Reidar Bringedal Weblog

”Herren er min hyrde, jeg mangler ingen ting. Han lar meg ligge i grønne enger; han fører meg til vann der jeg finner hvile, og gir meg ny kraft. Han leder meg på de rette stier for sitt navns skyld.”
Som vi vet er dette fra den 23. Davidssalmen, salmen om Guds nærvær under livets skiftende forhold. Ikke mange, om noen i det hele tatt, av Bibelens salmer, leses oftere enn denne.
I den engelske King James bibel står der “The LORD is my shepherd; I shall not want.
He maketh me to lie down in green pastures: he leadeth me beside the still waters.—-“

“Grønne enger”, “green pastures”, nær to tusen år gamle metaforer og symboler for det ultimate liv, uten mangler av noe slag, under trygghet, omsorg og ro.
Det er den slags assosiasjoner jeg får mandag formiddag den 12. desember når jeg kjører langs Hafrsfjord og plutselig på NRK, Alltid klassisk, hører musikk av Georg Friederich Händel. Det er arier fra Xerxes, Alcina og Julius Cæsar og det er spesielt kontratenoren Andreas Scholl som får meg til å stoppe opp. Han synger bl.a. ”Verdi prati” fra Alcina. Jeg tenker at dette må være den musikalske beskrivelsen av bibelens ”grønne enger”.

Det er nesten slik at en drukner i velklangen, musikken er vakker, men det skyldes først og fremst vår tids store heltesanger, nemlig den tyske kontratenoren Andreas Scholl. Han synger slik en ikke trodde var mulig for en mann. Ariene er hentet fra CD’en «Ombra mai fu» på Harmonia Mundi.
Scholls utrolige stemme, og koblingen mellom sangteknikk, innlevelsesevne og velklang får meg til å tenke at Händel kanskje har hatt Bibelens ”grønne enger” i tankene med denne arien. Og det som forundrer meg spesielt er at denne operahelten synger med en damestemme (litt dyp alt) som det mest naturlige i verden. Men - så skrev vel Händel mange av disse ariene for kastratsangere med disse lyse førpubertetske guttestemmene.
Det blir nesten magisk og det synes å være noe mer enn bare vakker musikk og nydelig sang.
Operaen Alcina som arien “Verdi prati” er hentet fra ble oppført første gang i London i April 1735. Og - den ble faktisk oppført ved Festspillene i Bergen i mai 2005.
Trollkvinnen Alcina holder helten Ruggerio fanget på en øy. Han har glemt verden utenfor og er lykkelig i sitt fangenskap. Hans kjæreste, Bradamante, dukker opp for å befri ham og det oppstår et følelsesmessig kaos.
Opera, ja vel. Banal historie tenker vi nok. Men kanskje ikke bare det. Kanskje sier historien om trollvinnen Alcina noe om tvilen hos menneskene i dagens postmoderne samfunn. Noe om hva tilværelsen var ment å være.
Ruggerios arie “Verdi prati”, er den mest fredfylte av ariene i operaen. Her blir publikum hensatt i komfortable og behagelige tanker i en strålende, kjærlig atmosfære - før forsamlingen kastes hudestups ut i desperasjon, smerte og sinne i Ruggerios opprør.
Jeg anbefaler så varmt jeg kan Andreas Scholl på CD’en «Ombra mai fu» fra Harmonia Mundi.

Et lite tips til den som nett har staket ut kursen for sin litterære løpebane og skal legge ut på denne tornefulle vei. Den håpefulle som planglegger å åpne med en debut-roman med smell i. Legg inn ordet ”snø” i tittelen. Dermed er du sikret plass på bestsellerlistene fra første øyeblikk. Se bare på New York Times bestsellerliste for noen uker siden. Nummer 1 var A Breath of Snow and Ashes av Diana Gabaldon. Se bort fra semantikken, vær bare oppmerksom på værlaget. En annen roman som ligger godt an på listen er den nye boken til Anita Shreve, Light on Snow, som er nr. 10 på listen. Vi nordboer husker selvsagt den formidable suksessen til Peter Høeg fra 1990-årene Frøken Smillas følelser for snø. Du kan selvsagt tukle litt med enkelte ord men hold for alt i verden fast ved ”snø”. Nett nå ligger den nye boken til Orhan Parmuk forran meg på pulten. Den heter Snø. Han har fattet poenget og kuttet ut alt utenomsnakket. Han har misset på Nobel-prisen tidligere – men nå må han ha skutt gullfuglen. En som føler at han må si litt mer er David Guterson som beskriver Snow Falling on Cedars. Men vi får være klar over at franske Maxence Fermine alt i 1999 var først ute med tittelen Snø.

