Reidar Bringedal Weblog

På Registan.net var det fredag 27. et intervju fra MosNews med Andrei Grozin, en ekspert på Sentral-Asia fra CIS-instituttet.
Hovedbudskapet er at det er lite sannsynlig at Karimovs regjering vil gå av. Grozin har forøvrig følgende synspunkter: Reform er tvingende nødvendig. Den usbekiske regjeringens forsøk på reformer er utilstrekkelig. Protestaksjoner vil fortsette og de vil dukke opp andre steder. Hjelp utenfra er nødvendig. demonstrantene fra Andijan tilhører grupper med forskjellige agendaer.

Her er et utdrag fra intervjuet:

We can probably talk about a crisis that involves the so-called Uzbek development model. But it’s not a crisis that cannot be overcome. The government, in general, is trying to implement reforms: it has lifted price control on grain, energy tariffs are on the rise. A number of unpopular decisions have been made. But what is characteristic about these reforms is their inconsistency. The outcomes of economic decisions are weakly estimated. If the authorities see opposition from the population, they hurry to abandon the decision. There is a group of people that are considered reformers, but their influence is pretty small. We can say that Rustam Azimov is a favorite of Islam Karimov. In different times and to various extents, he was considered a possible successor. But we can just as accurately say that the successor will be the [security official] Rustam Anayatov.

PRAVDA meldte i går at Hviterussland antagelig er det neste landet som vil oppleve et internt opprør. De forteller ellers at Karimov er på vei til Kina:

China to help Uzbekistan struggle against revolutions

The international community is calling for an independent inquiry into the Andijan drama, accusing the Uzbek authorities of numerous human rights violations

The West still demands that the Uzbek authorities agree to an independent inquiry and release the human rights activists who tried to call into question the official version of “the Andijan riots.” Meanwhile, Russia and China are busy strengthening their friendship and “counterrevolutionary solidarity” with Uzbekistan.

Jeg har noe å bekjenne. Jeg har begått en feil! En av mine venner fortalte meg på overbevisende måte for en stund siden at muslimene betraktet kristne som vantro. Troende muslimer hadde dermed nærmest en plikt til å lyve for, stjele fra og bedra de kristne når de måtte komme til med det!

Etter å ha studert Koranen de siste dagene i forbindelse med Fallaci-saken har jeg desverre måttet revurdere min oppfatning. Jeg har i prinsippet tatt feil. I det etterfølgende kommer en redegjørelse:

I Koranens Sure 2, som er opptatt av grenseoppgangen mellom muslimer, jøder og kristne, finn vi disse vennlige og relativt inkluderende ordene:

Men de troende, og jøder, sabéere og kristne, de som tror på Gud og på Dommens dag og gjør det som er rett, de har lønn i vente hos sin Herre. Over dem skal ingen frykt hvile, ei heller sorg (Sure 2:62/59, jf. 5:79/73).

Sure 5 går enda lenger. Her finner vi en oppfordring til muslimer, jøder og kristne om hver på sitt grunnlag å konkurrere i gode gjerninger:

Måtte Evangeliets folk dømme ved det Gud deri har åpenbart … Hver og en har vi gitt en norm og praksis! Om Gud hadde villet, kunne han gjort dere til et samlet trossamfunn (umma wahida), men han ønsket å stille dere på prøve ved det Han har gitt dere. Så kappes i å gjøre det gode! Til Gud skal dere alle vende tilbake. Han vil redegjøre for det dere var uenige om (Sure 5: 47-49/51-53).

I disse ordene ligger det vel en grunnleggende aksept av at trosforskjeller faktisk er ønsket og villet av Gud, med det formål at Abrahams barn hver på sitt grunnlag skal konkurrere om å gjøre det gode. Så skal Gud til sist gjøre rede for det de var uenige om.
Likevel har jeg behov for å trekke klarere grenselinjer mellom de islamske tros-samfunnene, jødene og de kristne. Ser vi nøyere etter så finner vi bare tre vers etter den inkluderende oppfordringen ovenfor følgende advarsel:

Dere som tror, slutt dere ikke til jøder og kristne [egentlig: ta dem ikke som allierte, awliya]! De henger sammen. Den som slutter seg til dem, blir en av dem. Gud leder ikke urettferdige! … Venner dere kan satse på, er kun Gud og hans Sendebud, samt de troende som forretter bønnen og gir det rituelle bidrag, i det de bøyer seg for Gud (Sure 5:51,55/56, 60).

