Reidar Bringedal Weblog

Jeg har vært på Jæren - i 60-årsdag. Sett den jærske humor i full og fri utfoldelse, og prøvt meg med litt mer alvorlige tanker formidlet via Arne Garborg.
Men det får være nok Garborg. Vi får vende tilbake til Lars Oftedals by - men før jeg stiller meg opp i kordøra - så har jeg lyst å skrive litt om Arkadia - eller helst om Arkadia Lusitana. Kanskje i natt en gang!

Så plutselig en dag dukket de opp. Ordene, uttrykkene - som tydelig må være beskrivelser av noe som ligger og ulmer dypt inne i den jærske og pietistiske sjela. Jeg tenker jo at en slags mal må en da ha for dette, og stakkars meg må bare undre meg over - om det er nærheten til fjøset og den kraftfulle formeringsteknikken som en der en gang kunne bivåne - eller om det kun er slik at en omsider er kommet utenfor bedehusveggen og føler frihet til å rope ut om det viktigste av egne drømmer og forestillinger……

Men jeg, jeg synes faktisk at det er ganske morsomt – at det er såpass liv i det middelalderlige …..

Men det kan vel aldri være ………..

Galenskap; Hugsjuke . . . .

Sinnssjukdom er her då nok av. Stundom er det gudeleg Ørske, som kann herje heile ……..; stundom er det beint ut Galinskap, som kan slå ut på alle fæle Måtar; og svært ofte er det Hugsjuke av ymse Slag, Tungsinn, Sjølvleidskap, Livsangest. I Dag fortel Bladi um ein Mann frå ……., som vart galin og drap ein tri Års Gut med ei Øks; i Morgo er det ein som hev gjort Ende på seg av Sut for Utkoma eller av Rædsle for Helvite . . .

- Eg gjeng sjølv med sovorin Sjukdom i Blode. Enno hev han aldri fengi Magt. Men med Alderen synest han auke; det hev vori ei Tid no, då eg ikkje so sjeldan hev komi til å minnast Far min. Det er som han skulde vilja ”koma att”. Som han skulde vilja draga Son sin etter seg.

Verst er det um Morgonen; då er det stundom at eg ikkje er Mann for å vinne meg upp, fyrr det kjem so vidt at eg endå mindre er Mann for å liggje; då vert eg ”pint” upp. Og det varer lengi fyrr eg kjem i Arbeidslag. Hjarteklembd og huglaus gjeng eg og vrid meg; agtar eg meg ikkje, so kjem det Sukkingar og Stynjingar mest som eg låg på ein Pinebenk; eller eg røder høgt med meg sjølv, so eg støkk og mest tykkjest høyre han Far; og det som er det verste: hjarte like sæ1 og leid er eg av alt; alt eg tenkjer på piner eller tyngjer meg, og alle eg minnest . . . ingin kann hjelpe meg; Spursmåle er berre um eg kann klara å vise meg roleg, sjaa ut som ingin Ting var. Med alt dette er Vite like klårt; det er berre Hugen som er sjuk; men den kann vera so sjuk, at eg stundom heilt skynar Far min.
Eg hev havt mange slike Morgonstundir i seinare Tid; og det som gjer meg uroleg er, at Arbeidshugen meir og meir synest dovne. Fyrr hadde eg alltid Arbeide å berge meg med, um Hugen var myrk; no bryr eg meg i slike Stundir minst av alt i Verdi um Arbeid; kva Arbeid eg tenkjer på, - det er berre meiningslaust og keidsamt.

Det er ei Rid; det gjeng yvi att. Fyrr eller sidan. Men dette at Ridine kjem att og kjem att, og vert verre, fær meir Magt og held lenger på, det er uhuglegt; vinn eg ikkje yvi det, so kjem den Dagen sidan eller fyrr, då eg er heilt arbeidsufør, og dermed ikkje livsfør. Og kvar skulde eg då gjera av meg?

27. april 1942 ble min kjære født i Kristiansand. I kveld skal vi feire dagen med en liten middag og nå gratulerer jeg med dagen - med et kjærlighetsdikt av Stein Mehren.

OG NETTENE HAR IKKE NAVN

Men nettene har ikke navn
Vi jager hverandres ansikter, langt inn
i lekens blindgater, vellyst-bleke
river vi maskene av hverandre. Og møter
de sammen ansiktene, den enes blikk
forstørret i den annens, et alvor uten
grenser, uten skjulesteder, dyp som
natten er vårt leie, i sengen som i graven
bærer den ditt ene hemmelige navn
Og nettene har ikke navn…

Vi må komme litt tilbake til den sør-afrikanske litteraturen. Da vi trålet gjennom lyrikken fant vi også den som ikke var fullt så dyster. Vi havnet hos Vicky Scholtz og på hennes vaskeseddel står det:

Taking the scenic route through Fine Art, teaching, NGOs and the Health Sector, Vicki arrived at University of Cape Town (UCT) ten years ago, where she is currently masquerading as an IT Manager. She writes in a futile attempt to keep her brain cells alive.