Skribenter av alle slags kategorier har skjønt sammenhengen og håper å lykkes med trikset. Det gjelder forskrudde romantikere som Neal Stephenson (Snow Crash) og krimforfattere som Ed McBain (Snow White and Rose Red), og vi har oppdagelsesreisende Peter Matthiessen (The Snow Leopard). Du kan være en Snow Bride (Margery Hilton), en Snow Spirit (Angel Milan) eller en Snow Angel (her er et helt arsenal å velge blant). Der er Summer Snow og Snow in August, Snow Joe og Molly Snow. Der er til og med Snow Sounds, The Sound of Snow og ganske mange Silent Snow. Dersom du søker på min utmerkede bokleverandør over nettet, Amazon vil du finne at kunder som kjøpte Snow God, Snow Demon og Our Lady of the Snows også kjøpte Pissing in the Snow av Vance Randolph. Jeg blir litt spørrende til hvilke tanker Jon Ewo har i hodet når han skriver Om det bare ville snø i helvete? Erik Ingebrigtsen tar det litt mer finslig med Snø demper, tre lukker inne.

George P. Pelecanos har vel ikke så mye valg med det navnet, han må bare skrive Ren som snø, og så Tor Fretheim da som beretter om Kysset som fikk snøen til å smelte.

Og det måtte jo komme; etter at aske- og støvregnet hadde lagt seg i New York var det det norske arkitektkontoret Snøhetta som fikk oppdraget med å tegne de nye bygningene på “Ground Zero”. Boken til Kjartan Fløgstad om arkitektkontoret Snøhetta heter selvfølgelig Snøhetta.

Morten A. Størksnes har forlatt Morgenbladet og naturlig nok blir hans bok hetende Snøen som falt i fjor.

Dette er en epidemi som synes å ha brutt ut parallelt med fugleinfluensaen, ikke det at vi direkte ser en sammenheng men det fikk oss til å undres på om Peter Høeg var den første her i Skandinavia som hadde suksess med dette opplegget og hva som var den første roman på skandinavisk språk som benyttet ”snø” i tittelen?

PS!! Jeg må selvfølgelig nevne det men jeg syns faktisk det blir vel mye av det gode, smør på flesk, eller snø på snø, når Levi Henriksen, litt pinlig det hele, kaller sin bok for Snø vil falle over snø som har falt!!

PS 2!! Hva i all verden er det med forfattere og snø???

Kjære ven og kollega - gode 60-åring!

Eg skal få lov å nemna nokre ord om denne verksemda du leier, Epcon, skipinga av den, litt om folket der og kva verksemda driv med. Eg reknar med at andre vil syte for omtale av andre sider ved livet ditt. Men nett dette du driv med i arbeidsdagen – det er ikkje sikkert at alle kjenner mykje til det. Titt seier eg: Epcon driv med byggjing! Ja, teiknar de hus?? Nei, seier eg. Ja, set de opp hus då?? Nei, seier eg. Me styrer byggjeprosess! – ja, so er me nett like langt då - med det!!

Men fyrst – og sidan me er nett her – på Jæren – ei bøn frå meg til han Ådne!!

Høyr meg, når hugen dovnar,
og versi flyt seigt som lim!
Send ord meg som sprett og dansar,
og send meg gode rim!

Tidt ordi tek seg ut som
ein borgar-eksersis;
dei kan ikkje halde lina,
men vinglar på alle vis.