Men hva med Messias og den treenige Gud? I Sure 2 omtales Jesus to steder; i Sure 2:81 og 2:130 og så kommer det i 4 og 5:

Dere som har mottatt Skriften, overdriv ikke i deres religion. Si ikke om Gud annet enn det som er sant! Messias, Jesus, Marias sønn, var bare et Guds sendebud, og Hans Ord, som Han inngav Maria, – en Ånd fra Ham! Tro på Gud, og Hans sendebud, og si ikke, ‘(Gud er) tre’. La det være, til deres eget beste! Gud er én Gud!(Sure 4:169)

Vantro er de som sier, ‘Gud, det er Kristus, Marias sønn!’ Men Kristus sa, ‘Dere Israels barn, tilbe Gud, min Herre og deres Herre!’ Sandelig, for dem som gir noen plass ved Guds side, har Gud stengt paradiset, og deres herberge blir Ilden! For illgjerningsmenn er der ingen hjelpere. Vantro er de som sier, Gud er den tredje av tre’. Der er ingen Gud unntatt én Gud!(Sure 5:76–77)

Ut fra dette må vi konkludere med at der er store motsetninger i Koranens utsagn om forholdet til jøder og kristne. I det samme litterære tekstgrunnlaget oppfordres det til hjertelig konkuranse samtidig som det advares mot noe som helst åndelig fellesskap.
Så dermed blir summen av det hele at kristne og jøder kun kan aksepteres dersom de helt ut slutter seg til Muhammeds nytolking av Abrahams budskap. Dermed vil alle tre partene avvise hverandres tolkning av den grunnleggende religiøse teksten.
Dersom vi ser litt på Koranens begrep ”vantro”, så finnes det for eksempel i følgende vers:

Sure 9:5: «Men, når de fredlyste fire hellige måneder er til ende, så drep avgudsdyrkerne hvor dere finner dem - pågrip dem, beleir dem, legg bakhold for dem overalt! Men hvis de omvender seg, forretter bønnen og betaler det rituelle bidrag, så la dem dra sin vei. Allah er tilgivende, nåderik. … En avtale med avgudsdyrkerne er umulig, i Allahs og hans sendebuds navn…».

Sure 9:28-35: «Dere troende, - de vantro er urene! De må ikke komme nær den hellige moské etter at dette avtalte år er omme!
…….Bekjemp dem som fikk Boken [jøder og kristne] før dere, og som i dag ikke tror på Allah og ikke på Dommens dag, som ikke forbyr det Allah og Hans sendebud har erklært forbudt, og som ikke bekjenner seg til den sanne religion, til de ydmykes, og betaler dere Jizya (underkastelsesskatt) og vil erkjenne deres kontroll over dem…….. Dere som tror! mange munker og kristne prester bruker opp folks eiendom til ingenting, og avviker fra Allahs veier. Men til dem som samler seg skatter av gull og sølv fra folkets gaver, og ikke bruker dem for Allahs sak, for dem skal det bebude en smertelig straff: Den dagen helvetets ild flammer, vil sølvet de samlet fra gaver brennemerke deres panner, deres sider og deres rygger. Og det blir sagt til dem: Smak nu det dere har samlet i lader!».

I Sure 2:212 sies det:

“Det er foreskrevet dere å kjempe, selv om dere føler motvilje.”

Hele det norske folk befinner seg dermed i vantro etter muslimsk syn, men forsåvidt som det norske folk er kristent, er det “bokens” folk, eller paktsfolk (sammen med jødene), som har rett til å bevare sin religion, men skal anerkjenne islams overhøyhet.

“Bekjemp dem som ikke tror på Allah og Dommens dag, som ikke forbyr det Allah og hans sendebud har erklært forbudt, og som ikke bekjenner sannhets religion, til de punger ut med tributt i ydmykhet.” (Sure 9:29).

Kristendom og jødedom stemples som religioner av lavere rang. Kristne og jøder skal ydmykes ved å betale skatt til muslimene. Verre står imidlertid agnostikerne, ateister, humanetikere m.v. siden de har forkastet kristendommen og derfor ikke hører til “bokens folk”. De må komme i avgudsdyrkernes eller vantros kategori. Det må formodes at disse hører til dem som skal drepes, jfr. ovenfor.
Det er da muligens en underlig skjebnens ironi, at de som heftigst bekjemper kristendommen i Norge, samtidig er dem som ivrigst går inn for uhindret adgang for fremmede religioner og folkeslag i landet, blant disse en religion som lærer at de selv skal drepes. Men det ser da ut som de bevarer nattesøvnen likevel.

