilt ham disse spørsmålene. Geza Vermes er født i Ungarn i 1924. Han studerte i Budapest og i Louvain. Han tok doktorgrad i 1953 i teologi, med spesiell analyse av den historiske rammen rundt Dødehavsrullene. Fra 1957 til 1991 underviste han ved universitetene i Newcastle-upon-Tyne (1957-65) og Oxford (1965-91). Han er nå professor emeritus i Jewish Studies og Emeritus Fellow ved Wolfson College, men underviser også ved Oxford. Fra 1991 har han vært direktør for Oxford Forum for Qumran Research og the Oxford Centre for Hebrew og Jewish Studies. Professor Vermes er æresdoktor ved universitetene i Edinburgh, Durham and Sheffield.
Han er altså spesialist på kristendommens tidligste historie og på Dødehavsrullene. Vermes bok “Jesus the Jew” startet den tredje bølgen av forskning omkring den historiske Jesus.
Hans første artikkel om Dødehavsrullene kom i 1949 og hans første bok, Les manuscrits du désert de Juda, i 1953. Den ble oversatt til engelsk i 1956 som Discovery in the Judean Desert. Han er også forfatter av Scripture and Tradition in Judaism (1961, 1973, 1983); Jesus the Jew (1973, 1976, 1981, 1983); The Dead Sea Scrolls: Qumran in Perspective (1977, 1981, 1982, 1994); Jesus and the World of Judaism (1983, 1986); The Religion of Jesus the Jew (1993); og The Essenes According to the Classical Sources (1989). Han hadde en ledende rolle i forbindelse med gjenutgivelsen og oppdateringen av Emil Schürers klassiske arbeid The History of the Jewish People in the Age of Jesus Christ (1973-87).
Geza Vermes var prest i Sion-ordenen men forlot presteskapet og den katolske kirken etter sine grunnleggende arbeider med Dødehavsrullene, og han betrakter ikke seg selv som kristen lenger.
Dermed er det slik at den største av vitenskapsmenn innen den elder jødedommen var katolsk prest som etter det han selv har fortalte startet sin forskning på Dødehavsrullene med det formål å få jøder til å konvertere til katolisismen. I stedet ble det slik at forskningen resulterte i at både han selv og hans viktigske samarbeidspartner forlot Sion-ordenen, den katolske kirke og kristendommen.
I en samtale med Catherine Golliau gir han oss nå et portrett av Kristus slik han fremstår for oss i dag og i lyset av de siste historiske forskningsresultater.

Men først noen faktaopplysninger:

Jesus
- 4 Sannsynlig fødselsår til Jesus
0 Det konvensjonelle fødselsåret. Utgangspunktet for den kristne kalenderen.
26 Pontius Pilatus, landshøvding I Judea
27-28 Johannes døperen foretar dåp
v. 29 Korsfestelsen
37 Caligula, keiser
v. 38 Paules omvendes
70 Jerusalem ødelegges av Titus
v. 70 Evangeliet etter Markus
v. 80 Evangeliet etter Matteus
v. 90 Evangeliet etter Lukas
100-110 Evangeliet etter Johannes
325 Kirkemøtet I Nikea. Gudommeliggjøring av Kristus
380 Kristendommen blir offisiell religion i staten Roma

Kristendommen

Kristenheten består i dag av tre hovedretninger (katolikker, protestanter og ortodokse) og disse er karakterisert ved sin organisasjonsform, forholdet til sakramentene og den tilbedelse som blir helgenene til del. De kristne er ca. 2 milliarder - nesten 34 % av verdens befolkning -, inkludert 1,1 milliarder katolikker, 600 millioner protestanter og 217 millioner ortodokse. Protestantene er dem som har størst fremgang, spesielt på grunn av proselytismen i ”De Nye Evangelister”

Jesus mot Muhammed.
Den store konfrontasjonen.

Det 21. århundre, av mange forventet å bli det religiøse århundre. Vil dette centennium bli den store konfrontasjonens århundre, konfrontasjonen mellom de to store monoteistiske religionene; kristendommen og islam? Vil Jesus, frelseren, kjærlighetens målbærer måtte gi tapt for denne Allahs budbærer; organisatoren og krigeren fra Mekka?

Det er vanskelig å se annet enn at kristne har grunn til å frykte islam; med dens terrorisme og kvinneundertrykkelse.
Det er vanskelig for kristne å måtte erkjenne at barna som vokser opp i de europeiske drabantbyene heller glir inn i moskeene enn finner veien til kirkene.
Er det blitt slik i disse Internet- og SMS-tider at overalt i Europa så lyttes det mindre til Kristi budskap enn til ropet fra Muhammed? Og hvorfor skulle det ikke være slik? spør muslimene som med overveldende flertall tar sterk avstand fra den djevelske karakteristikk som blir Muhammed til del fra kristne i Oksidenten.

I forbindelse med ungdomsropprøret i forstedene til Paris og andre franske storbyer høsten 2005 stilte franske Le Point disse spørsmålene. 22. september 2005 ble saken belyst gjennom blant annet følgende problemstillinger:
• Men fakta om Muhammed – hva er så det?
• Og hvem var denne Jesus som evangeliene opphøyet til Gud og muslimene til endetidens Messias?
• Hva er det i dag som gjør at en velger den ene fremfor den andre?
• Hva er deres sterke sider og hvilke verdier står den enkelte som forsvarer av?
• Var det budskap de frembar alt i utgangspunktet sterkt preget av det samfunn og den kultur de sprang ut fra?
• Hvem er skyldig – og hvem er den uskyldige?

Spørsmålene var relevante nok i Frankrike høsten 2005. Og de er ikke mindre relevante for dansker og nordmenn i dag etter karikaturfeiden i januar/februar 2006.
Det ambisiøse målet Le Point satte seg høsten 2005, nemlig å finne svaret på spørsmålene, ville selvsagt være umulig å nå i en kort artikkelserien i et tidsskrift. Spesielt siden svaret neppe kan finnes ad analytisk vei.
Men Le Point, ved Catherine Golliau, gjorde en utmerket undersøkelse og prøvde ut fra dagens kunnskapsbilde å sammenligne disse to skikkelsene som nær sagt ut fra folkedypet og som, og det i navnet av en samme Gud, grunnla to så ulike religioner.

Golliau kontaktet de beste historikere, antropologer og teologer – og ved hjelp av - Geza Vermes, Mahmoud Hussein, Malek Chebel… -, ble de to kandidatene undersøkt, liv og levnet ble saumfart, karakter ble analysert og deres budskap ble vektet. Alt dette for en bedre forståelse.

For meg er også saken viktig. Men jeg er også på leting etter en annen forståelse – forståelsen av det franske språk. Som en del av mitt franskkurs har jeg oversatt en del av dette materiellet til norsk og vil presentere det på bloggen. For den som vil foreta rettinger, anmerkninger eller kontroll henvises til Le Point 22/09/05 - N°1723.