Epcon, eit firma som styrer byggjeprosessar, skipa for på lag 15 år sidan, og eigd av oss 3, Jon – Mikal – Reidar (i rett aldersfylgje). Alle 3 i tidlegare tider tilsette hjå Arne Rettedal i Stavanger (titt nemnd “han far”) som også styrde byggjeprosessar – og vel så det.
Og no – litt soge på vers – einast om Epcon, folket og livet der: Likskap med noko som helst anna trengst ikkje leitast etter. Det finst ikkje!

Men- skiping av ny byggjeverksemd er vågeleg spel – på fleire vis, kamerat!

Hit kom du ein gong som skræmde hind
med augo rædde og stille
og trøytt deg stødde til armen min
og sukka: oss gjeng det ille.
Og tåra rann på ditt bleike kinn,
av di han far ikkje vilde.

Men me våga. Og me hadde eit slags mål for korleis me ville driva denne verksemda. Skulle ikkje plent verta rike – men me ville vera rettvise i det me gjorde, i ein marknad som ikke nett var kjend for det!! So me sa til oss sjølve at —

Den ut er dømd or himmerik´
som her i verdi gjorde svik;
han miste ord, han miste tru
og kan kje millom vénir bu.
No venlaus driv hans brotne stamn,
Gud hjelpe han , i Jesu namn!

Me fekk det rimeleg til med denne verksemda. Hus og anlegg me hadde styringi med fekk oftast fagnad. Men det hende vel at ein huseigar storma fram med høge rop:

D’er skakt og skeivt,
d’er vrangt og vindt,
d’er sleipt og kaldt.
d’er skrukkut og skrint,
d’er kryp som krabbar,
og byksande dyr
og trollskap frå fælslege
eventyr.

Ja, ja, om ikkje me har sete i kasjotten som har me sett dei som rettsapparatet fata tak i og møtt …..

d’er trollstore gløsande
augo ille,
eld-augo grøne,
blod-augo ville,
rivtennar, kløar,
rovur i ring,
skinnvengir, alle
skræmslege ting;
det dansar, med uling
som øyro villar
av gap som på løvur
og krokodillar

Då kunne det henda at me lengta ut – og ut ville du – til Kualalumpur - ….Du hendesløyse!!
Men du fata deg sjølv i nakken – eller kanskje andre gjorde, og mogeleg såg du at

Det stig av hav eit alveland
med tind og mo;
det kviler klårt mot himilrand
i kveldblå ro.

Eg lengta tidt på trøytte veg
der ut til fred;
men landet fyrst kann syne seg,
når sol gjeng ned.

Eg var sjølv dagleg leiar i Epcon i 10 år, og då du tok over for rundt 5 år sidan, så nemnde eg for deg at ..

Eg kjenner striden tung og sein
mot trolldoms vald.
Gud hjelpe oss for brotne bein
og mannefall!

Men um me kjenner gråt og gru
og saknad sår,
so må me lerkesongen tru,
som lovar vår.

Det er mange menn i Epcon. Men ikkje einaste det. Me har vår – Hilde, og …..

Ho er mager og myrk og mjå
med brune og reine drag
og augo djupe og grå´
og stilslegt, drøymande lag.
det er som det halvt um halvt
låg ein svevn yvi heile ho;
i rørsle, tale og alt
ho hev denne døyvde ro.

So har du denne gode skipnaden at – Hilde steller til mat åt deg – når det lid mot matbél – men og …

So tidt han tyrster so kjem med krusi
den vene ungjenta der i huset.
Slik dros i verdi han aldri såg:
reint som ei hildring det um ho låg.

Han ser på jenta som vil han dåne;
ho smiler til han, so han kan bråne;
dei hine nikkar og segjer då:
”du kan kje´røre – men berre sjå”

No du er vaksen, har du gjort deg tankar om å seia frå deg leiinga av verksemda. Det kan verta tyngre for deg enn du trur. Epcon er ditt hjartebarn - tenk om

Frå ljost til leidt det snart seg snur.
Du lyt på videvanke;
og sidan gjeng du tyngd og stur
fram gjenom tidine kranke.
Men all tid er det di hjartans brur
og vert din siste tanke.