Er da Allah den samme som Gud som Abraham, Isak og Jacobs Gud? Vi har alt sett at tre-enigheten blir forkastet av muslimene og i dette spørsmålet vil de støtte seg til Sure 2:109:
De vantro: ”I Allahs, den barmhjertiges, den nåderikes navn, si: Dere vantro! Ikke kommer jeg til å tilbe det dere tilber, og ikke kommer dere til å tilbe det jeg tilber. Ikke tilber jeg det som dere tilber. Ikke tilber dere det som jeg tilber. Dere har deres religion, og jeg har min”.

Skulle en ha et fromt ønske om å slutte en slags fred i forhold til religionen Islam så er vel det et dødfødt prosjekt. Koranen gir ikke en troende muslim anledning til å slutte fred med ikke-muslimer før disse vantro har underkastet seg islam og sharia-lovene.

Vår lille geisegruppe her i Madlamarka, som fulltallig består av 5 ektepar i voksen alder, planlegger årets forsommerutflukt til Sunnmøre. Årets reiseledere har lagt opp et program som i hovedtrekk vil se slik ut:

Avreise Stavanger med privatbil torsdag 16. juni 0800 for å komme oss til Brattvåg. (Utenom programmet)
Vi kjører langs E39 nordover kysten. Krysser Sognefjorden
Overnatting i Førde
Avreise til Brattvåg

Fredag 17. juni kl. 1600
Fremmøte i Brattvåg på Sunnmøre.
Ferje til Harøy kl. 1730, og kjøring til Finnøy sjøhus. Middag og overnating her.

Lørdag 18. juni kl. 09.15
Avgang med fiskebåt til Ona
Retur med ferje fra Ona kl. 1200 og ferje fra Harøy til Brattvåg kl. 1415.
Tur til Skår og Helleland.
I kveldingen kjører vi til Ålesund. Overnatter på Comfort Hotel.

Søndag 19. juni kl. 1100
Gudstjeneste i Ålesund kirke.
Giskespelet kl. 1700.
Sightseeing Giske/Godøy.
Tur til Aksla og kveldsmat på hotellet.

Mandag 20. juni kl 0930
Byvandring med guide i Ålesund
Avreise Volda/Ørsta og til Ivar Åsen-tunet.
Tar en avstikker innom Strandalshytta (Sunnmørsalpene)
Til Hjørundfjorden og kveldstur til Urkedalen.
Overnating på Øye hotell

Tirsdag 21. juni
Kjører gjennom Norangsdalen til Hellesylt. Stopper på Hægstad gård.
Ferje over Geirangerfjorden til Geiranger. Videre til Eidsdal og Norddal.
Vi kjører Ørneveien med fin utsikt over Geirangerfjorden
Overnatting på Petrines gjestgiveri, Norddal.

Så sitter vi samtidig og tenker på neste års tur. Silkeveien til Kina. Men når alle (våre) Silkeveier går om Samarkand og Andijan så er nok situasjonen i Usbekistan på et såpass krisenivå at en slik tur kan bli vel spennende. Kanskje ikke mulig å gjennomføre en gang.

Slik sett kan en tro at årets tur ikke blir særlig utfordrende - men der tar du feil. Vi skal krysse Sognefjorden. Det gjorde Henrik Wergeland også, og etter den opplevelsen skrev han et lite vers:

Den har været Dødens Gjest,
Den har seilet på en Torden,
Den er døbt i Rædsler vorden,
som har pløiet Sognefjorden
Fortun fra til Sognefest

Det er dermed klart at det blir utfordringer nok på årets tur.

