Kan du skaffe meg boken Den tause våren sier min datter plutselig? Hva slags bok skulle så det være må jeg spørre, og får til svar at boken heter noe slikt som Silent Spring på engelsk og var boken som omtrent var opptakten til miljøbevegelsen; forfattet av ei amerikansk dame som het Carson.
Jeg skaffer boken via antikvariat.net over Internet - fra Majorstuen Antikvariat. Boken ble skrevet i årene 1958 til 1962 og kom på norsk i 1963. Den innledes med en fabel som minner skremmende om dagens situasjon når det gjelder de store miljøspørsmål.
Hvem var så denne Rachel Carson?
Hun var amerikaner, zoolog og en glødende naturelsker. Et av hennes kjente utsagn var: “Man is a part of nature, and his war against nature is inevitably a war against himself” (Menneskene er en del av naturen, og vår krig mot naturen vil uvegerlig være en krig mot oss selv).
Hennes mest berømte bok, Silent Spring, (Den tause våren) var en både vitenskapelig og lidenskapelig avsløring av konsekvensene av ukritisk bruk av kjemikalier i plantevernmidler. Den utløste et ramaskrik. Selv før utgivelsen ble Carson truet med rettssak og latterliggjort. Hun ble angrepet både som forsker og som idealist, og beskyldt for å være “et hysterisk kvinnemenneske” som ikke var kvalifisert til å skrive en slik bok. Boken vakte oppsikt i alle samfunnslag – president Kennedy oppnevnte en vitenskapelig undersøkelseskommisjon for å vurdere innholdet i boken, og Senatet arrangerte høringer.
“Hvert eneste menneske”, advarte Carson, “er nå i kontakt med farlige kjemikalier fra unnfangelse til død”. Boken ble en galopperende best-seller, og den er fremdeles – nesten 40 år etter – regnet som grunnlaget for vår tids moderne miljøbevegelse. Boken ble nylig rangert som nummer 2 på listen over de 100 beste journalistiske verk i det 20. århundre i USA.
Rachel Carson var av vesen ingen barrikadestormer, men en intelligent, samvittighetsfull og heltemodig kvinne. Det er blitt sagt om henne at hun hadde med seg to sterke våpen i felten – pinlig nøyaktighet og respekt for sannheten og en anselig mengde personlig mot.”
Hun utfordret rommet mellom vitenskap og politikk, to arenaer som hver for seg har sin egen maktlogikk. Hun satte naturens imperativ opp mot økonomiens imperativ. Hun våget seg utenfor sin egen vitenskaps trygge rammer. Med sine spørsmål, med sine verdier og med hele sin faglighet, kreativitet og erfaring.
Den internasjonale erkjennelsen av den nære koblingen mellom mennesket og natur kom for alvor med Brundlandkommisjonenes rapport “Vår felles framtid”. Kommisjonen introduserte begrepet bærekraftig utvikling som nettopp understreker behovet for at miljø, økonomisk- og sosial utvikling må sees i sammenheng. Den globale handlingsplanen for en bærekraftig utvikling, Agenda 21, og de internasjonale miljøavtalene som alle er basert på prinsippene i Brundtland-kommisjonens rapport, utgjør i dag det sentrale rammenverk for innsats på dette området.
Mange har sikkert hørt om Den tause våren, men det er neppe mange som faktisk har lest den.
Innledningen i Carsons bok er
En fabel om i morgen
Det var engang en by i hjertet av Amerika. Alt liv syntes å leve i harmoni med sine omgivelser. Omkring byen lå et lappeteppe av frodige åkrer, i frukthagene oppover liene svevet om våren blomstenes hvite skyer over grønne marker. Om høsten flammet eik og lønn og bjørk opp i sprakende farger imellom furu og gran. Revene gjødde i skogkanten, og rådyr streifet i morgentåken over markene.
Vandringsmannen kunne glede seg over en mangfoldighet av vekster langs veiene, laurbær og kaprifol, store bregner og hundre slags ville blomster. Også omvinteren var veiene en glede for øyet. Myriader av fugler fant bær og frø på buskene og stråene, som stakk opp av snøen. Landskapet var berømt for sitt fugleliv; om våren og høsten, når trekkfuglene passerte, kom folk langveis fra for å se dem. Andre kom for å fiske i elvene, som strømmet klare og kalde under åsene og vidde seg ut i skyggefulle loner, hvor ørreten trivdes. Slik hadde det alltid vært, siden den gang for lenge siden, da de første nybyggerne reiste sine hus der, grov sine brønner og bygde sine låver.
Så begynte en underlig ødeleggelse å snike seg over landskapet, og alt ble forandret. Det var som om en forbannelse hadde rammet by og bygd. Mystiske sykdommer bredte seg i hønsegårdene. Kuer og sauer ble syke og døde. Over alt lå dødens skygge. Bøndene begynte å snakke om at det var blitt så mye sykdom i deres familier. Inne i byen kunne legene ikke forstå hva som feilte deres pasienter. Det forekom plutselige og uforklarlige dødsfall. Barn kunne brått bli syke midt under leken og dø i løpet av noen timer.
Og det var blitt en merkelig stillhet. Hvor var det blitt av fuglene? Menneskene begynte, forbauset og urolig, å snakke om at nesten ingen fugler var å se lenger ved fuglebrettene og fugledammene. Noen få kunne en se, men de var døende, de skalv og kunne ikke fly. Det var en vår uten vårens lyder. Morgenkoret av rødstruper, spottefugler, duer, nøtteskriker og gjerdesmutt var forstummet. Taushet lå over mark og skog og myr.
På gårdene ruget hønsene som før, men det kom ingen kyllinger. Bøndene klaget over at grisene ikke fikk unger, eller de døde etter noen dager. Epletrærne kom i blomst, men ingen bier surret omkring dem: det ble ingen befruktning, og til høsten ville det ikke komme epler.
Langs veikantene, som engang var så idylliske, var det nå bare brune og visnete vekster. Det var som de var herjet av ildebrann - tause og livløse. Og elvene. Det kom ikke lenger fiskere, for fiskene var døde.
I takrennene og mellom taksteinene lå ennå rester av et hvitt pulver. Noen uker tidligere hadde det falt som snø over takene og plenene, på åkrene og i elvene.
Det var ingen trolldom, ingen militær fiendes herjinger, som hadde fått livet til å forstumme i denne verden, som brått var rammet av forbannelse. Menneskene , som levde der, hadde gjort det selv. ——–
De siste årene er det delt ut en Rachel Carson-pris for å markere betydningen av å følge opp det hun satte i gang i 1962.
Hun avsluttet boken med et kapitel hun kalte
Den andre veien
Vi står ved et veiskille. Vi har valget mellom to veier, og de fortoner seg ganske forskjellige. Den veien vi så lenge har reist på, er bedragersk lett å komme fram på, en jevn autostrada, hvor vi kan kjøre med en fantastisk hastighet - men ved slutten av veien venter katastrofen. Den andre veien er mindre trafikkert, men den byr oss vår siste sjanse, vår eneste sjanse til å komme fram til en verden som kan fortsette å bestå.
Valget er opp til oss selv. Hvis vi til slutt får fastslått vår “rett til å vite”, og hvis vi så kommer til at man har forlangt av oss at vi skal ta en meningsløs risiko, kan vi ikke lenger høre på rådene fra dem som sier at vi bør fylle vår verden med giftige kjemikalier. Vi må se oss omkring, om det ikke også går en annen vei. - - - - - -
Kveldsregn i mars
Ganske tidlig ble han politisk bevisst og han fant sin plass langt ute på venstresiden. 