Me vil så lang frå setja nokon sluttstrek for arbeidsdagen din. Me ynskjer deg mange gode år –med det du likar og trivst med å gjera. Men ved denne merkesteinen på vegen kan me vel snu oss og sjå den du alt har gått so langt:

For deg og dine
du sleit som ein mann
og skifte med deim
som mindre vann.
Det grautfat du godsleg
med stakkaren skifte,
er betre enn både
bøn og skrifte.

Herren kulsa
i vinter-sut;
du gav han din siste
arme klut.

Til lukke med dagen – og 60-åra.

Denne lille frankerbyen ligger som nevnt på 511 m høyde. Vår reisegruppe skal overnatte på Hotel San Francisco - men vi har likevel til hensikt å besøke en av de mer berømte refugioene langs hele pilegrimsveien (caminoen).

Mange har hørt om dette private overnattingsstedet til Don Jesús Arias (Jato?) og hans familie. Den skal være ganske spesiell. Her skal være en egen stemning, et spesielt samhold og vennskap som etableres nett på dette stedet. Det kan selvsagt komme av at de som har gått den lange ruten fra Frankrike nå nærmer seg Santiago, eller det kan være spenningen i forhold til den harde marsjen som ligger forran; opp til O’Cebreiro på ca 1300 m. Men det kan også være at det er selve byggverket, mangelen på bekvemmeligheter eller familien Arias selv som er grunn til fellesskapsfølelsen.

Refugioen er nærmeste nabo til kirken av Santiago. Byggverket er stort sett et skur sammensatt av blikkplater, presenninger, rammeverk av diverse materialer med det hele støttet opp av barduner og tauverk. Det er blitt beskrevet som en kombinasjon mellom et beduintelt og en hippi-camp. Utenfra sett er det vel slik at det norske Arbeidstilsynet hadde nektet arbeid på bygningen og stengt for alt opphold i den. Det skal vistnok være installert et primitivt overrislingssystem for å hindre at det blir for varmt under canvasen. Noen har fortalt at når en kommer inn så ser det ved første øyekast like ille ut, men etter en stund skal man være i stand til å sanse den spesielle atmosfæren her. Vennlighet, varme, summing av stemmer på alle slags språk, latter, lukter og klirring - halvnakne kropper i kø foran de to dusjene, klær til tørk oppunder taket - ryggsekker, innhold og soveposer i et eneste kaos. Her er jordgolv og det kan se ut som hele refugioen er bygget omkring en diger bardisk. Her er fem- seks langbord av grove trematerialer og ditto benker. Her serveres middag til alle. Her er salgsboder med grønnsaker, frukt og suvenirer.

Skuret til Don Jesús har vistnok vært midlertidig i mange år, men den tidsmessige bygningen han har hatt i tankene i mange år, den forblir vistnok et tankeprosjekt. Skuret er dermed blitt en av vandringens store “happenings”. I det store og hele et perfekt sted - med rikelig rom for alle! Don Jesús har et renomé som healer. Mange pilegrimer har gått til ham med sine større og mindre fysiske plager

Den franske lyrikeren Stéphane Mallarmé (1842-1898) ble spurt om han kunne skape et portrett av ei ung dame, det skulle være en gave og på en måte minne om Mallarmé’s “mystical union”. Mallarmé hadde nemlig i et brev refereret til denne unge damen som sitt “chaste apparition” (ærbare eller kyske gjenferd).
Han påpekte at et portrett av henne ville kreve lang meditasjon, for å skape noe som var ærbart nok for denne guddommeligheten var en krevende kunstneroppgave.

Diktet fikk tittelen Apparition og ble skrevet i London i 1863. Diktet ble muligens til under påvirkning av de PreRafaelitiske malerne. Det er en atmosfære som fra deres malerier i diktets åpningsstrofe: En sorgfull måne, gråtende serafer med dragne buer, etc. Det er en vag nostalgisk stemning i minnet om en ungdommelig romanse, og han smiler litt når han tenker på det første kyss han fikk av dette overjordiske vesen. Som han sitter og drømmer med øynene “klistret til det slitte fortauet”, ser han plutselig opp og ser henne foran seg i det gyldne lyset som omkranser hodet hennes, og hun ler. Det minner ham om barndommen da han hadde et syn av sin “guardian angel”.