Stavanger Journalistlag m/støttespillere har funnet det hensiktsmessig å dele ut en journalistpris for søndre del av Rogaland. Dette skal vistnok være noe nytt - og oppmuntrende. Til oppmuntring for hvem er meg litt uklart. Men det dreier seg vistnok om “gravende” journalistikk. Rogalands Avis nevner saken ganske kort - de finner det ikke naturlig å opplyse verken om hvem de nominerte journalistene er eller hvilke gravende saker det dreier seg om. Det har selvsagt ingen ting med det faktum å gjøre at Solabladet!! er nominert med 3 saker, Stavanger Aftenblad med 4 - og Rogalands Avis med - 1. Det dreier seg som sakt om gravende journalistikk. (Ikke begravende - Tønnesaken ble det gravet i fra Dagbladet. Saken er dessuten foreldet - og glemt, selv om den i og for seg var oppmuntrende nok - de involverte, og spesielt sjefsredaktøren, er i ettertid blitt forfremmet). Men Stavanger Aftenblad og Solabladet finner å kunne gi opplysninger om den fortreffelige tilstand i året 2004:

Stavanger Aftenblad:

Sindre Bø:
Liv og levnet i Vikinghuset; Kjelli får fyken, Bjarnegutten må gå, Kruse - Trygve og Kolbjørn bygger nytt stadion og ikke minst - “tause-Hodge” inntar scenen.

Erlend Frafjord:
Tenk på et tall. De reelle får du aldri se. Et lett måpende stavangersk bystyre får seg servert eventyret om Kjetta på Dovre i ny versjon: Ryfast på Hundvåg.

Line Noer/Even Bøe:
Historien om en dødsulykke. Denne gangen passer det å ta fram den på Byfjord Dolphin.

Line Noer (enda en gang?):
Og enda en dødsulykke? I alle fall er det en serie om Deep Sea Driller. Journalisten er så redd for at Olje-Norge skal glemme denne affæren. (Den er vel for puslete kanskje).

Solabladet:

Kristi Sømme:
Mitt hus er så lite - og havet så stort. Blant marehalm og gjestehus på Solastranden.

Anne Buckle:
Betong, betong - Mitt kongerike av betong. Men av og til kan det bli for mye betong - for Sola Betong.

Conrad Myrland:
Båten bil - eller boligen båt. Det er i alle fall Båt en stad i Tananger det dreier seg om.

Rogalands Avis:

Helge Svela/Bjørn Sæbø:

Ja, det er en sak med Anne Kroken (selvsagt) - og så skal alle disse svarte siluettene være med i føljetongen.

Så nå juryleder Espen Reiss Mathiesen, vi ser fram til sterk og fyldig begrunnelse og en glitrende presentasjon av vinneren. Jeg vet ikke helt hva slags avdukning vi kan vente oss av den høyst ærede: Amanda, Grammy, Montreux - nei selvsagt, det dreier seg jo om “litteratur” det blir nok Goncourt-, Booker- eller helst Nobelprisen som legges til mønster.

Oriana Fallaci som tilegnet den nye boken sin, La Forza della Ragione (Fornuftens styrke),

“Nick Berg, lammet som fikk hodet skåret av med kniv av halalslakterne til Muhammeds grønne brigader, av disse barbariske bandene som respekteres og støttes og kalles “den irakiske motstandsbevegelsens geriljasoldater” av de falske pasifistene, altså av femtekolonnistene og svikerne. Jeg tilegner den til Paul Johnson, ingeniøren som ble halshugget på samme vis i Riyadh av al-Quidas saudiarabiske divisjon. Jeg tilegner den til Kim Sun, den sørkoreanske tolken som på samme måte ble halshugget av de samme morderne. Jeg tilegner den til Daniel Pearl, et av de første ofrene for deres villskap og grusomhet, også han halshugget. Jeg tilegner den til alle de andre amerikanske, engelske, canadiske, danske, franske, polske, tyske, japanske, russiske, koreanske og tyrkiske borgere som hver dag tas til fange i Irak, og som ikke sjelden får strupen skåret over som griser innen de blir slengt i veikanten som om de var søppel- —”

Jeg har foreløpig ikke sett mye positiv norsk bokkritikk av Fallacis bok. Det går helst på at hun skyter langt over målet i sitt hat mot islamsk fundamentalisme, at dette er alt for sterk kost m.v. Og Fallaci tar selvsagt feil dersom TV-bildene vi har sett er manipulerte og dersom de skamferte likene av de navngitte personen også skulle være fiksjon. Men, jeg vet ikke om det er tilfelle - - -

Så er vel selvsagt ikke dette alt. Denne muslimen som har anmeldt Fallaci for boken, en en Adel Smith, en halvt engelskmann som har levert ei liste med 18 setninger fra boken som skal være spesielt krenkende. Når jeg ser over denne listen så er svært mye av det rene historiske fakta som Fallaci knytter sine personlige kommentarer til. Jeg skal oversette denne listen til norsk slik at vi har det klart for oss når ytringsfrihetens grenser er overskredet i Italia (i henhold til muslimsk syn da).