Vi vet ellers at hun i det siste er blitt leder for arbeidstakerorganisasjonen ved universitetet - men at hun fortsatt writes in a futile attempt to keep her brain cells alive.

Blant det hun skriver så er det jo noe som er skikkelig følelsesladet og varmt.

The hour
The hour after your departure
oozed
like an eternity.
Becalmed,
I battled my way back to the bedroom
and sought your scent on sheets,
pillows,
duvets.
Finding it,
inhaling it deeply
brought back the intensity,
the thrill, the yearning.
I collected the cast hairs carefully,
testimony to a passion so powerful
it deactivated external frames of reference
allowing only this moment,
this intimate intersection of two disjunct realities
to exist for a brief spell,
until the unwelcome surge of reality seeped in to
overwhelm us,
returning us to our lives, responsibilities,
schedules.

Vi har moret oss med et forsøk på å oversette dette til norsk. Det kan vi jo komme tilbake til.

Men det er jo flere som strever med skriving - om det er for å holde hjernesellene i sving er jeg ikke sikker på. Men et slikt dikt som det ovenfor kan jo avstedkomme reaksjoner, selvfølgelig, dersom noen oppfatter det slik at jeg her beskriver mitt forhold til hans kone.

Jeg skal komme tilbake til den norske oversettelsen - og en reaksjon fra en mulig sjalu ektemann på dette.

I samarbeid med Kirsten Ann som bor i Cape Town har jeg sett litt på hva sør-afrikanerne har å tilby et bokelskende norsk publikum. Vi hadde tatt fram Dan Sleighs bok “Islands” som sier noe om hvordan den tidligste historien til den sør-afrikanske staten artet seg. Kanskje finner vi helt i starten av denne koloniseringen en danske, Peter Havgard. Vi hadde tatt fram journalisten Rian Malans bok “My Traitor’s Heart”. Kanskje slik han selv og hans slekt følte det da han alt fra barndommen kjempet på den sorte del av befolkningens side. Denne boken skal være oversatt til et skandinavisk språk.
Vi hadde på nytt åpnet Josep Conrads bok fra 1899, “Heart of Darknes”, sett litt på André Brinks bok om “The Other Side of Scilence” som også er oversatt til norsk, men ikke minst har vi hutret oss gjennom Antjie Krogs bok “Country of My Scull” den mest dystre bok om oppgjør og mulig forsoning, om skyld, om sadness og så absolutt om hvor grensene for tilgivelse egentlig går.

Men i alt dette var det også grunn til å se på den sør-afrikanske lyrikken og vi fant James Matthews og diktet Think of me

think of me, sometime
as you rise at dawn
the day, like your heart
filled with dreams and
hopes that will come true
while i am filled with doubt
think of me, sometime
as you walk unsheckled
and your movement takes you
into shaded walks and pleasant places
horizon stretched beyond the eye
while i am confined
think of me, sometime
as you filled your cup with wine
and sing your song
finding merriment in your meaning
with friendship all around
while my cup is dry
think of me, sometime
as you lay enfold
in your lover’s arms
enchanted by the music
of hearts beating in time
while i make love to myself
think of me, sometime
as you look at your son
at play with his sister
around their mother’s feet
a scene of family complete
while i have fathered none
think of me, sometime
as you enjoy life
and watch flowers bloom
to grow and give delight
life as light as air
while life for me has died

James Matthews er født i Cape Town i 1929. Han bor nå i den lille byen Athlone. Hans litterære produksjon av poesi og prosa spenner over 5 ti-år. I arbeidene hans finner vi uttrykk for kontinuiteten i den sorte befolknings skrivekunst mellom 50- og 90-årene. Matthews er imidlertid ingen grå eminense, hver generasjon har egentlig betraktet han som sin samtidige.
Mange av bøkene er oversatt til andre språk, f.eks. tysk. Jeg kjenner ikke til at noen av bøkene hans er oversatt til norsk. De har titler som: Cry Rage, Pass me a Meatball, Jones, No Time for Dreams, Poisoned Wells and Other Delights.
Hans noveller er samlet i The Park and other stories. Romanene Die Träume des David Patterson(1986) og Schattentage (1985)er aldri utgitt i Sør-Afrika. To samlinger poesi er også utgitt i tysk oversettelse: Schrei deinen Zorn hinaus, Kind der Freiheit og Flügel kann man stutzen - Gedanken im Gefängnis.
Diktet ovenfor, Think of me, er en sår ekjennelse av hva det ville si å være sort i Sør-Afrika.

Min venn Sten Erik Hessling i Skotselv minner oss om Norges største kvinnelige lyriker gjennom alle tider. (Hadde Torill Moi sett meg nå hadde hun bedt meg stryke degraderingsmarkeringen “kvinnelige”). Hun som har skrevet om naturen rundt oss - og ikke minst om det som skjer mellom oss to - om kjærligheten og erotikken.