Apparition
La lune s’attristait. Des séraphins en pleurs
Rêvant, l’archet aux doigts, dans le calme des fleurs
Vaporeuses, tiraient de mourantes violes
De blancs sanglots glissant sur l’azur des corolles.
- C’était le jour béni de ton premier baiser.
Ma songerie aimant à me martyriser
S’enivrait savamment du parfum de tristesse
Que même sans regret et sans déboire laisse
La cueillaison d’un Réve au coeur qui l’a cueilli.
J’errais donc, l’oeil rivé sur la pavé vieilli
Quand avec du soleil aux cheveux, dans la rue
Et dans le soir, tu m’es en riant apparue
Et j’ai cru voir la fée au chapeau de clarté
Qui jadis sur mes beaux sommeils d’enfant gâté
Passait, laissantg toujours de ses mains mal fermées
Neiger de blancs bouquets d’étoiles parfumées.

Så blir det en vår i vandrerens tegn - Jakobs-skjellets. Vi starter i en liten fjellandsby kalt Villafranca som ligger på ca 500 m høyde. Byen er liten, den har bare 4.000 innbyggere. Herfra skal vi vandre vestover, inn i det trolske Gallicia, og videre vestover mot Dødens kyster. Rundt 120 km blir marsjen fram til stedet hvor den døde apostelen drev i land i sin steinbåt. Og her på Stjernemarken ligger han begravet - St. Jakob.

Så kan vi vel være nøkterne og erkjenne at det hele var et politisk spill. Iscenesatt for å samle spredte og innbyrdes kjempende folkegrupper til ett felles hovedmål: Slå ned og drive de forhatte mauriske okkupantene ut av landet.
Slik var det nok - og slik gikk det da også.

Men, det var ikke og ble ikke bare slik. Han ble også en helgen som utløste den største pilegrimsvandringen i kristenhetens historie.

Gjennom hans navn og via legendene om ham har tusener på tusener gått veien til Compostela, til omvendelse og helbredelse.
De gikk veien - også veien mot fornyet trosliv og mot fordypning i livets viktigste verdier.
For mange ble vandringen det kristne liv i miniatyr.

Nordboene vandret også. Men de for ofte med skip inn Biscaia-bukta og så til fjells. Så mange var de at de ga navn til sin egen del av pilegrimsruten: Camino del Northe.

Vi vil også gå litt av denne pilegrimsveien, ca 120 km i 9 dager, fra Villafranca til Santiago de Compostela.
Pilegrimsveien er en bønnens vei og da spiller det vel egentlig ikke så stor rolle om det er St. Jakob som ligger begravet i Santiago eller om det nå skulle være en helt annen. Vi kan mens vi vandrer tenke over alle de bønner, uttalte og uuttale, som har steget opp fra denne veien. Noen kom aldri fram til Santiago. For dem som måtte oppgi både pilegrims- og livsveien ble det anlagt en egen gravplass ved St Nicolas-kirken nett i Villafranca der vi skal starte.

Jeg har tidligere nevnt litt om den franske forfatteren Charles Peguy. Han har i boken “De uskyldige barns mysterien” fabulert litt om alle bønner som stiger opp fra menneskehavet. Han ser dem som hele flåter av skip som driver mot Herren. Og Han regner tre flåter på vei. Det er Fader vår, som er den første flåte. Deretter kommer alle Ave Maria-bønnene som er den annen flåte. Til sist kommer den store flåten av mylderet av alle små og store bønner som rettes mot Ham. Og Herren må oppsummere og regne sammen alt dette:

Alle, ja alle. Og dermed er det ikke
flere.
Men jeg ser en fjerde flåte. Jeg ser den
usynlige flåte,
alle de bønner som ikke er uttalt.
Men jeg, jeg hører dem. De dunkle
bevegelser i hjertet. De hemmelige
bevegelser mot det gode,
som bryter frem uten at de vet det, som
fødes og som ubevisst stiger mot meg.
Den de kommer fra, blir ikke engang
var dem. Han vet intet og er da heller
ikke annet enn sete for dem.
Men jeg, jeg tar imot dem, sier Gud, og
jeg teller og veier dem.
For jeg er den skjulte dommer.