Oriana Fallacis overordnede budskap i disse to siste bøkene er selvsagt en advarsel til verden om at muslimene nå, ad finurlige veier, er i ferd med å skaffe seg herredømme over Europa. Så kan en tro hva en vil om det - som de fleste norske bokanmeldere også gjør.

Men i et lite øyeblikk ved TV-skjermen nå i kveld meldes det fra Paris at der er over 10 mill. innvandrere i Frankrike, de aller fleste muslimer. Alle disse vil stemme nei til ny grunnlov for EU. Det vil avgjøre hele valget nå i helgen og føre til at Frankrike sier nei - og dermed et alvorlig tilbakeslag for Europatanken. Det er overhodet ikke i muslimsk interesse med et sterk Europa.

Et oppslag i Rogalands Avis i går og et i dag frister meg til å ta med nok et lite sitat fra Fallacis bok. Det er kap. 2, side 60 i den norske utgaven:

–stakkars Brigitte [Bardot]. At muslimene har tatt fedrelandet fra henne, at selv i de mest bortgjemte landsbyene er de franske kirkene blitt byttet ut med moskeer, og Fadervår blitt byttet ut med muezzinens hyl, at det finnes grenser for toleranse selv i et demokrati, at halal-slaktingen er barbarisk ….(Apropos: den er det. Jeg beklager å måtte si det, men den er det, akkurat som schechitah-slaktingen er det. Altså det jødiske ritualet som skjer akkurat på samme måte, ved at man skjærer over strupen på dyrene uten bedøvelse og lar dem forblø langsomt og dø litt etter litt. Det skjer uhyre langsomt og de blør i hel. Hvis du ikke tror meg kan du selv ta en tur innom et muslimsk eller jødisk slakteri og se på dyrenes endeløse lidelser. Se de hjerteskjærende blikkene deres, som ikke forsvinner før den siste bloddråpen har forlatt kroppen til lammet eller kalven. Da er kjøttet “rent …”, hvitt og fint, rent …).

Jeg vet ikke - men disse halal-slakterne som skjærer stupen over på sine to-føtte offerlam har kanskje også en tanke om at de som får strupen skåret over skal være seg bevisste det som skjer, at de skal vite at nå renner livet sakte og uunngåelig ut av meg, at de skal fatte det i den ekstreme lidelsens minutter …… Nå kan vi vel ikke vite om det er slik, for ingen har kunnet fortelle ..

I denne settingen passer det jo godt da at halal-slakterne introduseres gjennom Rogalands Avis. Pressetalsmannen for Rogaland Muslim Society, en ved navn Saad Farooq Shehzad, og som vistnok skal representere 4-5000 muslimer i Stavanger-området (det er snart like stor %-del som i Frankrike) har altså alliert seg med Rogalands Avis i et massivt avisoppslag med krav om å få halal-slaktet kjøtt servert på sykehuset - samt et eget bønnerom. Når det gjelder dette bønnerommet så er det nok (foreløpig) ikke slik som Fallaci skriver om de franske landsbyene at “Fadervår er blitt byttet ut med muezzinens hyl” hjallende fra et tårn ut over hele sykehusområdet.

Dette kravet gjør tydeligvis dypt inntrykk på redaktøren i avisen, såpass at han i dag i en lederepistel i sterke ordelag roser seg selv for at saken ble tatt opp i gårsdagens avis og at

“Det blir sagt at innvandrerne må tilpasse seg det norske samfunnet, men tiden er nå inne til at også samfunnet tilpasser seg innvandrerne. (Er det ikke herlig når vi får til et ordspill som virkelig sitter!!) I går skrev Rogalands Avis at muslimer i Stavanger ber for spesialslaktet halalkjøtt og eget bønnerom på Stavanger universitetssykehus (SUS). I dag blir muslimske pasienter tvunget til å velge mellom å spise mat som strider mot deres tro, eller å tilbringe sykehusoppholdet som vegetarianere. Det er en tilstand som forteller sitt om den norske integreringspolitikken.”