Min elskede er ikke her.
Og jeg danser ikke med ham.
Hos min elskede danser jeg uten klær,
fordi jeg vil være ham nær, nær, nær,
i lykke og lyst og skam.

Min elskede kommer og går.
Og kanskje han sprenger min port og mitt skjød
mens natten er sort som den sorte død.
Men når - når?

Det å være klokker i Madlamark kirke bringer mange gleder og til tider bringer det undring. Uten å gå nærmer inn på det nett nå så husker jeg en gang at jeg leste en tekst av Paulus, det var fra hans første brev til korinterne, kap. 13 og fra vers 11:

Da jeg var barn, talte jeg som et barn, tenkte jeg som et barn, dømte jeg som et barn …..

Så har da Paulus selvsagt noen trøstens ord om at det hele blir så mye bedre når en blir mann. For det forventes vel av oss at vi en gang skal bli voksne. Men for noen er det nok slik at denne avstanden til de voksne aldri krymper - og da blir det vel fortsatt å tenke som et barn og dømme som et barn?

Her er et av de små korte notatene fra “Uroens bok”. Skrevet en gang i begynnelsen av 30-årene av forfatteridentiteten og regnskapsassistenten Bernardo Soares fra Lisboa:

Jeg hater å lese. Ukjente siden fyller meg med en trett motvilje, og jeg er bare i stand til å lese det jeg allerede kjenner. Jeg har padre Figueiredos Retorikk liggende på nattbordet, og hver kveld leser jeg for gudene vet hvilken tusende gang hans presise og klosteraktige beskrivelse av de retoriske figurene hvis navn jeg ennå ikke klarer å huske, selv så mange ganger jeg har lest dem. Men språket vugger meg i søvn, og uten de ordene som rettelig skrives med c, ville jeg ha sovet urolig.
Jeg skylder padre Figueiredos bok alt. Det er hans overdrevne purisme som ligger bak min forholdsvis velutviklede bevissthet når det gjelder skrivekunsten, og slik andre leser utvalgte avsnitt av Bibelen, leser jeg avsnitt av denne boken om retorikk. Jeg har imidlertid fordelen av sinnsro og fravær av religiøs andakt.

Noen få dager etter at Hitler i mars 1938 hadde marsjert inn i Østerrike ble direktøren for Nasjonalbiblioteket, dr. Josef Bick, arrestert og sendt til Dachau. I hans sted kom dr. Paul Heigel. Dette var en mann med de rette kvalifikasjoner. Han hadde hadde vært medlem av partiet siden tidlig i 30-årene, og satt i en ledende stilling i et av Berlin’s biblioteker. Så snart han hadde installert seg i Nasjonalbiblioteket konsentrerte han seg fullt og helt om å fylle biblioteket med stjålne og konfiskerte booksamlinger. Jødiske forlagshus og private boksamlinger ble tømt, og etter hvert som den tyske krigsmaskinen rullet gjennom sør-øst Europa kom stadig fler biblioteker og boksamlinger på tyske hender. Det skjedde med Serbias største forlag, Geca Kon, det skjedde med den store boksamlingen til 72-årige Max Berger. Biblioteket til Elise Richter, den første professor i fonetikk ved Universitetet i Vien ble konfiskert, det samme skjedde med søsteren Helene’s boksamling. Norbert Jokl ble myrdet i en dødsleir utenfor Minsk i 1942 og hans store boksamling ble konfiskert. Biblioteket ble lovpålagt å returnere de stjålne bøkene i 1946 dersom eierne eller deres arvinger ba om det, men enda i dag sitter biblioteket på flere ti-talls tusen bind av stjålne bøker. Ca. 25000 av disse har en ikke en gang klart å finne eierne til.

Men det gjøres en betydelig innsats i Tyskland for å komme ajour. Dagene 10./11. mai 2005 skal der holdes en stor konferanse i i Hannofer: “Judischer Buchbesitz als Raubgut”. Blant innleggene der er også et av den norske bibliotekaren Ewa Mork. Hun skal bygge opp biblioteket for den norske Holocaust-
senteret i Quislings gamle villa på Bygdøy. Hennes tema på konferansen er: “A new library and documentation centre. The background and plans”.

Det finnes fem hus
Alle hus har hver sin farge
Alle huseiere er av forskjellig nasjonalitet
De har alle forskjellige husdyr
All drikker forskjellige drikker
De røyker hvert sitt sigarettmerke

Engelskmannen bor i det røde huset
Svensken har hund
Dansken drikker te
Det grønne huset ligger til venstre for det hvite huset
I det grønne huset drikker man kaffe
mannen som røyker Pall Mall har fugler
I det gule huset røyker man Dunhill
I det nederste huset drikker man melk
Nordmannen bor i det første huset
Mannen som røyker Blend bor ved siden av huset med katt
I huset ved siden av der man har hest, røyker man Dunhill
Mannen som røyker Blue Master drikker øl
Tyskeren røyker Prince
Normannen bor ved ddet blå huset
Man drikker vann i huset som ligger ved siden av det hvor man røyker Blend

Hvem er det som eier sebraen?????