Dermed er beslutningen tatt. I flere år har vi vært inne på tanken - å gå noen etapper av pilegrimsvandringen til Santiago de Compostela i Nord-Vest Spania. Ramme for opplegget blir som følger:

1. dag: søndag 21/5

Samling på Gardermoen kl 05.00.
Flyavgang med SAS kl 06.20.
Via Kastrup til Madrid.
Her venter følgebuss, og vi kjører
til Villafranca hvor vi sjekker inn på hotel San Francisco.

2. dag mandag 22/5. Dagsmarsj:15 km
Vi starter med en kort etappe. De første 4 km er bratte. Vi skal opp i
høyden der det er flott utsikt mot dalen under oss. Vi venter å finne et
landskap og et miljø her oppe i fjellene der tiden synes å ha stått stille.
Overnatting på hotell Valcarce i Portela.

3. dag tirsdag 23/5 Dagsmarsj: 16 km
Vi skal følge den vakre dalen opp til 1300 m.o.h. Utsikten regner
vi med vil være praktfull. Vi avslutter i fjellandsbyen O´Cebreiro.
Buss vil ta oss de siste kilometrene til Polo Hotell.

4. dag onsdag 24/5 Dagsmarsj: 21 km
Dette blir en dag med unnabakke. Vi er på vei til Galicia, -musenes
mystiske land, -landet for svermere, diktere, musikere og pilegrimer.
Vi skal vandre gjennom små, rolige, magiske landsbyer som
Tricastela. Vi skal besøke den vesle bortgjemte St. Martin-kirken. I
Samos skal vi bo på hotell La Veiga i to netter.

5. dag torsdag 25/5 Dagsmarsj: 18 km
Litt av grunnen til avstikkeren til Samos, er det vakre
Benediktinerkloster fra det 6. århundre. Vandringen går
forbi Sarria til Mouzoz. Derfra tar vi buss tilbake til Samos.

6. dag fredag 26/5 Dagsmarsj: 23 km
Etter en kort busstur tilbake til Mouzoz, fortsetter vi vandringen
gjennom vakre, små landsbyer til Portomarin og Gonzar.
Overnatting på hotell Villajardin i Portemarin.

7. dag lørdag 27/5 Dagsmarsj: 24 km
Vi starter med en kort busstur til Arzua. Ved kirken her står to statuer
av St. Jakob. På den ene er han pilegrim, på den andre er han maurerdreperen.
Vi vandrer til landsbyen Arca. Herfra tar vi buss fram til Monte del Gozo.
Det skal herfra være mulig å se Santiago de Compostela.
Fra Feginsbrekka (gledesbakken) – er det 4 km til sentrum.
Vi går gjennom de smale gatene fram til katedralen og Plaza del Obriro.
Vi antar at vi har gått såpass langt at det er mulighet for diplom!
Middag og overnatting på hotell bli på Monte de Gozo.

8. dag søndag 28/5
Vi er ved målet. Ved messen kl. 12 skal våre navn teoretisk sett bli opplest.
Vi vil slappe av litt i byen, og rusle rundt og ser på katedralen, krypten
med sølvskrinet som oppbevarer apostelens levninger, osv.
Utpå ettermiddagen kjører vi tilbake til Madrid.
Sen ankomst. Overnatting på hotell Claridge.

9. dag mandag 29/5
Bysightseeing med lokal guide på formiddagen. Flyavgang tilbake til
Norge kl. 13.30. Ankomst Oslo 19.45.