Jeg skal ikke repetere mer av redaktørens markedsføring av kjøtt - bare denne lille setningen her:

“Vi opplever i denne saken en manglende anerkjennelse av muslimenes religion og kultur”.

Ja, stikk den! Vi har nå vært innom halal-slakting av mennesker og dyr, det neste blir vel omskjæring av jentunger, og det rituelle mordet som en eller annen i sin utrolige villfarelse har funnet på å kalle “æresdrap”, utført på unge kvinner av fedre, brødre eller fettere. Du all verden for kulturelle utvekster vi skal ta inn over oss. Og, så ser jeg at velmenende gode norske sosialister og liberalere tillater seg å kalle disse barbariske handlingene for “middelalderske”. Det skal liksom være en unnskyldning. Vi har jo også en gang vært slik - og alt skal nok bli bedre - om en stund!
Jeg må da få lov å minne om at historikeren Ole Jørgen Benedictow i en artikkel har klargjort at “middelalderen” er et tids- og kulturbegrep kun knyttet til Europa. At det aldri på noe tidspunkt i middelalderen var snakk om slike barbariske skikker som dette rituelle mordet. Heller ikke i Nordens førkristne tid var det snakk om slik bestialitet.

Men - jeg har sans for redaktørens vilje til å utdype kultur. La oss få se hans avis presentere arabisk litteratur, kunst, gi oss en innføring i Koranens verdensbilde. La oss få kjennskap til oppfinnelsene, oppdaglsene - rett og slett kulturen. Spar oss for bestialiteten.

Jeg er faktisk oppvokst på gård. Jeg har stukket mange lam, og sett nok av blod flyte. Men vi sørget alltid for bedøvelsen først. Det kraftige slaget. Vi var opptatt av at dyret ikke skulle lide. Jeg regner ikke med at redaktøren har lest Fallacis bok men når han skriver om disse muslimene som er tvunget til å bli vegetarianere så lurer jeg på om han vet hva Koranen faktisk sier om dette med slakting og mat. Jeg kan repetere litt her:

Fra sure 2.173
He hath only forbidden you dead meat, and blood, and the flesh of swine, and that on which any other name hath been invoked besides that of God. But if one is forced by neccessity, without wistful disobedience, nor transgressing due limits,- then is he guiltless. For God is Oft-forgiving, Most Merciful.

Fra sure 5.4
Forbidden to you (for food) are: dead meat, blood, the flesh of swine, and that on which hath been invoked the name of other than God; that which hath been killed by strangling, or by a violent blow, or by a headlong fall, or by being gored to death; that which hath been (partly) eaten by a wild animal; unless ye are able to slaughter it (in due form); that which is sacrificed on stone (altars); (forbidden) also is the division (of meat) by raffling with arrows: that is impiety. This day have those who reject faith given up all hope of your religion: yet fear them not but fear Me. This day have I perfected your religion for you, completed My favor upon you, and have chosen for you Islam as your religion. But if any is forced by hunger, with no inclination to transgression, God is indeed Oft-forgiving, Most Merciful

Kjøtt som ikke er halal-slaktet kan altså spises dersom det kun er det som er til stede, og det er slik at en ikke spiser ut fra “hang til å synde - eller hang til å overskride en religiøs grense”. Er en såpass troende at en ønsker halal-kjøtt så har en neppe “hang til å synde”. Så - muslimene trenger ikke bli vegetarianere.

Ellers er det mye praktisk og grei oppskrift på matbehandling i et varmt ørkenstrøk, uten kjøleskap. Og slik er det vel med mange religiøse skrifter. Det gjenspeiler en snev av noe historisk, litt praktiske dagliglivsregler - og så det åndelige, mystiske -

Jeg skal avslutte med litt om denne halal-slaktingen: Islam har et klart forbud mot å drepe dyr for andre formål enn for å skaffe mat. (Å slakte mennesker er derimot lovlig). Som en ser av sure 5.4. er det ikke tillatt å bruke “a violent blow”, et kraftig slag. Slaktingen skal foregå på halal vis og det betyr at dyrets halspulsårer skjæres over slik at blodet pumpes ut av dyrets kropp. Ifølge Islams lovgivning, Sharia, må visse betinglser oppfylles for at slaktingen skal godkjennes. Den som slakter må være praktiserende muslim, og redskapet som brukes må være skarpt. Selve kuttet må utøves på en nøye foreskrevet måte. Dyret må vendes mot Mekka, og den som slaker skal si: “Bismillah Allahu Akbar” - “I Guds navn - Gud er størst”.

