De sønderjydske piker
Holger Drachmann og De sønderjydske piker.
I april 1877 skriver HD en liten reisebeskrivelse som han kaller Derovre fra Grænsen. Det er streiftog over det danske Termopyle (Als og Dybbøl-området).
Ved avslutningen av denne turen får han en lokal vertshusholder til å kjøre seg med hest og vogn opp mot Dybbølberget. De kjører forbi møllen og ned langs den lange, jevne skråningen, forbi skanser og graver, ned til Dybbøl by som ligger i lavlandet.
Hans ledsager begynner på en rolig og tilsynelatende lidenskapsløs måte å fortelle om krigen i disse traktene, om kampscenene. Han kan det åpenbart til punkt og prikke.
Nett her, ved angrepet, eller under rekognoseringen på den eller den dagen lå nett dette kompaniet bak denne hekken.
Så stormet vi frem, inntil vi ble kastet tilbake av fienden. Så rykket fienden fram med sterke kolonner, inntil vi klarte å stanse dem. Så brente det i Dybbøl by. Og nett her falt den offiseren, dansk eller prøysisk, her ble alle disse soldatene skutt, såret eller tatt til fange!
“Der er høye frodige hekker langs alle biveiene. Cci har tatt av fra hovedveien og kjører gjennom Dybbøl. midt i byen, like ved siden av Veien er der et monument med stentavle og mang navn, Monumentet er tett behengt med små danebrogflagg. “Det har vi da fått lov til av myndighetene!” Min følgesvenn bruker helst slike ord. Han nevner helst ikke “prøyser”.
Vi svinger atter inn på hovedveien. Jeg spør hvor vi skal hen? “En halv mils vei lenger bort, til folkene i Bøffelkobbel med den vakre graven!!”
Den bladløse skogen i Bøffelkobbel viser seg for oss i en blålig tone. Vi kommer til utkangten av stedet og går ut av vognen. Til høyre, ved siden av hovedveien, ligger et lavt hus. Her er graven. Alle gravene på Als og i Sundeved ligger så nær hovedveien som mulig. Så kan de veifarende ikke unngår og se dem, og tenke over saken!
Jeg tar et foreløpig overblikk over graven. En innhengning med hekk, en Laage med en bombe og en kanonkule på stolpene. Der inne ligger en dansk dragon og en infanterist.
Men vi skal først snakke med den gamle konen, som har latt denne graven oppføre, og som har passet den helt til denne dag.
Hun kommer ut til oss med hånden skyggende over øynenne. Hun har dårlige øyne, men er i hele sin opptreden som sønderjyder flest: ingen forlegenhet, men et mildt, rolig alvor, og en likefremhet i svar og spørsmål. Og så gammel er hun da heller ikke.
Vi går med henne inn i huset. Alt er rent og velstelt. I den fremste stuen står et bord borte ved veggen. Bordet er dekket av gamle kranser, falmede bånd, og små dannebrogsflagg, og fletninger av evighetsblomster. Hun taler om disse arbeidene sine og om graven der ute som om det er det eneste hun hun vet og også det eneste hun vil ofte noe på - på tross av at familien øyensynlig lever i trange kår.
Hun er ikke beskjeden verken av høflighet eller generthet, hun forteller, hvor meget det har kostet og fortsatt vil koste; men hun får av og til penger, kranser etc. tilsendt
Så går vi inn i den neste stuen. Der treffer vi hennes datter, en ung pike, høy, litt knoklete, med en bred panne, mørke, klare, alvorlige øyne, en rolig verdighet i alle bevegelser. Hun viser meg et album med alle de personer, som har vært her og besøkt graven. På kommoden står en liten liten gjenstand i form av et skrivebord med spisskuler, runde kuler, granatstumper, alt ting som er funnet ute omkring huset. På veggen henger bl.a. et sertifikat som er tilsendt familien fra en våpenbroderforening i Sorø eller Slagelse, jeg husker ikke helt hvilket sted.
Så begynner vi å snakke sammen om krigen, om minnene, om forholdene, som de er nu og som de kan utvikle seg til å bli. Karateristisk nok: de rent faktiske begivenhetene som var bakgrunnen for reising av dette gravminnet, spiller ikke så stor en rolle, som man skulle anta, i dissefortreffelige folkes erindring; og slik har jeg i grunne opplevet det over alt her ved grensen. Jeg spør meget, og detaljert; jen tør kanskje bbruke ordet “moderne” her - uten å bli misforstått. Folkene svarer meg ve å fortelle, som Homer ville fortelle, eller som kjempevisene.
“Han kom sprængende her forbi - med Karabin i Haanden. Vi havde lukket os inde - vi frygtede - thi der var mange Krigsfolk i Skoven. _ Han saa´Geværpiber mellem Stammerne - og kastede Hesten om. - Han jog denne Vej - til venstre forbi Gavlen. - Der faldt Skud - og Hesten styrtede. - Vi ventede en Stund - da gik vi ud, og Fjenden var borte - Vi løftede ham op - og bar ham ind i Sengen. - Han døde herinde. - Lidt efter fandt vi en Infanterist. - Han var død. - Vi gemte Dragonens Sabel en Tid - men den ble taget fra os. - Nu ligger de begge derude!” —
DE SØNDERJYDSKE PIGER
De vog dem, vi grov dem
En Grav i vor Have,
Lagde dem ved Siden av den alfar Vej;
Alle vore Blomster skal smykke deres Grave;
Sønderjydske Piger, I forglemme det ej!
Hvem gemmer vi vel ellers vore Kranse til!
Søster, hvad er det Du siger?
Lad Fjenden plukke Blomster derude, hvor han vil:
Nælder hos de sønderjydske Piger.
De ligger og lytter
I Jorden dernede,
Lytter til hvert Fodtrin paa den alfar Vej,
Lytter, om paa Landsmaal en Læbe vil bede:
Sønderjydske Piger, I forglemme dem ej!
Og skulde vi vel have saa glemsomt et Sind;
Søster, hvad er det Du siger?
De Døde har vi tegnet os i Hjerterne ind;
De bo´r hos de sønnderjydske Piger.
Men ak, de kan ængstes,
Thi Tiden den rinder,
Jævnende, som Støvet langs den alfar Vej,
Fjenden vil seg fæste de blegnende Kvinder:
Sønderjydske Piger, I forglemme Jer ej!
Nei heller´vi os vier til den døde Soldat;
Søster, hør efter, hvad vi siger!
Lad Tøjterne ved Elben være Tysken parat:
Enker er de sønderjydske Piger!”