Få andre vandringsveier er omspunnet med så mange myter og er så
fulle av historie.
Turen starter som en ser i Villafrance (Franker-byen), og vi vandrer ca 117
kilometer fordelt på seks dager. (Vi må gå minst 100 km for å få diplom!!)
Tradisjonen sier at apostelen Jakobs grav ligger her. Han
var den første av apostlene som led martyrdøden i år 44.
Hundretusener av pilegrimer har i årenes løp vandret denne
caminoen (stien) fra Le Puy i Sør-Frankrike. Jakobs grav er faktisk det
tredje største pilegrimsmålet i den kristne verden, etter
Jerusalem og Roma.
En pilegrimsvandring er en oppdagelsesferd gjennom tid
og rom, både i det indre og ytre landskap.
Veien er målet, men bare dersom veien har et mål!

Hver uke forsyner The Times Literary Supplement (TLS) oss med informasjon om nye bøker på markedet. Og på siste side har magasinet sin lille spørsmålsspalte der det gjelder å identifisere forfatterne til en del tekstutdrag. Selv om det oftest dreier seg om klassisk litteratur så er det ikke lett å finne fram til rett forfatter.

I et av de siste nr. lød spørsmål 3. Hvem er forfatteren?:
Stars and sun, a few bright grains, went spinning round for terror, and holding each other in embrace, there in a darkness that outpassed them all, and left them tiny and daunted. So much, and himself, infinitesimal, at the core a nothingness, and yet not nothing.

She was the only thing that held him up, himself, amid all this. And she was gone, intermingled herself. He wanted her to touch him, have him alongside with her.

Denne klarte jeg da ikke. Og litt ille til mote setter jeg meg ved datamaskinen og taster inn: “Mother!” he whispered—”mother!”
Svar-alternativene fyller raskt hele skjermbildet, og hele serier med skjermbilder. Og, det sier seg selv at en del av disse anslagene anviser sider som en helst ikke skal nevne for mye om. Men Elektra-komplekset lever er blomstrende liv på Internet.
Men ganske snart får jeg rett svar. Sitatet er fra romanen “Sønner og elskere” av D.H. lawrence. Det er helt i slutten av boken, det er bare selve sluttsatsen som mangler. Jeg tar med hele slutten nedenfor:

Who could say his mother had lived and did not live? She had been in one place, and was in another; that was all. And his soul could not leave her, wherever she was. Now she was gone abroad into the night, and he was with her still. They were together. But yet there was his body, his chest, that leaned against the stile, his hands on the wooden bar. They seemed something. Where was he?—one tiny upright speck of flesh, less than an ear of wheat lost in the field. He could not bear it. On every side the immense dark silence seemed pressing him, so tiny a spark, into extinction, and yet, almost nothing, he could not be extinct. Night, in which everything was lost, went reaching out, beyond stars and sun. Stars and sun, a few bright grains, went spinning round for terror, and holding each other in embrace, there in a darkness that outpassed them all, and left them tiny and daunted. So much, and himself, infinitesimal, at the core a nothingness, and yet not nothing.

She was the only thing that held him up, himself, amid all this. And she was gone, intermingled herself. He wanted her to touch him, have him alongside with her.

But no, he would not give in. Turning sharply, he walked towards the city’s gold phosphorescence. His fists were shut, his mouth set fast. He would not take that direction, to the darkness, to follow her. He walked towards the faintly humming, glowing town, quickly.

—– THE END —–

Og så viser det seg at via Internet kan en lett finne svar på alle disse oppgavene. Kanskje er det en feig måte å gjøre det på? Eller kanskje ikke. Det får deg i hvertfall til å jobbe litt med litteratur og kanskje blir du inspirert til å ta frem boken “Sønner og elskere” og lese den på nytt. Og da er vel hensikten oppnådd med den lille spørrespalten til TLS?.

Vi uten nyttårsforsetter kan jo av og til bli fristet. Slik fristelse kan for eksempel komme over oss når vi den 30. desember 2005 i Aftenbladets PLUSS leser at Anette Ronæss Hansen forbereder korstog mot de “jålete ord”. Kanskje skulle vi ikle oss rustning, ta sverd i hand og delta i dette korstoget. Men som til alle andre store korstog må man stille med en grunnleggende filosofi som basis. Kanskje Schopenhauer kan bidra litt. Han skriver blant annet om språk og han skriver langt mindre knudret enn mange andre filosofer. For en enkel korsfarersjel skulle dermed hans klarleggende tekster være verdt å lese. Dessuten er han jo morsom, skulle en bli lei det seriøse om språket kan en jo fnise litt over hans arroganse overfor andre filosofer («Hegel er en plump sjarlatan») eller religioner («Jeg har ikke funnet én idé av verdi i Koranen»). Men altså - språket. Og her får jeg jo en midt i solar plexus med en gang. Schopenhauer slår til med “Jo flere tankestrek det finns i en bok, dess færre tanker”.