Rogalands Avis og halal-slakting til SUS må ha plaget meg gjennom natten. Jeg hadde en drøm. Jeg lå på et muslimsk sykehus i et eller annet arabisk land. Jeg følte nok at slutten nærmet seg og i halvdøs ba jeg om det siste sakrament. Men i stedet for presten med brød og vin - så var det halal-slakteren med kniven som plutselig sto i døren til sykerommet.

For noen uker siden kom jeg til å nevne den franske Goncourt-prisen - og en som ikke fikk den. Han som uttrykte seg om islam som religion: “le religion la plus con”, på godt norsk“ - “den mest idiotiske av alle religioner“, Michel Houellenbecq selvsagt. Han ble stilt for fransk rett for dette utsagnet - men frikjent. Goncourt-prisen fikk han ikke og mange vil hevde at det skyldes denne saken om den idiotiske religionen.

Så har det vel skjedd igjen. En muslimsk menneskerettsforkjemper har anmeldt den italienske forfatteren og journalisten Oriana Fallaci for injurier og for å ha oppfordret til religiøst hat. Mannen skal ha lest Fallacis bok “Fornuftens kraft” der hun nok mener at muslimsk tro “skaper hat i stedet for kjærlighet, og slaveri i stedet for frihet” og at 6.000 mennesker er drept i islams navn de siste 20 årene.

Da Fallaci i 1979 ga ut boken Un uomo (En mann) så sa hun i et intervju at “Faktum er at som enhvær annen bestrebelse, som ethvert annet arbeid, lever en bok, når den først er avsluttet, sitt eget liv. Og blir til det som de andre ser i den. Den er ikke lenger det forfatteren ville at den skulle være”.

Det er tydelig at den siste boken hennes er blitt “til det andre ser i den”. Men det er kanskje også sammenfallende med forfatterens syn denne gangen? Men et faktum er det at hun fra sin bopel i New York har provosert muslimer over hele verden og blir nå stilt for retten i sitt hjemland, Italia.

Temaet i boken er det samme som Fallaci har behandlet før, islams fornyede angrep på Europa og Vesten. Hun ser nemlig det som skjer i dag som en klar forlengelse av de mange forsøk islam har gjort opp gjennom århundrene på å underlegge seg Europa, forsøk som toppet seg i det 8 århundre med slaget ved Potiers og i det 17. århundre med beleiringen av Wien. Selv om temaet er det samme i ”Fornuftens kraft” som i ”Sinnet og stoltheten” er tonen en annen. De følelsesladede utbruddene i ”Sinnet og stoltheten” er borte, det er fornuft og rasjonalitet som rår grunnen. Med iskald og glassklar logikk river hun sløret av vestlige politikere og deres forræderi mot sine respektive land ved å legge dem åpne for islamsk overtakelse. Ingen finner nåde for henne skarpe penn, ingen unntatt én, nordmannen Hallgrim Berg. Siden boken kom ut i Italia i begynnelsen av april 2004 har den toppet bestselgerlistene, typisk himmelhøyt over nr 2.

Det er meget dystre fremtidsperspektiver Fallaci trekker opp for Europa. Slik hun ser det er kontinentet allerede fortapt, det er for sent å redde det fra å bli overtatt og dominert av islam. Om hun får rett gjenstår å se, men når en som advarte mot det vi ser i dag allerede under Sovjets invasjon i Afghanistan snakker, gjør man klokt i å høre etter. For Amerika derimot øyner Fallaci et visst håp, men heller ikke mer.

Så kan man selvsagt spørre: Hvis Fallaci har rett, hvis Europa sin skjebne er beseglet, hvis det er for sent å redde kontinentet fra å synke tilbake til middelalderske tilstander, hvor Koranen og Sharia blir den høyeste autoritet, har det da overhodet noen hensikt å bekjempe en slik utvikling ? Det spørsmålet fikk Fallaci også i forbindelse med lanseringen av sin siste bok. Svaret kunne vel omtrent bare ha kommet fra henne: ”Fuck you, at least I’ll die on my feet ! ”

Mens vi venter på den norske utgaven av Nemirovskys bok kan vi se litt på denne “hjemmesiden” til Irene Nemirovsky.