Vi får skynde oss videre til hans mange krasse, men ofte treffende utfall mot dårlig og uklar stil. For Schopenhauers blikk nytter det ikke å innhylle det uklart tenkte i vage formuleringer. Han kritiserer - noe vi alt har sett, og altså en uvane jeg herved eksemplifiserer - skikken med å bryte opp tankerekker med innskutte bisetninger. Dessuten klager han over det tyske skriftspråkets hang til lange setninger hvor en ikke får begrep om hva det dreier seg om før i siste del. En må bruke hukommelsen før en kan anvende forstanden.
Det er mye vanskeligere å formulere seg knapt og klart enn innviklet og langdrygt. Det burde under ingen omstendigheter gi noen slags prestisje å formulere seg kronglete. Schopenhauers stilistiske idealer skulle dermed kunne danne den filosofiske basis for vårt korstog. Hans hudfletting av språklig slurv er vårt krigsrop, og alt er i omsorg for det presise, klare språk.

Anette og jeg skal dermed gjennom kortoget av 2006 hugge ned for fote ogt tilintetgjøre følgende jåleord:

Fokus (For dem som ikke vet det betyr det brennpunkt). Måtte det bli leggende lemlestet.
Proaktiv (Vi får frysninger bare vi hører det)
Konvergens (Der er han, styggen! Slå han ned!)
Nettverksbygging (Å huffda! Det høres ut som 5. kolonne. Utslett, utslett.)
Synergieffekt (Maktesløst skal det ligge igjen på slagmarken)
Totalvurdering (Saksbehandlernes fyndord, når de har sluppet opp for vektige argumenter. Drep.)
Drifte (Sludder og visvas i økonomisammenheng)
Innovativ (La det falle dødt til jorden!)
Worst case scenario(Nok et begrep fra blårussens rekker. Vær nådeløs.
Implementere (Jeg føler meg skyldig, men skal ta en grusom hevn)
Agenda (Skyldig nok en gang, død over alt misbruk. Tror noen det betyr “baktanke”?)
Barnefødt (Ja, kan det være snakk om voksenfødt?)
Barnefødsel (Hva i himmelens navn skulle en føde, annet enn barn?)
I forhold til (Tåkeprat. La det aldri mer se solen stige.)
På en måte (Fyllkalk.
Grævlig (Det er jo rent lydmessig et ubegripelig stygt ord, så bare derfor må det hugges ned)

Har du hørt om den danske “tåkegeneratoren” som ligger her?

Året 2005 er slutt. Nok et år kan få betegnelsen “the worst ever” når det gjelder katastrofer. Som aldri før er vår medmenneskelighet og mot til å hjelpe satt på prøve. Men kanskje er det da jeg kryper i skjul og lar stua varme meg og mine, og kanskje er det da den slokner den ilden som brenner for andre mennesker?
Jeg håper ikke det er slik - og viser til en gave som ble gitt meg en gang, av Tor Jonsson og Grågrenda:

Ei gåve gav du meg, grend av det gråe:
Viljen til strid
striden for meg
og for dei andre småe,
- for alt det som lid.

Men på tross av all elendighet, katastrofer, terrorisme, og jeg vet ikke hva av dystre utsikter for året som ligger foran oss - så må vi hevde med en slags trassig optimisme at verden vil bestå:

Søk ingen svar ved havet
avstå fra håp i din visshet
at her er vi ennu til
med øret mot tidens hjerte.
Verden består. Vi er -
vi er barn av de sene dager
vi strendenes barn
ennu med livets salt
på våre lepper
Vi er - vi er jordens barn
vi flyktninger, tvilere
under sensommerlys
Verden består
og undring rører vår uro