Condi var i Irak den 20. mai og kommenterte også situasjonen i Usbekistan:

QUESTION: Madam Secretary, just turning to Uzbekistan for a moment. In light of the apparent refusal of the President there to allow an international inquiry into the reports that security forces killed hundreds of civilians, do you think Uzbekistan should be on notice that there will be consequences?

So, indeed, everyone is watching the situation in Uzbekistan. We do have relations with the Karimov Government and we’re using those relations to tell the Karimov Government and to encourage the Karimov Government to respond positively to the international community’s justified concerns about what happened there. And to respond positively in a way that can instill confidence in the Uzbek Government’s dedication or willingness to move forward on political reform.

Oppstyret i Dagbladet i det siste har jeg nevnt litt om tidligere. Vi har som kjent to løssalgsaviser i Norge, Dagbladet og VG. Opplagstallene raser for begge to, panikken ser ut til å gripe om seg, mest utslag har det til nå fått i Dagbladet. Også i min kjære lokalavis, “Kvinnheringen”, har en merket seg saken, og jeg må tillate meg å sitere fra Taarn Sandes lille innlegg:

“I årevis har vi undra oss over populariteten til laussalavisene Dagbladet og VG. Kva det er som gjer at folk aldri får nok av tanketomt kjendisfjas, stolpe opp og spalte ned med fotballmillionærer, livsstilsjukdomar og Sven O. Høyby sine krumspring. Dei får det jo i Sjå & Høyr!
Like lenge har vi hevda at dei tabloide laussalavisene - tabloide i innhald, ikkje format - grev si eiga grav med kjendis- og sensasjons-journalistikken sin. Mykje tyder på at vi for ein gongs skuld får rett.
—
Om opplagstala førebels ikkje er katastrofale, får dei i alle fall bladfykar, redaktørar og aviseigarar i Akersgata til å skjelva. Så langt, så godt - men kva er det oppsiktsvekkjande og geniale svaret dei kjem med?
Meir idol og meir sport!
—–
Så viser det seg at både lesarar og skribentar slår ring rundt ordtaket “drep meg herre, men ikkje med graut”. Likevel er det meir graut tabloidane i Akersgata byr på.”

Klappjakt- og søppeljournalistikk må vi gjerne kalle det; og Dagbladet som en gang hadde analyse- og kulturstoff er blitt sørgelig fri for den slags - VG har aldri hatt det. Derfor klarer vi oss rikelig lenge med de enda kjappere Web-utgavene til disse to avisene. Papirutgavene inneholder så allikevel ikke noe mer dyptgående stoff.

Jeg har likevel respekt for Dagbladets blogging. De er nesten like gode som de store utenlandske avisene. Og selv om vi ikke skal sammenligne direkte, og selv om Dagbladet ikke sprer sin aktivitet på så mange media-arenaer så kan vi jo se hva The New York Times public editor Daniel Okrent sier i sin avskjedsepistel til leserne den 22. mai. Han skal slutte i stillingen etter avtalt funksjonstid den 29. mai og han kaller sitt “testamente” 13 things I meant to Write About but Never Did. Sak 7 i denne opplistingen hans konstaterer:

Dersom du har lagt merke til stadig fler ukjente signaturer og emnefelter i avisen så skyldes ikke det uhell av noe slag. Nye seksjoner, krav fra Times’s web-sider, fra TV-selskapet vårt, og det generelle økonomiske presset har fordelt kravene forbundet med et mye bredere mediaspekter ut over vår begrensede stab, og har øket avisens avhengighet av freelance-journalister. Jeg har ikke noe imot freelance-journalister, jeg har selv vært en, og i morgen skal jeg på nytt bli en. Det er en respektable måte å tjene sitt innkomme på. Men selv om journalistene som Times benytter seg av er enige om å forholde seg til avisens etiske regler og profesjonelle standard så klarer ikke disse på noen måte å opptre som den faste staben. Interne konflikter, brudd på avisens regler for reportasje og formidling og en rekke andre problemer har stadig funnet veien til mitt kontor de siste 18 månedene.

Det økonomiske presset på alle aviser er naturligvis reelt nok. Ingen moderne avis kan drive sunt med mindre det avsettes ressurser til nye distribusjonsformer. ——-